Idrettens evige dilemma: – Angrer litt på at jeg ikke satset mer på løping

– Se på Jakob, som bare har trent én ting, og hvor han er nå. Jeg angrer litt på at jeg ikke satset mer på løping.

Ordene kommer fra Henrik Ingebrigtsen. 29-åringen drev nemlig med både langrenn og friidrett i oppveksten, mens lillebror Jakob har trent målrettet løping «hele» livet.

– Det satte meg kanskje litt tilbake. Jeg ble litt tung i kroppen, mener eldstemann om langrennsgåingen i ungdomstiden.

Ni år yngre Jakob har hatt en annen vei til toppen enn sine medaljevinnende storebrødre. Han spesialiserte seg innenfor løping fra dag én. Det var snakk om planlagt, strukturert og målrettet trening i ung alder.

– Trente du spesifikt med det du holder på med nå?

– Ja, jeg har vel aldri gjort noe annet. Jeg har holdt stort sett på med det samme hele veien, svarer det 20 år gamle friidrettsfenomenet.

Slik ble de best

Men hva er det egentlig som lønner seg? Allsidighet eller tidlig spesialisering?

NRK har kartlagt dagens norske eliteutøveres vei til toppidretten, og basert på besvarelsene til 137 idrettsutøvere fordelt på 30 ulike idretter kan vi nå presentere «fasiten».

Det viser seg at 86,1 prosent av dem som har nådd toppen i sine idretter, drev med to eller flere idretter da de var 12 år. Kun 13,9 prosent drev med færre enn to idretter allerede i 12-årsalderen.

Fire år senere ser tallene annerledes ut.

Av dagens norske toppidrettsutøvere drev 38,7 prosent fortsatt med to eller flere idretter da de var 16 år.

Jakob Ingebrigtsen skiller seg med andre ord ut.

Videoanalyse og stoppeklokke

En annen som startet spesialiseringen, og også profesjonaliseringen, tidlig, er olympisk mester Kjetil Jansrud.

– På en eller annen måte hadde jeg et forhold til at vi ikke bare var i bakken for å stå på ski, vi hadde et mål med alt, forteller han om barndommen.

– Vi skulle gjøre det vi skulle gjøre, men det var en veldig lettbeint «vi har det gøy på ski»-greie. Men de brukte video og tok tiden med stoppeklokker, utdyper 35-åringen.

Likevel var det ikke kun alpint som fylte opp timeplanen til den unge Vinstra-gutten. Han begynte med langrenn da han var to år, og har vært innom hopp, judo, badminton, fotball og håndball.

Og nettopp dét mener Jansrud er nøkkelen. Han var allsidig for å ha det gøy med fysisk aktivitet, men trente alpint for å bli bedre. På den måten var han tidlig i gang med spesialiseringen, uten at det trengte å gå på bekostning av noe.

– Det tror jeg man kan utfordre unger på ganske tidlig, sier fartsfantomet.

Selv mener han at det eneste som gjorde at han ikke begynte enda tidligere, var tilgangen på alpinski.

– Hadde jeg fått alpinski da jeg var tre istedenfor seks og et halvt, så hadde jeg brukt mye mer tid på alpint i stedet for mange andre idretter. Ut av kos, ikke i treningsøyemed, presiserer Jansrud.

Den ferske faren vil ikke ta et tydelig standpunkt i debatten mellom allsidighet og spesialisering, men han påpeker at i alle tilfeller er treningsmengden helt sentral for å komme seg opp og frem i idrett.

– I debatten mellom bredde og spissing ville jeg bare sagt mengde. Folk må få bestemme hva det er selv. Jeg var innom masse forskjellige idretter, men hovedbolken min av trening var for å bli bedre på ski, uansett om jeg visste eller ikke, sier alpinisten.

Også NRKs tall viser at dagens norske toppidrettsutøvere slett ikke trengte å velge hovedidrett tidlig for å nå toppen. Omtrent en fjerdedel valgte hovedidrett i 13-14-årsalderen, mens enda flere ventet til de var mellom 15 og 16 før de satset for fullt på sin idrett.

Begynte systematisk trening som 11-åring

Fotballspillerne Ada Hegerberg og Amalie Eikeland er enige med Jansrud. Førstnevnte var også allsidig, med både langrenn, dans og litt håndball, men hun visste tidlig at det var fotball hun trente målrettet for å bli bedre i.

– Fotball var det jeg tok seriøst. Så du kan vel si at jeg både har lekt, og på en måte vært allsidig, samtidig som jeg har fått hjelp til å bli spesialisert i den sporten jeg drev med, forklarer Lyon-spissen.

Hun sier at de forskjellige idrettene har gitt henne flere strenger å spille på, i form av koordinasjon og mobilitet, men at hun aldri så på de andre aktivitetene på samme måte som hun så på fotballen.

– For vi begynte faktisk veldig systematisk med fatteren da vi var elleve, minner hun om.

Reading-spiller Amalie Eikeland drev enda mer spesialisert.

– Jeg prøvde litt friidrett, men jeg fant fort ut at det var fotball jeg mestret og ville fokusere på. Man ser jo at det er folk som har drevet med flere ting og lykkes med det også, så allsidighet kan være viktig. Men for meg har det fungert med bare å ha fokus på fotball.

– Har det vært nøkkelen for deg?

– Jeg tror det har vært en fordel for meg, ja, mener Eikeland.

Mener utøveren ofte er taperen

– Hvis du tar toppidrettsutøvere generelt, så spesialiserer de seg ganske sent.

Det sier Stig Arve Sæther. Han er førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU og har forsket på talentutvikling. Sæther sier at majoriteten av toppidrettsutøvere stort sett har en allsidig bakgrunn, og de begynte sent med spesialisering. Det samme viser NRKs tall.

– Hvorfor er sen spesialisering en nøkkel til suksess?

– Du må bygge grunnmur, og hvis ikke den er trygg, så raser huset fort sammen. Sånn er det hos disse utøverne også. Du er nødt til å ha en progressiv utvikling, svarer forskeren, og trekker frem hvor viktig det er å legge et grunnlag som tåler ekstremt mye fysisk trening over tid.

Også han poengterer utfordringene ved at flere og flere barneidretter blir helårsidretter.

– Taperen i den logikken er ofte utøveren, for de må velge mellom forskjellig type idrettsaktiviteter. Så er det spørsmål om det valget kanskje i stadig større grad skjer i litt yngre alder. Mens man før kanskje gjorde det i 15-16 årsalderen, så gjør man det nå i 13-14-årsalderen, sier Sæther, som tror han vet grunnen til at utviklingen går mot stadig tidligere spesialisering, til tross for at forskningen viser at det motsatte lønner seg.

– Jeg tror det er en forventning generelt blant både foreldre og trenere om at hvis du skal bli god, så må du starte tidlig. Og det finnes en del historier om at noen har startet veldig tidlig og spesialisert seg og blitt gode. Og så bruker man dem som et legitimt argument for å si at da må vi gjøre det, men forskning ser på mønster og mønsteret er at det ikke er behov for tidlig spesialisering i ung alder, avslutter forskeren.

– Jeg gruet meg litt til treninger

For Maren Lundby var veien til toppen temmelig annerledes enn Ingebrigtsen og Eikeland. Sammen med broren drev hun med både hopp, fotball, langrenn, slalåm, skateboard og volleyball, og alt, bortsett fra fotball, var utelukkende lystbetont.

Lundby tror at den allsidige bakgrunnen har vært viktig for alt hun har oppnådd senere, for da hun etter hvert begynte med spesialiseringen mot skihopp, gjorde allsidigheten at hun tålte mengden og overgangen til toppidretten bra. Og allerede som 14-åring var hun klar for sitt første VM.

– Grunnbasen er på plass, det har vært viktig for meg, konkluderer Lundby, som er skeptisk til at flere og flere idretter blir helårsidretter, noe som gjør at barn kanskje må velge retning tidligere.

– Det kan være en utfordring med tanke på å holde seg allsidig. Det virker som om det er mer og mer som kreves fra du er yngre nå enn da jeg var yngre. Det kan bli vel mye lik belastning på enkelte, sier Lundby.

Hun så på idrett som lek, og hun likte ikke da det ble for seriøst. Det var derfor hun sluttet med fotball.

– Jeg ble tatt ut på sonesamlinger og kretslag i fotball. Da begynte jeg å føle litt på presset. Du ble tatt ut og du skulle prestere. Alt ble satt mer i system. Jeg syntes ikke det var noe moro lenger. Jeg ville jo bare ha det gøy.

– Så du likte egentlig ikke den spesialiseringen da du var ung?

– Nei, ikke da jeg var så liten. Da jeg ble tatt ut på lag ble det litt mer press. Jeg husker jeg gruet meg litt til treninger og sånn, erkjenner Lundby.

Utøverne uenige om allsidighet

Men fotballen har også fungert på stikk motsatt måte for noen utøvere. Sprinter Jonathan Quarcoo drev også med fotball. Han skulle gjerne fortsatt med det.

– Jeg var på svømming, jeg var på turning, jeg var på fotball, håndball, skihopping, langrenn. Så det var jo mye forskjellig, da. Jeg husker at svømming, fotball og håndball kunne jeg ha på én dag, liksom. Det er klart at mamma fikk jo kjørt seg, sier Quarcoo.

Men til slutt satte skader en stopper for de andre idrettene. Først en menisk-skade, deretter en hofteskade.

– Jeg ble skadet fra fotballen. Jeg sparket en ball, og rev jeg hofteleddsbøyeren. Det er klart, det gir jo noen begrensninger. Så startet jeg på videregående og møtte hun treneren min som tok meg inn i friidretten, forteller sprinteren.

Det kan virke som at dagens toppidrettsutøvere ikke helt vet om tidlig spesialisering er nettopp positivt eller negativt. Det at majoriteten av dem som faktisk nådde toppen, drev allsidig i barndommen, kan jo tyde på at det lønner seg å ha allsidig treningsbakgrunn.

Det skal imidlertid nevnes at hele 35,8 prosent likevel har svart at de er enige i at de kunne ha blitt bedre i idretten sin, dersom de faktisk hadde spesialisert seg tidligere. For å gjøre forvirringen total har også 29,2 prosent svart at de kunne ønske at de hadde drevet mer allsidig.

Svært mange av dagens toppidrettsutøvere kunne med andre ord ønske at de hadde gjort noe annerledes i valget mellom allsidighet og spesialisering.

• Vil du vite mer om funnene i undersøkelsen? Her kan du søke selv:

• Vil du lese mer om veien til toppidretten? Dette er sakene som kommer eller er publisert: