Fem grunner til Liverpools nedtur

Det finnes rusk i maskineriet til Jürgen Klopp. Laget som scoret for moro skyld og jaget Chelsea i tittelkampen før nyttår, har mistet både flyt og selvtillit i løpet av en katastrofal januar måned.

Deres eneste seier på syv kamper har kommet mot Plymouth Argyle, fra League Two.

I Premier League har poengtap mot Sunderland (2–2), Manchester United (1–1) og Swansea (2–3) økt avstanden opp til Chelsea til 10 poeng, mens de to Manchester-lagene ligger like bak, klare til å dra Liverpool ut av topp-fire-sonen.

Onsdag ble de røde attpåtil slått ut av Southampton i ligacupen.

Få hadde forutsett en så dramatisk formsvikt. Hva er det som har skjedd?

1. Afrikamesterskapet

Ser man på resultatene og fraværene i januar, er det umulig å ikke nevne Sadio Mané. Vingen dro til Gabon for å representere Senegal i Afrikamesterskapet like etter poengdelingen mot Sunderland, som var den første av de syv nevnte kampene.

Han har vært savnet. Tar man bort de to FA-cup-kampene mot Plymouth, hvor Klopp stilte med B-lag, har Liverpool scoret kun tre mål på fire kamper uten Mané.

Det ble skrevet på disse sider i desember at Merseyside-laget hadde en fordel av å ikke være avhengige av én utpreget toppscorer, slik som tittelrivalene. Poenget var at andre ville kunne ta ansvar mens Mané var borte.

• Les mer: Mangel på toppscorer kan bli Liverpools styrke

Men dette har ikke skjedd. Verken Divock Origi eller Daniel Sturridge har funnet nettet siden Mané dro, selv om Sturridge brente en rekke sjanser mot Southampton. En annen nøkkelspiller, Philippe Coutinho, har nettopp kommet tilbake fra skade.

Kombinasjonen av disse faktorene har svekket angrepet. Og dét er ikke alt.

2. Firminos rollebytte

Fraværene har nemlig også påvirket de spillerne som har spilt. Da spesielt Roberto Firmino.

I sesongstarten var brasilianeren en av hovedårsakene til at angrepene gikk så kjapt og presist. Han er verken superhurtig eller veldig driblesterk, men tilfører kombinasjonsspillet, intelligensen og bevegelsene som gir spillet flyt og uforutsigbarhet.

Denne dimensjonen har falt bort når Firmino har byttet posisjon.

For etter at Coutinho ble skadet mot slutten av november, har Firmino spilt mest på venstrekant. Med færre medspillere rundt seg har han ikke kunnet utføre den samme funksjonen, og formen hans har dalt betraktelig.

Nå er Coutinho tilbake, men Manés fravær betyr at Firmino fortsatt ikke er fast som spiss. Mot Southampton spilte han høyre kant, mens mannen på topp var ineffektive Sturridge, som ikke akkurat kan beskrives som en selvoppofrende kombinasjonsspiller.

• Les mer: «Mange lurte på hva slags spiller Roberto Firmino egentlig var»

Det var med trioen Coutinho-Firmino-Mané at Liverpool virkelig virket ustoppelige. Før Coutinhos skade lå de på andreplass, ett poeng bak Chelsea, med råsterke 30 mål på 12 kamper.

Klopp vil nok håpe at Senegal slås ut av Afrikamesterskapet kjapt.

3. Et ustabilt forsvar

Liverpool har også manglet et fast midtstopperpar. Etter 22 runder i ligaen har Dejan Lovren startet 19 kamper, Joël Matip 12 og Ragnar Klavan 10.

Selv midtbaneankeret Lucas Leiva har til tider spilt der.

Spesielt Matips fravær har vært kostbart. Han har vært lagets beste stopper, og før onsdag kveld hadde alle Liverpools fire tap denne sesongen kommet uten ham fra start: Burnley (0–2), Bournemouth (3–4), Southampton (0–1), Swansea (2–3).

Det har ikke hjulpet at Klavan forårsaket straffe mot Sunderland og ga en ufrivillig målgivende på Swanseas vinnermål.

Som Mané har Matip vært borte i løpet av formsvikten. Han ble skadet i midten av desember og returnerte til lagoppstillingen mot Southampton onsdag – hans første tap fra start denne sesongen.

Klopp sa senere at han ikke ønsket å skylde på fraværene. Men de har ikke hjulpet.

– Vi savner Sadio, vi savnet Phil en god stund og vi savner Joël Matip, og det er veldig vanskelig. Det er et problem, sa Klopp.

4. Overbelastning

Fitnesstreneren Raymond Verheijen var kjapt ute med å kritiserte Klopp for å overbelaste spillerne etter Southampton-kampen. Den frittalende nederlenderen hadde spådd at spillerne ville bli slitne i siste halvdel av sesongen, fordi Klopp kjører dem for hardt.

Slikt er vanskelig å bekrefte eller avfeie utenfra, men det spiller muligens en rolle at Liverpool har hatt det uvanlig travelt i det siste.

De røde har lenge hatt et skånsomt kampprogram fordi de ikke spiller i Europa denne sesongen. Fra august til november spilte de enten fire eller fem offisielle kamper per måned, før antallet økte til seks i desember.

Dette er en normal arbeidsmengde og laget har spilt bra. Men denne måneden har de spilt syv kamper allerede, og det gjenstår to til. Altså dobbelt så mange som normalt.

To av disse var mot Plymouth, hvor de brukte reservelaget, men Klopp måtte likevel forbedre laget til kamp, og hadde flere nøkkelspillere på benken. Slikt tar bort tid og energi på treningsfeltet.

Også i fjor var januar en ujevn måned for Liverpool. De vant kun tre av ni kamper, spilte uavgjort mot Exeter, delte poeng hjemme mot West Ham og tapte hjemme mot United og Stoke.

Så det høye antallet kamper har nok hatt noe å si.

5. «Naturlig» tilbakegang

Som en siste tanke er det verdt å huske hvor Liverpool kommer fra. Utenom to forsterkninger, Mané og Georginio Wijnaldum, er dette i praksis den samme stallen som kom på åttendeplass i fjor.

Så kanskje forventningene bør justeres litt.

Det finnes grenser for hvor mye Klopp kan ha forbedret spillerne innen så kort tid. Selv i sesongstarten lå det problemer der – feil fra stopperne, defensive dødballer, keeperplassen – som ofte ble skjult av det enorme nivået fremover på banen.

Nå som angrepet har blitt svekket, er det naturlig at slike svakheter straffes mer. Om ikke annet betyr de siste resultatene at Liverpool har falt tilbake på et mer «normalt» nivå som gjenspeiler de begrensningene troppen har.

Realistisk sett vil en topp-fire-plassering fortsatt være solid fremgang for Klopp. Det mest unormale med Liverpools form er ikke at de sliter nå, men at de var så vanvittig gode i starten.