Kan vi få tro på Tokyo, Joe?

Februar ble en avgjørende måned for de utsatte OL og Paralympics i Tokyo, som etter planen skal gå av stabelen fra 23. juli. Først måtte til slutt Tokyos OL-president, Yoshiro Mori endelig, om enn ufrivillig, gå av.

Den tidligere statsminister møtte en storm av kritikk etter at han uttalte at møter tok altfor lang tid med kvinner i møterommene. Kvinner er i Moris verden konkurransemennesker som snakker altfor mye.

Men verden utenfor styrerommene var ikke enig med den 83-årige Mori, som måtte trekke seg få dager senere.

Tid for Seiko

Det siste han rakk å gjøre som OL-president var å be den tidligere fotballpresident Saburo Kawabuchi om å overta etter seg. Kawabuchi, som er 84 år gammel, var positiv. Det var ikke OL-minister Seiko Hashimoto, som ba ham avslå stillingen. Kawabuchi adlød umiddelbart.

Hashimoto, som er 56 år, politiker gjennom 25 år, sju ganger OL-deltager i skøyter og sykkel og ikke minst kvinne, endte i stedet med å overta presidentvervet etter Mori selv – og med det brakte hun det japanske OL-eventyret inn i et etterlengtet nytt kapittel.

For er det én ting arrangørene ikke har, så er det tid. Mange ser på lekene som et rent sisyfos-prosjekt, hvor man skal rulle steinen opp et altfor høyt og bratt fjell. Men Hashimoto og hennes medarbeidere vil det annerledes.

For ytterligere å markere at man nå er inne i en ny tidsalder har Hashimoto bestemt seg for å utvide styret i organisasjonskomiteen med 11 plasser. Alle skal fylles av kvinner.

Verdens best betalte idrettskvinne

Men den kvinnen som kanskje betyr mest for den nyvunne OL-entusiasmen i Japan heter Naomi Osaka.

Den 23-årige japansk-amerikanske tennisstjernen vant i februar Grand Slam-turneringen Australian Open. Osaka, som også har markert seg sterkt som menneskerettsaktivist, er allerede tidenes best betalte kvinnelige idrettsstjerne.

Tross sin oppvekst i USA har hun valgt å representere fødelandet Japan, og er med det den japanerne mest av alle vil se vinne OL-gull på hjemmebane i sommer.

Lekene i Tokyo i 1964 sies å ha hatt enorm betydning for kvinners muligheter innen idretten i Japan. Moris uttalelser viser tydelig at det fortsatt er en lang vei å gå. Håpet er at lekene i sommer skal ha en tilsvarende betydning for likestillingen i japansk idrett.

Hvis det blir leker.

Alt som taler for avlysning

For hva er det, i all fornufts navn, som tilsier at det skal være mulig å gjennomføre lekene? Veldig lite, hvis vi skal se på tallene. 15.000 deltagere og ledere fra over 200 nasjoner skal etter planen reise til Tokyo for å konkurrere. Bare hva det betyr av antall karantenedøgn, prøver, forflytninger, flyreiser og mellomlandinger gjør det hele uhåndgripelig.

I utgangspunktet skal samtlige av disse deltagerne i tillegg ha kvalifisert seg, som mange per i dag ikke har, og i tillegg fått forberedt seg så optimalt som verdens største og mest prestisjefylte idrettsarrangement krever og fortjener.

For veldig mange av disse utøverne er et OL i sommer det som vil være høydepunktet i idrettskarrieren. Derfor er det også så vanskelig å slippe drømmen. Men realitetene har fortsatt et ganske betydelig forsprang.

For OL kommer nøkternt sett flere måneder for tidlig for å kunne gjennomføres etter planen. Altfor mange nasjoner er langt unna å få rullet ut massevaksinasjonsprogram. Også i vertsnasjonen Japan er man etter et skjema med dette.

Kombinert med mengden muterte virus som i øyeblikket sprer seg rundt i verden er utsiktene for forsvarlig gjennomføring av OL om under fem måneder tilsynelatende ganske urealistiske. Og delvis også umoralske, vil nok mange påpeke.

Kampen mot pandemien bør være det som opptar oss, ikke hvordan det skal være mulig å arrangere en gigantisk idrettsfest midt oppe i den globale krisen.

Men slik er det ikke alle som ser det.

Idrettens sterkeste krefter

Den viktigste grunnen til å tro på at det blir olympiske og paralympiske leker sommeren 2021 er den kraften som finnes i IOC og arrangørnasjonen Japan. Det dreier seg om enorm nasjonal prestisje, og det dreier seg om enda mer penger.

For IOC er det snakk om TV-rettigheter som for lengst er solgt for milliarder på milliarder av kroner til samtlige land på kloden. I tillegg kommer de mektige olympiske sponsorene, som skal ha sin eksponering. To av dem, Toyota og Coca-Cola, skal også allerede ha utbetalt store summer til organisasjonskomiteen i Tokyo, som gjør det finansielle aspektet bare enda mer fremtredende i diskusjonen.

For dette kommer i tillegg til investeringer i forbindelse med OL anslått til rundt 300 milliarder kroner, i en nasjon som allerede har den høyeste offentlige gjeld i verden, med 266 prosent av BNP, for dem av dere som finner fornuft i sånt. Essensen er uansett at Japan trenger å få arrangert sommerlekene. Og IOC støtter dem hele veien.

Den nasjonale prestisjen underbygges også av at neste olympiske arrangør er Kina, som har vinterlekene i 2022.

Ingen orker tanken på at den store økonomiske og politiske rival i Øst-Asia skal klare å gjennomføre noe de selv må gi opp bare sju måneder tidligere.

Hva sa egentlig Biden?

Men ingen krefter er så sterke i idretten at de kan styre USA. Amerikanerne har de største stjernene, de mektigste sponsorene av den olympiske bevegelse og betaler mest for TV-rettighetene. Bestemmer USA seg for å holde sine utøvere hjemme på grunn av smittesituasjonen, blir det ikke noe OL til sommeren. Så enkelt er det.

Enkelt og likevel ganske så komplisert. For de minste signaler tolkes bredt og stort.

Da president Biden ble intervjuet på en amerikansk radiokanal i pausen på Super Bowl i februar, var hans svar på spørsmålet om amerikansk OL-deltagelse tilsynelatende nøkternt optimistisk. Men usikkerheten oppsto umiddelbart. For hvordan skulle man tolke hans uttalelse om at «Enhver beslutning må være vitenskapelig basert. Jeg håper vi kan være med. Jeg håper det er mulig, men det gjenstår å se» som annet enn at tvilen var sterkere enn troen hos den ferske president?

Den japanske statsminister Yoshihide Suga og IOC-president Thomas Bach ser det annerledes. Og har funnet personen de tror kan gjøre det mulig.

Den fødte olympiske ild

Seiko Hashimoto ble født bare fem dager før åpningen av det forrige OL i Tokyo i 1964.

Navnet hennes kommer av ordet seika, som betyr intet mindre enn «olympisk ild». Nå er hun godt på vei til å få tent en slik på ny i den lenge tvilende japanske befolkning. Fra en skepsis i meningsmålingene på 80 prosent i januar, ifølge Kyodo News, har trenden nå snudd betydelig.

Mars startet med det laveste tallet smittede i Tokyo på en dag siden begynnelsen av november med 121 personer- og det i en by som vi må minne oss selv på fortsatt regnes som verdens mest folkerike.

Derfor har OL-president Hashimoto allerede dratt optimismen enda et steg videre, med å begynne å uttale det ingen har turt på en stund, nemlig at hun ikke bare tror på leker, men også med publikum på tribunene. Antallet er uvisst, det samme er fortsatt utvelgelsen av dem.

Men ett lite råd kan hun ta med seg på veien, her oppe fra nord:

Begynn med å slippe inn kvinnene. Da kan det meste som virker umulig faktisk ordne seg likevel.