Juryens pris

For mest av alt er denne prisen norsk idretts endelige renvaskelse av en av sine egne gallionsfigurer.

Ville eller ville ikke Therese Johaug vært det kabinettkammerherre Egeberg betegnet som en god rollemodell for idrettens grunnverdier i 1919? Se, dét er spørsmålet vi skal stille oss i dag.

Og til alle dere der ute som allerede nå føler dette er et angrep på idrettsutøveren eller personen Therese Johaug, så vil jeg understreke at dét er det absolutt ikke.

Therese Johaug har ikke gjort noe som helst klanderverdig rundt tildelingen av Egebergs Ærespris. Som hun selv sa da hun mottok prisen: «Jeg har bare gjort så godt jeg kunne».

Alt koker ned til en diskusjon rundt hvordan man skal tolke en bestemmelse i de opprinnelige statuttene fra 1919 i dagens kontekst. Den som sier at:

«Kandidaten skal være en god rollemodell for idrettens grunnverdier.»

Og hvordan vi den dag føler vi skal forholde oss til den egentlig foreldede diskusjon rundt Johaugs dopingdom.

Juryformann Børre Rognlien prøvde å gjøre dette til en juridisk diskusjon rundt grad av forsett.

Men dette dreier seg først og fremst om følelser, ville det eller ei. Om hva som er idrettens grunnverdier. Og hvem som skal få lov å definere dem.

Idrettens voldgiftsnemnd i Lausanne, CAS, har gjort henne til en dopingdømt.

Norsk idrett har tilgitt henne.

Og aldri har de gjort det tydeligere enn gjennom denne æresprisen.

Det ene problem

Dopingdommen fra 2017 er Johaugs eneste problem i denne vurderingen. På alle andre kriterier er hun en soleklar kandidat.

For dem som ikke føler at paratkunnskapen på Egebergs Ærespris er helt oppdatert, så er det i korte trekk en pris som hyller allsidigheten. Den verdige kandidat skal derfor være i internasjonal toppklasse i sin hovedidrett- og på høyeste nasjonale nivå i en annen.

Altså den hele utøver, på et vis. Noe som er en mer og mer sjelden dyd i dag. Men som uansett var en ekstremt høyt verdsatt dyd i 1919.

Therese Johaug er verdens i særklasse beste kvinnelige langrennsløper.

Og har i tillegg imponert som friidrettsutøver de to siste årene.

Selv uten spesialskolering eller prioritet har hun levert prestasjoner på øverste nivå nasjonalt. En av mange skuffelser ved avlysningen av EM i friidrett i Paris i august var at det tok fra Johaug mulighetene til å vise seg frem også på øverste europeiske nivå på 10 000m.

Egebergs Ærespris anses fortsatt som en av norsk idretts aller mest attraktive, selv om den ikke lenger får så mye oppmerksomhet.

Unntatt når Therese Johaug nå får den.

Tilbake ved fronten

For den gir en åpenbar anledning til å trekke opp frontene, som de uansett må kalles, fra debatten rundt hennes overtredelse av dopingreglementet ved bruk av steroidet klostebol

Dette var en bestanddel i en leppekrem Johaug påsto -og ble trodd på- at hun hadde brukt helt uten overlegg. Johaug ble likevel dømt til 13 måneders utestengelse i Norge før FIS anket dommen til nevnte CAS. Der ble straffen skjerpet til 18 måneder.

Hele saken splittet Idretts-Norge. Utdelingen av Egebergs Ærespris kommer til å gjøre det igjen.

Alt dette visste også skistyret da de enstemmig nominerte Johaug i mars.

Alt dette visste juryen, bestående av to tidligere idrettspresidenter i Børre Rognlien og Odd-Roar Thorsen, samt Brit Pettersen-Tofte, som selv er verdensmester og tidligere styremedlem i Norges Skiforbund, når de nå like enstemmig har bestemt seg for å gi henne prisen.

Ingen er overrasket over at de har kommet frem til den konklusjon de har på vegne av ledelsen av norsk idrett. Resultatet ga seg i realiteten i forkant.

Juryens problem er derfor at det fremstår som om de bruker prisen til å fremme sitt eget subjektive syn på rettferdigheten av dopingdommen.

Dette er den norske idrettselites lange midtfinger i retning Lausanne – og kritikere alle andre steder.

Annerledes kan ikke denne prisutdelingen tolkes.

Det er ikke dermed sagt den nødvendigvis er feil.

For det er her vi må bruke idrettens nåværende verdigrunnlag når vi skal prøve å tolke intensjonene bak kriteriet fra 1919 til kabinettkammerherren med det store hjertet for idrett. Slikt er aldri enkelt.

En god rollemodell

For hva er en god rollemodell for idrettens verdigrunnlag?

I øyeblikket åpenbart ikke Petter Northug. Eller utøvere dømt for vold eller sjikane.

Men er en dopingdom diskvalifiserende?

Man kan lese de formildende elementene i dommen fra CAS som en delvis frikjennelse av Johaug. Men man kan ikke argumentere for at dette endrer alvorlighetsgraden til dommen når det gjelder omfang. 18 måneder ér og forblir en streng – men ut fra rettspraksis ikke urimelig – dopingdom

Johaug aksepterte, sonet og har kommet seg videre på sin imponerende ferd.

Ingen debatterer heller Therese Johaugs nåværende egnethet som idrettsstjerne eller forbilde- kun hennes egnethet som mottaker av denne spesifikke pris.

Hele saken er et sår Idretts-Norge gjerne vil ha til å gro. Dette er et steg på den veien.

Et steg jeg likevel føler de burde ha spart seg. For signalet er og blir feil.

For midt i argumentene for at dopingstraffen befester stor grad av subjektiv uskyld, er dopingdommer ett av de få objektive kriterier man må forholde seg til når man skal kvalifisere til det som fortsatt blir kalt norsk idretts største utmerkelse.

Vi er forbi diskusjonen om Johaugs subjektive eller objektive skyld. Det burde også juryen være.

Nå drar de henne i stedet inn i en ny diskusjon om egnethet på et tidspunkt hvor hun trenger å være langrennsløper med VM-mål og ikke en omdiskutert vinner av en pris hun nok mottar med lett blandede følelser, uansett gleden og stoltheten hun uttrykte ved utdelingen.

Men når hun først får prisen, skal hun -for hva det nå enn er verdt- selvfølgelig også gratuleres.

Det handler om følelser

Fra utsiden fremstår denne tildelingen likevel viktigere for skistyret, juryen og dens trofaste støttespillere enn for prisvinneren selv.

Dette blir en emosjonell mer enn juridisk diskusjon.

Norges Skiforbund starter da også sin innstilling med at Johaug alltid er ‘blid og positiv’.

Nå får hun behov for å vise akkurat de egenskapene.

Uaktsomhet diskvalifiserer ikke som rollemodell, har man per i dag konstatert.

Samt at blid og positiv trumfer overtredelser av dopingreglementet, når viljen er sterk nok.

En, med all respekt, mer og mer marginal pris, har nå sin største attraksjonsverdi i sin symbolikk.

Vi vet ikke mye om kammerherre Egeberg. Han døde i 1921. Men uansett hvor han nå befinner seg, har han i dag fått en oppdatert definisjon av hva norsk idretts grunnverdier er.