Kowalczyk og Randall satte dype spor – nå er de borte

Akkurat nå går Marit Bjørgen og Petter Northug rundt og grubler. Fortsette eller ikke fortsette?

Vi som skriver om langrenn går også rundt og grubler. Hvilke ord er de rette – og hvilke ord strekker til – når vi skal plassere bragdene til Northug og Bjørgen i et historisk perspektiv ved reisens slutt, om den altså skulle komme nå, ikke direkte uventet, men likevel brått?

Det har kvernet i hodet mitt mens jeg har myst mot påskesola på skiturer både i Trøndelag og Oslo-området den siste uka.

Når man går slik, litt bortreist i sitt eget hode, tar gjerne den ene tanken den andre, og plutselig gikk jeg der og tenkte på dem som faktisk har bestemt seg for å slutte.

Hvert år er det noen som legger opp, og særlig etter et OL er det mange som ikke finner motivasjon for fire nye år.

Etter OL i Pyeongchang er det to giganter som har takket for seg. To som har betydd enormt mye for langrennssporten, både i eget land og ikke minst internasjonalt. Kanskje minst like mye som våre norske stjerner.

Jeg har lyst til å skrive noen ord om Justyna Kowalczyk og Kikkan Randall ved enden av deres reiser som topplangrennsløpere.

Gikk stygt, åpnet for hardt

Justyna Kowalczyk begynte å gå verdenscup omtrent samtidig med Marit Bjørgen, rett etter årtusenskifte. Ganske lenge var det ganske lite som tydet på at nettopp polske Kowalczyk skulle ende opp som Bjørgens store rival.

For spesielt interesserte TV-seere i Norge var hun mest kjent for å gå stygt på ski og for å åpne altfor hardt.

Etter hvert skulle det vise seg at Kowalczyks teknikk i klassisk stil var adskillig mer effektiv enn den så ut til for utrente øyne. Det skulle også vise seg at det ikke var åpningsfarten som var problemet, det var avslutningsfarten.

Ingen visste dette bedre enn Kowalczyk selv, hun jobbet hardt og målbevisst for å løse problemet og til slutt var det ingenting i veien med verken åpnings- eller avslutningsfarten.

7. januar 2006 inntok hun seierspallen for første gang i verdenscupen, tredjeplass på 10 km klassisk i de knalltøffe løypene i Otepää. Ett år og 20 dager senere tok hun sin første seier samme sted.

Når hun nå legger opp drøyt tolv år etter den første pallplassen, kan hun se tilbake på en eventyrlig karriere.

Hun starter 319 verdenscuprenn og sto på pallen etter 104 av dem. Kowalczyk står med 50 verdenscupseirer. Bare Marit Bjørgen har flere i langrenn.

Hun har to gull og totalt fem medaljer fra OL. Hun har to gull og totalt åtte medaljer fra VM.

Hun vant både Tour de Ski og verdenscupen sammenlagt fire ganger.

Erkerivalen

Resultatene er i seg selv nok til å plassere Justyna Kowalczyk blant de aller største i langrennshistorien. Likevel betydde hun adskillig mer enn merittlista isolert sett forteller.

Kowalczyk ble på mange måter kvinnenes svar på Petter Northug. En skiløper mange elsket, og som mange andre elsket å hate. Og med «mange» mener vi her bokstavelig talt millioner av mennesker.

Under VM i Liberec i 2009 mente mange svenske Anders Södergren var den «moralske vinneren» på mennenes fellesstart med skibytte. Han gjorde drajobben. Northug spurtet og vant.

På samme distanse for kvinner var det Kristin Størmer Steira som gjorde drajobben, og ble pekt på som «moralsk vinner». Kowalczyk spurtet og vant.

I likhet med Northug har Kowalczyk heller aldri vært redd for å provosere verbalt.

Det ble ikke tatt godt imot i Norge da Kowalczyk under OL i Vancouver i 2010 mer enn antydet at Marit Bjørgens bruk av astmamedisin var den viktigste årsaken til at Bjørgen plutselig var tilbake på den internasjonale langrennstronen.

At Kowalczyk selv tidlig i sin karriere hadde en kort dopingdom for feil medisinbruk, gjorde ikke uttalelsene mer populære i Norge og Skandinavia.

Plutselig hadde man to knallgode langrennsløpere som absolutt ikke var bestevenner. Man hadde altså to vaskeekte erkerivaler.

Samlet millioner

Ikke all PR er god PR, men duellene mellom Kowalczyk – både i media og i løypa – førte definitivt til økt oppmerksomhet rundt kvinnelangrenn.

Og ikke bare i Norge.

I perioden da rivaliseringen mellom Kowalczyk og Bjørgen var på topp – fra OL i Vancouver 2010 til OL i Sotsji i 2014 – benket over fem millioner polakker seg foran TV-skjermen for å se sin heltinne på regelmessig basis. Kvinnelangrenn var i denne perioden større enn herrelangrenn internasjonalt, målt i TV-tall.

Aldri før hadde flere sett langrenn på TV, og det er ikke gitt at man noen gang opplever noe tilsvarende. Det hjelper å ha en superstjerne i et av Europas største land.

Kowalczyks suksess førte også til verdenscuprenn i Polen. Det ble en gedigen publikumssuksess.

Dessverre vokste det aldri fram noe lag rundt Justyna Kowalczyk. Derfor har langrennsinteressen i Polen også falt i takt med heltinnens fallende resultater.

Preget av spontanaborten

Etter OL i 2014 avslørte Kowalczyk at hun sommeren før mistet et ufødt barn. Etterpå har hun flere ganger fortalt om hvordan denne personlige tragedien har påvirket henne psykisk.

Hun har også vært ærlig om hvor vanskelig det har vært å leve med det enorme presset som følger med å være den store idrettshelten i et land med nesten 40 millioner innbyggere.

De siste årene har Kowalczyk dessuten slitt med skader som i praksis har gjort det umulig for henne å gå skøyting.

At hun ikke ga seg på topp, og at ikke alt hun sa og gjorde var like populært i Norge, skal imidlertid ikke kaste skygge over den fenomenale karrieren til Justyna Kowalczyk og det hun gjorde for langrennssporten.

Skulle skrive historie – og gjorde det

I motsetning til Justyna Kowalczyk, klarte Kikkan Randall aldri å samle sitt land foran TV-skjermen for å se på langrenn. Verdenscupen i langrenn sendes, i likhet med verdenscupen i de fleste andre skiidretter, ikke på TV i USA.

Likevel etterlater Randall seg en arv som på sikt kan bety enda mer for langrennssporten enn arven Kowalczyk etterlot seg.

Og for å ta det siste først: Kikkan Randall gir seg definitivt på topp.

Under OL i Pyeongchang i vinter nådde hun det store drømmemålet. Sammen med Jessica Diggins vant hun lagsprinten og tok USAs første OL-gull i langrenn gjennom tidene.

Da Kikkan Randall for rundt 20 år siden bestemte seg for å satse alt på den uamerikanske sporten langrenn, var det med et meget ambisiøst mål for øye:

– Jeg var tent av at historie ventet på å bli skrevet, spesielt for amerikanske kvinner. Jeg mente at det kanskje var en mulighet for å bli en av de beste langrennsløperne i verden. Det var spennende å ikke ha noen foran meg som hadde vist at det var mulig. Jeg ville prøve å gjøre det først, sa Randall da jeg møtte henne til et større intervju i Toblach for halvannet år siden.

Da hadde hun allerede brutt aller barrierer, unntatt å ta det første amerikanske OL-gullet.

Langrennsbølge i USA

I 2013 tok hun USAs første VM-gull i langrenn, også det på lagsprint sammen med Jessica Diggins. Individuelt har hun sølv og bronse fra VM.

Kikkan Randall kan se tilbake på 29 pallplasser i verdenscupen, hvorav 13 seirer. Hun vant sprintverdenscupen tre ganger på rad fra 2012 til 2014.

Det som ikke skjedde rundt Justyna Kowalczyk i Polen, har til de grader skjedd rundt Kikkan Randall i USA. Det har vokst fram et knallsterkt lag. Der Kowalczyk etterlater seg et vakuum, står sterke langrennsløpere i kø for å overta etter Randall.

På mange måter har de allerede overtatt.

Jessica Diggins er kanskje en større stjerne enn Randall selv noen gang rakk å bli. Diggins var med på å bryte gullbarrierene både i VM og OL. Under VM i 2013 var hun hjelperen, i OL i 2018 var hun den selvskrevne ankerkvinnen.

Med tredjeplass i Tour de Ski og andreplass i verdenscupen sammenlagt denne sesongen, er Diggins en av verdens beste og mest allsidige langrennsløpere.

Sophie Caldwell hadde tre pallplasser i vinter, blant annet en seier i prøve-VM i Seefeld. Sadie Bjornsen var på pallen fire ganger.

I fjorårets junior-VM tok det amerikanske kvinnelaget bronse. I årets junior-VM tok det amerikanske herrelaget sølv.

Innen to år håper Det internasjonale skiforbundet (FIS) at det kan arrangeres verdenscup i langrenn i USA for første gang siden prøve-OL i 2001.

I takt med bedre resultater, har langrenn også fått en bedre posisjon innad i det amerikanske skiforbundet. De har fått mer ressurser og bedre støtteapparat. Denne vinteren hadde de for første gang egen smøretrailer med seg rundt om i Europa. I langrenn kommer det som kjent litt an på utstyret også.

Kikkan Randall er kanskje den viktigste årsaken til dette, skal vi tro Jessica Diggins. Randall har gitt amerikanske langrennsløpere troen på at det går an å bli best i verden.

Skaffet utøverne mer makt

Det er for øvrig ikke bare i amerikansk langrenn Kikkan Randall har satt dype spor. Som tillitsvalgt for verdenscupløperne har hun sørget for at løperne i større grad enn noen gang før kan påvirke også de politiske prosessene i FIS.

Det viktigste grepet Randall gjorde var å innføre en årlig spørreundersøkelse for å finne ut hva flertallet av løperne egentlig mener. Det er som kjent ikke alltid at de som snakker høyest i media representerer flertallet.

Løperne har på ingen måte fått gjennomslag for alt. Men de politisk valgte representantene fra verdens skinasjoner kan i hvert fall ikke lenger skjule seg bak at de ikke vet hva løperne mener.

Politikerne vet for eksempel at et stort flertall av løperne ønsker å få gå 30/50 km med intervallstart en gang iblant. Det får de foreløpig ikke.

Politikerne vet også at et flertall av kvinnene i verdenscupen ikke ønsker å gå de samme distansene som menn, i kontrast til det man kan få inntrykk av når man i media.

Det er Kikkan Randalls fortjeneste.

Takk og lykke til

Randall har gitt seg, både som toppløper og som utøverrepresentant i FIS. Men hun forsvinner ikke fra idretten.

Nå skal hun bruke mer tid på organisasjonen «Fast and female», som jobber med å holde flere unge jenter i idretten i Nord-Amerika. I Pyeongchang ble hun også valgt inn i utøverkomiteen i IOC for de neste åtte årene.

Justyna Kowalczyk blir assistenttrener på det polske landslaget. Kanskje kan hun bidra til å få fram en ny polsk folkehelt på langrennsski.

Begge fortjener både «tusen takk» og «lykke til videre».

Mens vi altså venter på siste nytt fra Petter Northug og Marit Bjørgen.