La de russiske barna komme til oss

Toleranse og respekt på tvers av religion, hudfarge, kultur og oppvekstkår.

Det kunne vært paroler i anledning 8. mars.

I stedet er ordene hentet fra juryens begrunnelse da de delte ut Hedersprisen på Idrettsgallaen i 2012. Mottaker var verdens største fotballturnering for barn og unge, Norway Cup.

Nå har turneringen og deres generalsekretær Pål Trælvik markert 10-årsjubileet for en av norsk idretts største anerkjennelser med å stenge russiske og hviterussiske barn ute fra å få delta i idrettsfesten på Ekebergsletta i Oslo.

Og de gjorde det med støtte i et ekstraordinært styrevedtak fra Idrettsforbundet.

Ingenting var likevel nevnt om hvordan man skulle forholde seg til barn og ungdom i denne sammenhengen.

Men før noen rakk å lure, støttet idrettspresident Berit Kjøll Norway Cups vedtak om utestengelse i en e-post til NTB.

Reaksjonene lot nødvendigvis ikke vente på seg, fra Redd Barna, fra SOS-barnebyer og flere, inkludert foreldre.

Ord som «uakseptabelt» og «uverdig» ble brukt, ikke uten grunn.

Dette er jo i all nøkternhet langt fra å være verdig for norsk idrett.

Lederen for Norges institusjon for menneskerettigheter, Adele Matheson Mestad, gikk så langt som til å antyde at vedtaket var i strid med barnekonvensjonen.

Dialoger man ikke trenger

Det var derfor ikke veldig overraskende at Idrettsstyret møttes på nytt før helgen for å diskutere konsekvensene av sitt vedtak.

Det er et styre som også inkluderer to særs dyktige representanter som selv har opplevd å være flyktninger. Det v overraske stort hvis de mener dette vedtaket skal være representativt for norsk idrett.

Men der alle forventet at NIF skulle snu, kom det kun en «uttalelse», der den foreløpige konklusjonen var at «vedtaket står seg godt», uten noen antydning om det var et samlet styre som sto bak.

I stedet for å endre mening om hvordan norsk idrett behandler barn og unge, vil Norges idrettsforbund invitere til «dialog» i tre forskjellige retninger, overfor særforbund, organisasjoner og politiske myndigheter.

Ingen skal være i tvil om at verden trenger mer dialog akkurat nå.

Men ikke av denne typen.

Det man trenger i denne betente saken er et tydelig og humant signal fra Norges idrettsforbund på vegne av norsk idrett.

Og dét signalet må åpne for at Norway Cup og andre idrettsarrangement i Norge nødvendigvis kan invitere barn og unge fra både Russland og Hviterussland.

Så kan man ta dialogene på hvordan dette skal settes ut i livet deretter.

Men der idrettspresidenten så langt har vært veldig tydelig i sin kritikk av Russland og behovet for utestengelse fra internasjonal idrett for dem og Hviterussland, har hun og NIF her gått i helt feil retning.

Dette er ikke noen konstruktiv måte å støtte det ukrainske folk på, og det er lett forbløffende at Norges idrettsforbund ikke allerede har skjønt det.

Utestengelse på ubestemt tid

Beslutninger som disse bør faktisk være av de enklere for idretten i en ellers særdeles vanskelig tid.

Ugjerningene til en despot og hans regime kan gi følger for alt og alle som representerer eller også symboliserer dette regimet – men må ikke inkludere barna.

Dette klarer Norges idrettsforbund ikke å ta klart stilling til. Hvilket i beste fall er overraskende. Men nå må de altså snart gjøre det. Å skulle vente til neste møte i Idrettsstyret den 15. mars vil bare bidra til å skape ytterligere og unødvendig ubehag og splittelse, der det er samhold man trenger.

NIF, sammen med en nær sagt unison idrettsverden, har vært veldig tydelige i ønsket om å utestenge utøvere fra Russland og Hviterussland på ubestemt tid, i teorien for alltid.

Selv om det neppe blir slik.

De siste ti dagene har vært en tidvis imponerende oppvisning i handlekraft og enhet.

Styrken og tempoet i reaksjonene har med få unntak vært overraskende stort, også fra Berit Kjøll.

Kollektiv avstraffelse som dette inkluderer fort utøvere som ikke har skyld i eller støtter krigshandlingene i Ukraina.

Men behovet for blanco utestengelse av alle som kan assosieres med Putins regime blir tydelig når man ser uttrykksformer som hos den russiske turneren Ivan Kuljak, etter hans støtte til krigen under verdenscupen i turn i Qatar, da han sto på podiet ved siden av den ukrainske vinner Illja Kovtun.

President Putin har lenge brukt idrettens kraft som en del av den imperiebyggingen resultatet av i Ukraina nå.

Den nær samlede fordømmelsen fra idrettens verden er derfor en markering som nødvendigvis blir lagt merke til for et regime som lenge har politisert idretten.

Nå slår den politiserte idretten tilbake med politikkens egne virkemidler. Det er en vakker ironi, midt i alt det grusomme.

Men intet av dette skal ramme barna. De er representanter for håpet og fremtiden, ikke for et despotisk regime.

Krigen i Ukraina har på kort tid skapt en helt ny virkelighet.

Ingen vet noe om veien tilbake. Bare at man håper og tror den en dag vil komme, også innen idretten.

Men dette er ikke doping, dette er krig. Og må følger for Russland i lang tid fremover.

Vi kan derfor ha sett Bolsjunov eller Stepanova i internasjonale konkurranser for siste gang. Derfor er barna viktigere enn noen gang.

Barn av kvinnerevolusjonen

For fremtiden finnes et eller annet sted der ute. Også for ukrainske og russiske barn.

Kanskje også i kamp på en fotballbane uten at man bare skal tenke på en krig ingen av dem vil ha.

Denne tanken er det Norway Cup skal fremføre – og fortsette å være en feiring av fred for barn, som faktisk kan vite bedre, når de som styrer dem har sviktet så totalt.

Selvsagt skal hensynet til sikkerhet og til ukrainske barns situasjon være det primære- og sannsynligheten for at noen russiske eller hviterussiske barn kan delta på Ekebergsletta eller andre gressbaner i Norge i sommer er uansett nesten neglisjerbar.

Men diskusjonen rundt deres rett til å få være en del av det utvidede norske idrettsfellesskapet er definitivt ikke det.

Og da må Norges idrettsforbund ta sitt ansvar og gå foran.

Gjerne med inspirasjon fra nettopp 8. mars.

Grunnen til at akkurat dette er den internasjonale kvinnedagen er at på denne dato i 1917 gikk kvinnelige arbeidere på fabrikkene i den russiske byen Petrograd ut i gatene og demonstrerte for fred.

Streiken spredte seg og startet det som skulle bli den russiske revolusjon – og etter hvert også den dagen som hvert år symboliserer ønsket om en fremtid med fred og likeverd blant mennesker.

Inkludert russiske barn i Norway Cup.