«Viser ingen tegn til fremgang»

Vi er inne i en periode som, dessverre for Ole Gunnar Solskjær, setter de faktiske forholdene på Old Trafford i et skarpt og brutalt lys.

I tittelkampen i Premier League kjemper fire trenere med følgende bakgrunner. Hvem hadde du satt pengene på?

• Trener A: Barcelona, Bayern München
• Trener B: Mainz, Dortmund
• Trener C: Augsburg II, Mainz, Dortmund, Paris Saint-Germain
• Trener D: Molde, Cardiff, Molde

De fleste ville satt dem på Trener A – og sant nok, Pep Guardiola har tatt tre av de fire siste titlene. Den andre gikk til Trener B. Trener C har ikke tatt noen, men hey, han har vært i sin klubb i mindre enn ett år.

Dessuten har han allerede vunnet Mesterligaen, og han leder nå ligaen.

Hva med Trener D? Der venter vi på det første troféet av noe slag. Det har snart gått tre år nå.

Spørsmålet er hvor mange flere det blir.

Surr og kaos

For selv om United kun er fem poeng unna tabelltoppen, viser de ingen tegn til fremgang.

De står med én seier på fem kamper: En heldig seier hjemme mot Villarreal. Mens de tre rivalene – Chelsea, Liverpool, Manchester City – alle har møtt hverandre i ligaen, har United spilt mot åtte lag de burde slå. De har slått tre av dem.

Dette etter en sommer hvor de hentet Jadon Sancho, Raphaël Varane og Cristiano Ronaldo. Dette i sesongen hvor de skal slåss om tittelen.

Lørdagens tap mot Leicester (4–2) var United på sitt verste: Kaotisk posisjonering, planløst angrepsspill og surr på defensiv dødball. Disse tingene har Solskjær blitt kritisert for i mer enn to år.

Han har fått høre – med rette – at United ikke er et lag; at de spiller som 11 individer uten samhandling. Lørdag innrømmet Solskjær at de hadde spilt dårlig.

Men den mest sviende observasjonen kom fra midtbanespilleren Paul Pogba.

– For å være ærlig, så har vi hatt slike kamper en lang stund, sa han.

En lang stund.

Hvorfor blir aldri disse problemene fikset?

Best som manager

De beste lagene er sjelden involvert i så kaotiske oppgjør. Både City, Chelsea og Liverpool har faste systemer og rutiner som bidrar til å skape «lukkede» kamper hvor kun de skaper sjanser, og hvor lite overlates til tilfeldighetene.

Uniteds kamper er ofte åpne affærer hvor vinneren er den som avslutter best og har marginene med seg.

Slik er det umulig å vinne Premier League.

Kanskje bør det ikke overraske at United mangler samhandlingen som rivalene viser. Alle de tre styres av trenere. United styres i større grad av en manager.

Det er en forskjell på de to. Den klassiske manageren var Solskjærs læremester, Sir Alex Ferguson. Han var en mesterlig motivator og administrator som sto bak den langsiktige planleggingen av stallen.

På disse feltene scorer Solskjær høyt. Han har gitt United en stall med mer harmoni, yngre spillere og bedre holdninger. Som manager har han vært ypperlig.

Det er som trener at han sliter.

Savner en Queiroz

Her var ikke Ferguson like lett å lære fra, for han tok aldri treningsøktene selv. Han fikk sine assistenter til å gjøre det, mens han sto på siden og så på, slik at han fikk med seg mer – et triks han lærte da han trente Aberdeen i Skottland.

Solskjær skal visstnok gjøre noe lignende. Nettsiden The Athletic har skrevet at Uniteds økter tas av trenerstaben.

Dermed kommer det taktiske an på Solskjærs assistenter. Kanskje var det derfor Ferguson aldri hadde en spesielt særegen identitet, rent taktisk, slik som for eksempel Guardiola har. Den kunne variere avhengig av hvem assistenten var.

Da assistenten var Carlos Queiroz, en defensiv taktiker som hadde trent Portugal, ble United for eksempel langt mer solide bakover.

Så stort ansvar hadde Queiroz for det taktiske, at Gary Neville ga ham mye av æren for at United vant Mesterligaen i 2008.

Hvem har Solskjær å lene seg på rent taktisk? Han har en erfaren assistent i Mike Phelan, som jobbet for Ferguson. Men ifølge den samme rapporten i The Athletic tas øktene av Michael Carrick og Kieran McKenna.

Carrick er inne i sin første jobb som trener.

McKenna er en 35-åring som før trente Uniteds U18-lag.

Med ild i øynene

Dette er ikke kompetansen man assosierer med ligamestre. Når man legger til at Solskjær selv kom rett fra Eliteserien, blir kontrasten med rivalene enorm.

Chelsea, City og Liverpool styres alle av mer typiske trenere. Spesielt Tuchel og Guardiola elsker å drille sine spillere på feltet. Det finnes videoer hvor Guardiola nærmest hopper rundt på gresset med ild i øynene og forklarer hvor spillerne skal stå.

En halv meter til høyre her. Litt åpnere stilling med kroppen der.

Dette er naturlig, for likesom Solskjær lærte av Ferguson, lærte Guardiola av Johan Cruyff, nederlenderen som trente Barcelona fra 1988 til 1994. Cruyff tok selv de taktiske øktene. Det var han som viste hvor spillerne skulle stå i forhold til hverandre.

Så da Guardiola ble trener selv, gjorde han så klart det samme.

Også Klopp er mye involvert i det taktiske. Tuchel er en disippel av Guardiola. Begge lærte sine triks i Tyskland, hvor få bruker den klassiske manager-modellen.

Slik har disse lagene utviklet en kollektiv forståelse som United ikke er i nærheten av. Denne manglende taktiske kompetansen holder United igjen.

Mens rivalene får maks ut av spillerne, kjører United med håndbrekket på.

Lampard-parallellen

Faktisk fremstår United som det Chelsea var i fjor, da Frank Lampard var trener. Han og Solskjær har mye til felles: De er klubbhelter som fikk sine jobber på grunn av en fortid i laget og popularitet blant fansen.

Selv om han kun hadde én sesong med Derby bak seg som trener, gjorde Lampard en god jobb i Chelsea. Han dyrket frem unge spillere som viste sult og energi; han la en base for videre suksess. Det samme kan sies om Solskjær i United.

Men da Lampard skulle ta Chelsea helt til topps, manglet han den taktiske biten. Igjen ser det samme ut til å skje med Solskjær.

Chelsea ansatte Tuchel halvveis ut i sesongen. De vant umiddelbart Mesterligaen og sikret topp fire. Nå er de blant favorittene til å vinne ligaen.

Hva hadde en slik trener fått til med Uniteds lag?

Får tid

Den gode nyheten for Solskjær, er at han neppe får fyken med det første.

Det er ingen klare kandidater til å erstatte ham. I tillegg skal visepresident Ed Woodward forlate United mot slutten av året.

Dette er viktig, fordi Woodward i praksis er den sportslige sjefen i United. Det var han som ansatte Solskjær og ga ham en ny treårskontrakt i juli. Det ville vært ekstraordinært om han skulle svikte Solskjær like før han takker for seg.

Mest sannsynlig vil United heller vente med å vurdere Solskjærs posisjon til de har en erstatter for Woodward. Så Solskjær har tid på seg.

Men tid har han hatt lenge. Det er det taktiske som er problemet.

Hadde han hatt løsningen, burde han funnet den for lenge siden.