Løp for livet som tolvåring – nå skal han løpe for OL-medalje

Veien til OL-deltakelse er beinhard. For de fleste er ikke uker, måneder og år med blodsmak i munnen og endeløs trening nok for å få konkurrere i de gjeveste lekene på jorda.

For andre er det den enkleste delen av reisen.

– Jeg var tolv år og visste ingenting. Da krigen brøt ut rømte jeg med onkelen min. Vi gjemte oss i busker og spiste av den frukten vi fant.

Paulo Amotun Lokoro måtte løpe for livet i Sør-Sudan. Nå skal løpe for medalje i Tokyo.

Skilt fra foreldrene i tre år

I Rio 2016 stilte en tropp bestående av mennesker på flukt i OL under det oransje flyktningflagget for første gang. I Tokyo er de tilbake.

– Jeg er glad for å kunne løpe på vegne av mennesker på flukt. Jeg var en av flyktningene i leiren, og nå har jeg jobbet meg frem til noe spesielt, sier han i en video publisert på flyktninglagets Facebook-side.

Nordvest i Kenya ligger Kakuma flyktningleir. Hjem for over 180.000 flyktninger. Det var Lokoro og onkelens mål.

Noen år i forveien hjalp Lokoros far moren over grensa, før han dro tilbake for å hjelpe sønnen på den siste strekka. I mellomtiden hadde Lokoro passet på familiens kyr.

– I tre år var jeg uten foreldrene mine, og jeg bodde hos en onkel, sier han når han ser tilbake på de siste årene i Sør-Sudan.

– Da jeg kom frem hadde jeg ikke engang sko å løpe med.

Ser en global negativ trend

Initiativet til å danne flyktninglaget kom fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og skal blant annet rette oppmerksomhet til mennesker på flukt.

Flyktninglaget skriver selv følgende på infosiden deres på sosiale medier:

«Utøverne på flyktninglaget vil være et symbol for håp for flyktninger verden rundt, og gi global oppmerksomhet til det store omfanget av flyktningkriser når de deltar i lekene.»

Eirik Christophersen, rådgiver i flyktninghjelpen, husker tilbake til Rio-OL som en veldig positiv opplevelse og syns initiativet er en god måte å kunne vise og gi oppmerksomhet til hvordan det er å være flyktning i dag.

– Jeg har fått med meg flere av historiene fra utøverne. Det er sterke historier, men dessverre er det ganske representativt for hvordan mennesker på flukt har det, sier han til NRK.

Og dem er det mange av. Ved årsskiftet var hele 82.4 millioner mennesker på flukt. En tredjedel av dem er på flukt i et annet land, og to tredjedeler er internt fordrevne flyktninger.

– En annen negativ trend er at mennesker nå er lenger på flukt. Situasjonene i land med mange flyktninger bedres stadig saktere og det finnes voksne mennesker som har levd hele livet som flyktning.

– Alle spør meg om penger. Selv har jeg ikke mat.

Lokoro er fra Sør-Sudan, en nasjon som ble selvstendig i 2011

Til daglig bor og trener Lokoro sammen med resten av OL-troppen i Nairobi, men da pandemien brøt ut dro han tilbake til flyktningleiren i Kakuma for å være med familien sin.

29-åringen har blitt en lokalhelt i leiren, og et fjes de aller fleste kjenner til.

– Alle spør meg om penger, men selv har jeg ikke mat eller et rasjonskort. Familien jeg har her deler av sine rasjoner til meg slik at jeg får spise.

Nå skal han løpe 1500-meter i OL, og selv om han føler seg klar, legger han ikke skjul på at oppladningen kunne vært bedre.

– Det er ingen bane å trene på her. Alt har stoppet opp, men vi må fortsatt trene, sa han mens han fortsatt satt koronafast i Kakuma.

– Må frem med en streng pekefinger

NRKs friidrettskommentator Vebjørn Rodal, som selv tok gull på 800-meter fra OL i USA, mener det er ekstremt viktig at flyktninglaget får delta i de olympiske lekene.

Han forteller at for dem som undertrykkes eller er på flukt, kan idrett være en mulighet for selvrespekt og en motivasjon til å holde seg selv gående.

– For alle som bruker idretten som et slikt virkemiddel er det veldig viktig å få konkurrert. I idrett er nemlig det ofte den største motivasjonen og drivkraften. Da blir OL, som verdens største konkurranse, ekstremt viktig.

Christophersen er enig:

– At idrettsutøvere som Paulo Lokoro får mulighet til å delta under OL i Tokyo er derfor en kjærkommen mulighet og en oppmuntring også for andre flyktninger som føler at verden har glemt dem, sier han.

Rodal trekker frem IOC (den internasjonale OL-komitéen) og mener at de ikke bør være redde for å bruke OL for å rette en streng pekefinger mot land som er undertrykkende og menneskefiendtlige.

– Jeg syns ikke vi skal være så redd for å bruke idretten for å pirke i politiske utfordringer. Det har blitt mer takhøyde for det. IOC har imidlertid vært konservative når det kommer til å blande idrett og politikk men i 2021 er verden moden for det.

– Derfor mener jeg et slikt lag er på sin plass. Både for å gi utøverne muligheten, men også for å vise at vi ser de landene og menneskene som er vanskeligstilte, legger han til.

– Man må føle seg fri

For Lokoro er også signaleffekten dette kan ha svært viktig.

– Laget ble startet blant annet fordi det er for mange flyktninger i verden. De vil vise at flyktningene også er mennesker som kan få til hva som helst, at det er mulig. Det bidrar også til å inspirere neste generasjon, sier Lokoro til nettstedet olympics.com.

– Som idrettsutøver må man føle seg fri. Det er veldig viktig. Man må ha fred i sinnet og i hjertet. Når du har et hjerte som kan elske medmennesker kan man oppnå store ting.

Med familien i Kakuma som viktige støttespillere har han ligget i hardtrening under pandemien, med Tokyo-OL som det store målet.

Tirsdag tredje august stiller han til start i den japanske hovedstaden.

Der håper Lokoro på å kunne løpe inn en medalje, men synligheten og inspirasjonen for mennesker på flukt kommer i første rekke.

– Man representerer alle flyktningene. Når flyktningflagget løftes vil de se at jeg, som en gang var en flykting i leieren, har klart å oppnå noe stort.

Se NRKs oversikt over OL-sommeren her.