Løpet er så brutalt at alle gav seg før dei hadde komme halvvegs

Løpet starta måndag, og går over 400 kilometer frå Hamar til Oslo. Det er Noregs lengste ultraløp, og det er så tøft at berre fire løparar stilte til start.

– Det er heilt vanvettig ekstremt med utruleg fin natur. Det er ei stor utfordring fysisk og mentalt, og det handlar om å halde det gåande og heile tida motivere seg for å halde fram. Det er skikkeleg smerte i kvart skritt, fortel Yngve Øyeflaten.

Han gav seg etter 100 kilometer. Då hadde førstemann allereie hoppa av. Jørgen Grøndal heldt ut lengst. Han kom seg til det andre av tre sjekkpunkt undervegs, men då gjekk det på helsa laus.

– Eg har aldri hatt det så vondt før. Dette er slutten for meg, eg har ikkje sjans. Det er så vondt. Eg klarer ikkje å påføre meg sjølv meir smerte, sa han då han kom til sjekkpunktet.

– Føtene blir øydelagde

Han leia løpet med god margin, men hadde over 200 kilometer igjen.

– Eg held på å bli galen i hovudet. Eg har prata så mykje med meg sjølv. Det var for vondt, og eg trur eg har funne grensa mi for kor lenge eg kan påføre meg sjølv smerte.

Dette er første gong løpet arrangerast sidan 2017. Då klarte to løparar å slite seg 400 kilometer frå Oslo til Hamar. I år gav siste løpar seg på 170 kilometer.

• Sloss med strømgjerde og fikk «råtne» føtter – skrev historie i ekstremløp

– Å fullføre på første forsøk er heilt vanvettig, eg klarer ikkje å fatte det. Eg trur ikkje eg har forståing for kor mykje smerte som venta meg, seier Grøndal.

– Sånt skjer. Det handlar mykje meir om viljestyrke, seier Fulvio Øksendal, som arrangerer løpet gjennom klubben Bèrghem Ultrarunners Club.

Han fortel at dei undersøkjer løparane ved kvart sjekkpunkt for å sjå om dei er i stand til å springe vidare, både fysisk og psykisk.

– Føtene blir øydelagde uansett. Du kan ikkje stoppe vassblemmene, seier Øksendal.

– Eg har sikkert gått 30–35 timar i vatn. Det er veldig mykje blemmer, og eg prøvde å fikse det undervegs med å skjere i dei. Føtene er ganske stygge no, men dei har sett verre ut. Det var 220 kilometer igjen då eg gav meg kor sikkert 180 kilometer er i myr. Føtene hadde nok ikkje vorte betre, seier Jørgen Grøndal og ler.

Leiteaksjon

Det kunne likevel vorte meir dramatisk i 2020-utgåva av Gaea Norvegica Trail; klokka 20 onsdag kveld starta ein leiteaksjon etter siste utøvar. Øksendal fekk ikkje kontakt med finske Karim Lahmini, og GPS-sporinga viste at han hadde stått stille i fleire timar.

Det var mørkt, og han var i eit område utan mobildekning.

– Eg var ordentleg bekymra, seier Øksendal.

Lahmini hadde gått tom for straum på telefonen, hadde funne seg ei hytte langs løypa der han laga seg mat. Han var i god form då dei fann han rundt midnatt, men sleit med ein del vassblemmer.

Øksendal fortel at sikkerheit er innmari viktig for løpet. Alle påmelde må ha gjennomført eit 160-kilometers løp tidlegare, og er utstyrt med GPS-sporing og nødknapp.

– Dei kan trykkje på ho viss dei får ein alvorleg skade. Vi rykkjer fram til dei fleste stadene uansett. Vi stoppar løparane viss dei er ute av stand, og kvar etappe sjekkar vi om dei er friske nok til å fullføre, seier Øksendal.

Men i år kom ingen av løparane halvvegs i det ekstreme løpet.