Liverpool-supportere med gode minner husker nok hvordan en lovende start i Premier League ser ut.
Man har gjerne en spennende trener i sitt andre år i klubben. Debutsesongen har vært frustrerende og ujevn: Laget kunne score fem mål borte mot Norwich, for så å slippe inn to hjemme mot West Bromwich Albion.
Faktisk var formen så ustabil det året at det ikke en gang ble spill i Europaligaen.
Men starten er bedre i sesong to. Før runde åtte ligger Liverpool på stø kurs mot topp fire, med 16 poeng, fem seire, en uavgjort og ett tap.
Det spesielle med denne beskrivelsen er at den passer to sesonger: 2013/14 og 2016/17.
Liverpool har nemlig begynt denne sesongen nesten likt som for tre år siden. Den gangen sjokkerte de alle ved å kjempe om sitt første ligagull på 24 år.
Da som nå er laget i storform. Og med et kampprogram som kan bli gull verdt.
Ekstra hvile
Man trenger nemlig ikke være topptrener eller fitness-guru for å skjønne verdien av å spille færre kamper enn rivalene.
Premier League har et ekstremt konkurranse-klima hvor hver eneste stein vendes i jakten på en fordel. Spesialister hyres inn, ny teknologi inspiseres, analytikere jobber døgnet rundt. Om man finner en mulighet til å gjør laget 0,5 prosent bedre, så tar man den.
Men klokken kan ingen stoppe. Og når enorme fysiske krav kombineres med kort restitusjonstid, er det begrenset hva spesialister kan gjøre.
Det er derfor man stadig hører trenere jamre over den korte forberedelsestiden etter spill i Europa. Spesielt José Mourinho, som møter Liverpool på Anfield i kveld.
I begynnelsen av november reiser for eksempel Manchester United til Tyrkia for å møte Fenerbahçe en torsdag kveld. De spiller deretter i Swansea mindre enn tre dager senere.
På de 69 timene skal spillerne dusje, møte pressen og fly tilbake til Manchester midt på natten. De kommer gjerne tilbake søvnige og utslitte, før de skal forberedes til ny kamp både taktisk, fysisk og mentalt.
Det er ikke rart trenerne klager. For strateger som ønsker å planlegge alt, er opplegget er mareritt.
En joker i sluttspurten
Denne faktoren har imidlertid ikke betydd like mye før. Det var nemlig en periode hvor topp fire-lagene omtrent alltid var de samme – Arsenal, Liverpool, Chelsea, United – og kampprogrammet er ikke så urettferdig om alle rammes like hardt.
Men nå har det finansielle landskapet blitt så jevnt at flere lag kan utfordre gigantene. Fraværet av europeisk spill har blitt en potensiell faktor i toppstriden.
Ta Liverpool i 2013/14. De lå på femteplass etter halvspilt serie, men røk ut av cupene tidlig og hadde ingen kontinentale turneringer på kalenderen.
Det var mellom februar og april, da rivalene spilte i Europa, at fordelene med det lette kampprogrammet så ut til å gjøre seg gjeldende.
De hadde færre skader, mer restitusjon og toppet laget hver runde. De vant 11 ligakamper på rad.
Mens rivalene slet seg ut i Europa, hadde Brendan Rodgers en hel uke på treningsfeltet til å terpe taktikk.
Kun Liverpool hadde tid til å øve inn nye systemer som økte uforutsigbarheten: 4-2-3-1, 5-3-2, 4-4-2, 4-3-3, 4-3-2-1 og 4-4-2 med diamantformasjon på midtbanen.
Totalt spilte de 43 kamper den sesongen. Arsenal, Chelsea og Manchester City spilte 56 eller mer.
Samme lag hver uke
Dette var ikke et isolert tilfelle. To år senere ble ligaen vunnet av et lag som heller ikke spilte i Europa: Leicester City.
Det fantes åpenbart andre årsaker bak bragden en kampprogrammet: Claudio Ranieri organiserte laget på mesterlig vis, de hadde den beste lagånden, det beste systemet, den beste spilleren. De hadde marginene med seg når de trengte dem.
Men det betyr ikke at arbeidsmengden var irrelevant.
Som Liverpool, røk Leicester ut av cupene tidlig. Som Liverpool, spilte de 43 kamper. Som Liverpool, var de best mot slutten: De siste 19 ligakampene tok de syv poeng mer enn sin nærmeste tittelrival.
Som Liverpool, hadde de knapt en betydelig skade. De kunne bruke sitt beste lag hver uke, noe som dannet en intuitiv forståelse mellom spillerne. Så få rotasjoner trengte Ranieri å gjøre at hele ni spillere tok del i 35 ligakamper eller mer.
Når man tenker på hardkjøret lagene går gjennom, er det vanskelig å ignorere kampprogrammet som en betydelig faktor i disse to sesongene.
Mål fra alle kanter
Det er denne bakgrunnen som gjør det spesielt interessant at Liverpool har startet sesongen så sterkt. De har gjort unna knallharde kamper – Arsenal, Tottenham og Chelsea borte, pluss Leicester hjemme – men er fortsatt med i toppen.
Når man kombinerer slik form med kampprogrammet, begynner man å lure på hvor langt de kan nå.
Det er enkelt å dra forhastede paralleller til 2013/14-sesongen. For tre år siden hadde de blant andre Luis Suárez, en spiller med enorm innflytelse på og utenfor banen.
Men Jürgen Klopp er til gjengjeld mindre avhengig av stjernespillere enn det Rodgers var. Tyskeren har skapt et dynamisk 4-5-1-system hvor angriperne vandrer fritt og hvor de farligste våpnene ikke er spissen, men kantene.
De har scoret 18 ligamål, som var delt mest før denne runden, men kun James Milner, som tar straffer, har mer enn tre.
Farene er mange og kan komme fra hvor som helst.
Forventningene stiger
I tillegg bør det nevnes at et av hovedargumentene mot Klopps trenerstil, er at han sliter ut spillerne. Dette var spesielt relevant i fjor, da Liverpools form ble forstyrret av et skademareritt halvveis i sesongen i det kampene fra Europacupen, ligacupen og FA-cupen hopet seg opp.
Dét gjør kampprogrammet ekstra viktig. Klopp kan kjøre sitt intensive regime i større grad enn trenere som Pep Guardiola og Mauricio Pochettino.
Man kan bare forestille seg hva Mourinho hadde gitt for en slik fordel.
Dermed kan man tilgi Liverpool-fansen om de skulle ha store forhåpninger. Klopp har selv prøvd å dempe forventningene – noe som er klokt – vet vitende at Mourinho er kløktig nok til å spolere festen på Anfield i kveld, som han gjorde med Chelsea i 2014.
Likevel: Starten har vært imponerende. Skulle Klopp slå Mourinho i kveld, kan han se langt etter å stoppe tittel-pratet med det første.