Når vertene ikke kan tape

Det geniale med sportsvasking er hvor lite som skal til før det fungerer. Da Richarlison avsluttet et nydelig Brasil-angrep mandag kveld, løp han til benken med sine lagkamerater og danset med treneren, Tite.

Det var samhold. Det var kunst. Det var Brasil på sitt beste.

I hjem og barer verden rundt var det nesten umulig å ikke la seg rive med.

Og på tribunene i Doha satt det nok lokale sjeiker med store smil. Ser man kun på det sportslige, spilte Richarlison for Brasil.

Ser man på sportsvaskingen, spilte han også for Qatar.

Kidnappet

Sportsvasking skjer via assosiasjon. Det er som et av de eldste triksene i reklame, hvor positive følelser som kjærlighet og vennskap kobles opp til alt fra biler til høvler.

Qatar har kidnappet fotballen for å bruke den til å distrahere verden fra regimets mange brudd på menneskerettigheter. Siden landslaget havnet sist i sin VM-gruppe med null poeng, skulle man kanskje tro at en stor del av vertenes PR-plan har feilet.

Men sportslige resultater er ingen betingelse for at VM skal bli en suksess for Qatar som land.

I stedet handler det om hva slags følelser det globale publikumet sitter igjen med etter mesterskapet. Var fotballen god? Var dramaet der? Leverte stjernene? Fikk vi en underdog å heie på? Var det er bra VM?

Svaret på det – heldigvis, eller dessverre – har vært et rungende ja.

Verden har blitt fortryllet av Brasils beste lag på 20 år. Mandag levde Kylian Mbappé opp til hypen med to mål mot Polen. Tirsdag slo kjæledeggene Marokko ut Spania med guts og glød og lidenskap. Så storspilte Portugal, med en ekstra dose drama rundt Cristiano Ronaldo.

Ingen av de store fortellingene har tatt slutt. Lionel Messi jakter sin første tittel. Ronaldo kjemper for sin plass på laget og i historiebøkene. England og Frankrike er ennå med. Alle de fire kvartfinalene vekker appetitten.

Slike ting er langt viktigere for Qatar enn at deres landslag tar poeng. I sportsvaskingens verden holder det at noen scorer de pene målene, så lenge det skjer i Qatar.

Storhetens stadion

Verdien av VM-vertskapet har vi sett før. Mexico har nådd kvartfinalen to ganger – i 1970 og 1986 – men få forbinder de årstallene med Mexicos spillere.

I stedet tenker vi på Mexico fordi de var vertene bak den største kollektive- og den største individuelle prestasjonen i VMs historie: Brasil i 1970 og Diego Maradona i 1986.

Fra 1970 har vi sett bilder av Pelés ruvende heading og feiring i finalen mot Italia, pluss Carlos Alberto som banker inn 4–1 i samme kamp. Så blir Pelé båret på gullstol.

Fra 1986 har vi sett Maradonas solomål, «Guds hånd», og bildet hvor han løftes opp med troféet i hånden. I det øyeblikket er han foreviget, på toppen av verden, så høyt i den sportslige atmosfæren man kan komme. Han står på fotballens Mount Everest.

Og i bakgrunnen ser man Estadio Azteca, juvelen i Mexicos fotballkrone, fullstappet og praktfullt. Det var en historisk seier for Argentina.

Men ingen glemmer at det skjedde i Mexico.

VM er Qatar

Så viktig er verten i måten vi husker VM på, at mesterskap ofte blir forkortet til årstallene og landet hvor de ble spilt. I England snakker de med nostalgi om «Italia 1990». Brasil vant «Mexico 1970», Maradona herjet i «Mexico 1986».

I år har verden sett store øyeblikk som for alltid vil bli knyttet til «Qatar 2022».

Det er denne plassen i vår kollektive hukommelse som har fått Qatar til å kjøpe innflytelse på Fifas korrupte eksekutivkomité og ruste opp landet til en prislapp på 200 milliarder dollar. VM er sportsvasking på et nivå som selv ikke oppkjøp av klubber kan slå.

Naboene til Qatar, De forente arabiske emirater, har hatt suksess som sportsvaskere med Manchester City. Men om de vinner Mesterligaen, vil det ikke skje i Emiratene. Det vil skje i Tyrkia. Turneringen vil tilhøre UEFA. Det er sportsvasking på et mer indirekte vis.

I VM er alt knyttet til Qatar. Det skjer i Qatar. Qatar får logoen sin vist før og etter sending, selv i Norge, hvor motstanden til VM er størst. Reklameskiltene viser det statlige flyselskapet, Qatar Airways. VM er Qatar.

Qatar har brukt en formue på å beholde Mbappé i Paris Saint-Germain, som de eier. Men under VM tenker ingen på hvem han spiller for. Qatar får vel så mye ut av Richarlison, som spiller for Tottenham. Han er en av Brasils mest liberale og mest politisk aktive stjerner, med helt andre verdier enn de Qatar står for. Men ved å score mål for Brasil, hjelper han også vertene.

Dette er et av de fremste argumentene bak boikott av VM: Det er umulig som spiller å dra dit uten å bidra til sportsvaskingen. Spiller du i Qatar, spiller du på en måte også for Qatar.

Verdt prisen

Når man legger sammen den emosjonelle verdien av alle målene, alle stjernene og alle feiringene, skjønner man hvorfor Qatar mener at VM allerede er en stor suksess. Det skrives fortsatt saker som med rette kritiserer regimet for brudd på menneskerettigheter og liv som har gått tapt. Men disse kommer i stor grad fra den nordlige halvdelen av Europa.

Verden som helhet er hektet på VM. Fotballen er god. Fansen koser seg. TV-bildene viser lykke og samhold. Vi har sett protester fra lag og presse, men det er kampene som vil huskes.

Det at Saudi-Arabia ønsker VM i 2030, forteller oss at de anser denne turneringen som en triumf for Qatar.

Prisen – samme om den måles i penger, kritikk eller blod – er åpenbart verdt det.

Så effektivt er VM som vaskemiddel. Om deler av verden gjør narr av Qatars landslag eller kritiserer regimet, lever nok vertene greit med det.

Så lenge ingen glemmer hvem som sto bak festen.