Ølflasken som endret fotballhistorien

Det siste EM som ble spilt i England, det i 1996, endret den engelske fotballhistorien for alltid.

For første gang vant de en straffesparkkonkurranse i et mesterskap, i kvartfinalen mot Spania på Wembley.

Den neste, mot Tyskland i semifinalen på samme arena, startet den såre fortellingen om han som i dag er engelsk landslagssjef.

Og så ga EM i 1996 England og verden den mest allsangvennlige og fengende mesterskapssang noensinne.

«Three Lions» heter sangen, som er skrevet av de to komikerne Frank Skinner og David Baddiel, i samarbeid med gruppa The Lightning Seeds.

Refrenget om at fotballen «kommer hjem» til stedet der sporten oppsto, og England vant sitt eneste mesterskap, VM i 1966, har runget over fotballarenaer verden over siden.

Hovedbudskapet er at England har gjennomgått 30 år med smertefulle drømmer, i påvente av en ny triumf for fotballens hjemland.

30 år senere føler man fortsatt på smerten, mens man fortsatt hører sangstrofene

«Three Lions on a shirt

Jules Rimet still gleaming

Thirty years of hurt

Never stopped me dreaming»

Men sangen lyver. Britene har ikke gjennomgått tretti smertefulle år.

Den skjebnesvangre ølen

14. juni 1970 løper regjerende verdensmester England inn til kvartfinale i VM på Estadio Nou Camp i León i Mexico. Motstander er Vest-Tyskland, som de slo i den dramatiske VM-finalen på hjemmebane fire år tidligere.

På det engelske laget er det én stor overraskelse.

I mål står nemlig andremålvakt Peter Bonetti fra Chelsea.

Englands faste sisteskanse på denne tiden er Gordon Banks, som regnes som verdens beste.

Men Banks har måttet melde forfall i siste liten. Grunnen er noe veldig mange briter kan relatere seg til: øl.

To dager tidligere hadde hele det engelske laget besøkt en eksklusiv golfklubb ved deres base i Guadalajara på en fridag

Her hadde de blitt servert en runde med øl på flasker. Men med en av flaskene er det noe galt.

Den som blir gitt til målmann Gordon Banks.

I sin selvbiografi Banksy forteller Banks senere at han bare minutter senere merker at noe er feil. Men da er det for sent.

Den dårlige ølen skal endre fotballhistorien. Og samtidig legge grunnlaget for et evig irritasjonsmoment i musikkhistorien.

Det skjebnesvangre byttet

Selv uten sin syke stjerne i mål er de regjerende verdensmestere sine vesttyske motstandere overlegne i Leon.

Når timen passeres leder England 2–0 og er på god vei mot et semifinalemøte med – ironisk nok – Italia. England har vært så gode at reserven i mål, Peter Bonetti, knapt har vært nødt til å gjøre en redning. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert.

For i det 69. minutt skjer det to ting som diskuteres den dag i dag i England.

Tyskernes elegante midtstopper Franz Beckenbauer fører ballen opp mot den engelske sekstenmeter og sender av gårde et tilsynelatende ufarlig skudd.

Men målmann Bonetti, med tilnavnet Katten, har aldri rukket å få den tryggheten han trenger i den mexicanske hete.

Der han normalt ville sikret skuddet enkelt, klarer han nå å slippe ballen klønete under seg og i mål til tysk redusering.

Likevel velger den engelske landslagssjef Sir Alf Ramsey å bytte ut sin midtbanegeneral Bobby Charlton, sannsynligvis for å spare ham til en semifinale England fortsatt anser som selvfølgelig.

Helt frem til nåtid har legendariske Charlton selv påstått at han var mer enn klar for å spille kampen ut.

England skal straffes tungt for sin hybris.

I det 82. minutt utligner Uwe Seeler, med en heading Bonetti også kunne tatt. I ekstraomgangene er det tyskerne som har fått ny kraft. Gerd Mûller avgjør det hele.

Vest-Tyskland vinner 3-2, og den regjerende verdensmester er slått ut.

England er i sjokk.

Reservemålmann Peter Bonetti utpekes som syndebukk i det som skulle bli hans sjuende og siste landskamp. Fingeren kunne like gjerne vært rettet mot landslagstrener Ramsey.

England har hatt sine fire fineste år som fotballnasjon, de som regjerende verdensmester, også andre steder enn i eget selvbilde.

Det er her, en søndag i juni 1970 i León, ikke på Wembley fire år tidligere, at den nasjonale smerten oppstår.

26 år senere kommer sangen som nekter å anerkjenne dette faktum.

Sangen som neppe noen gang hadde blitt til, hadde ikke Gordon Banks drukket en flaske bedervet mexicansk øl.

Med Gordon Banks i mål i stedet for syk i en hotellseng ville England aldri vært slått ut VM i 1970 så tidlig som i kvartfinalen.

Kanskje kunne de også gitt et fabelaktig brasiliansk landslag en reell kamp om VM-trofeet. Ingen andre var i nærheten. Men så gode var egentlig verdensmester England.

Den kommende Sir Southgate og hans smerte

Gareth Southgate ble født mindre enn tre måneder etter kvartfinalen i Leon og var snart 26 år da semifinalen mot Tyskland ble avgjort i EM i 1996.

Straffemissen hans var ikke direkte avgjørende. Han måtte vente på den sjette og siste tyske straffen før han virkelig kunne kjenne på hva han akkurat hadde vært gjennom.

Siden har han båret det med seg.

Om nasjonen har tilgitt og omfavnet, har det aldri sluppet Gareth Southgate.

Og det har heller aldri kunnet slippe i en nasjon som mer enn noe annet har dyrket sin fordums storhet på alle områder i mange tiår før dette.

Ingen har heller blitt minnet på en straffebom så mange ganger som mannen som nå har ført sitt land til deres første EM-finale noen gang- og det hjemme på Wembley.

Historien har aldri vært en støtte for det engelske landslaget. Men nå kan det for en gangs skyld være det.

For deres manager Gareth Southgate har vist en gang for alle hva lederskap er.

Om det dreier seg om å ta den avgjørende og sjette straffen i en EM-semifinale på hjemmebane, uten noen gang å ha tatt en straffe for sitt lag eller land før.

Eller om det er å bruke smerten til å føre sitt unge landslag til en finale som en gang for alle kan fjerne historiens spøkelser.

Med semifinalen i VM i 2018 og finaleplassen i årets EM er Southgate allerede Englands nest mest suksessrike landslagssjef gjennom tidene.

Foran seg har han bare Sir Alf Ramsey, han som førte England til VM-trofeet, men som fire år senere bestemte seg for å bytte ut Bobby Charlton på stillingen 2–1 i kvartfinalen i Leon.

Snart er det en annen som skal adles.

Han som nå er i sitt 26. år med smerte.

Selvsagt er det han som skal lede troppene ut på Wembley mot Italia, mens titusener synger det som burde vært en sang til ham, hadde man tatt sin historie på alvor da man kreerte dette ellers komplette mesterverket av en fotballsang i 1996:

«26 years of hurt. Never stopped me dreaming».

Søndag 11. juli 2021 tilhører drømmen bare den kommende Sir Gareth av Wembley.