Hva er likestillingen verdt? 

Hver gang man jubler for å ha passert et nytt hinder, setter Det internasjonale skiforbundet (FIS) opp et nytt. På et tidspunkt man trodde lageret var tomt.

Det har gått under ett år siden man feiret at kvinnene hadde kåret sine første verdensmestere i laghopping. Tyskland vant en spennende konkurranse i Seefeld foran hjemmenasjonen Østerrike, med Norge på en gledelig bronseplass.

Følelsen der og da var sterk av at den mangeårige skepsis blant herrene i Det internasjonale skiforbundet mot kvinnelig skihopping endelig var en anakronisme, et uggent gufs fra en fortid vi snart kunne smile overbærende av.

Så sent som like før jul 2019 snakket det norske laget om storbakkekonkurransen i neste års VM i tyske Oberstdorf som en selvfølge. Men noen ante en viss uro. Tyske ledere hadde fått signaler om at øvelsen ikke sto på programmet. Tyskerne hadde rett.

Les også: Lundby får ikke hoppe i stor bakke i VM

Samme bakke i prøve-VM

Mest absurd er det at hopperne selv blir klar over dette på vei til prøve-VM på samme sted, altså tyske Oberstdorf. Der skal de hoppe i samme storbakke.

Men den som blir prøveverdensmester, om det er Maren Lundby eller noen andre, får altså ikke kjempe om tittelen i samme bakke neste år. Normalbakke, ja. Lagkonkurranse i normalbakke, ja. Mikskonkurranse i normalbakke, ja. Storbakke, nei.

Og det er nesten så man ikke tror det er sant. Denne likestillingen man alltid får høre er en høyt verdsatt verdi også i den internasjonale skiverden har sin pris.

Den er ikke Det internasjonale skiforbundet villig til å betale. Heller ikke arrangørene. Eller Coop, som for første gang er en av hovedsponsorene for VM neste år. Kanskje ville de vurdert det hvis vi var kommet så langt som til VM i Trondheim, men nå har de lite å vinne på det. Dette er ikke deres ansvar.

Kombinert klarte det

I stedet for storbakkekonkurranse for de kvinnelige hopperne er kombinert for kvinnene prioritert inn på VM-programmet for første gang. Dette i seg selv er gledelig. Men samtidig en tanke merkelig, i den første sesongen med offisiell verdenscup i grenen.

Kvinnenes verdenscup i hopp har vært offisiell siden 2011 - og i denne sesongen er et flertall av de individuelle rennene (11 av 21) i storbakker.

Man kan forstå at de reagerer.

Det har blitt antydet at kombinert må på VM-programmet 2021 for å bli vurdert som OL-gren til Milano og Cortina i 2026, som kan være avgjørende for hele sportens fremtid. Men det forklarer likevel ikke at det skal gå på bekostning av de kvinnelige hopperne.

Fra arrangørhold blir det argumentert med at øvelsesprogrammet er fullt. Hvilket heller ikke er særlig troverdig. To av dagene er det kun langrennsøvelser, og det hadde fint vært plass til kvinnenes andre konkurranse. Hvis man hadde villet det nok. Det er det ingen som er, tross at det er en øvelse hvor så vel Tyskland som Østerrike vil komme til å ha åpenbare medaljesjanser.

Penger og Pattaya

Da er det altså bare én plausibel forklaring igjen, den det ofte reduseres ned til: penger.
Det antydes en brutto kostnad på 2-3 millioner norske kroner, som objektivt er småpenger. Men likevel mer enn hva Det internasjonale skiforbundet er villige til å betale for å gi kvinnene den VM-konkurransen de fleste ser på som en selvfølge.

For når ingen andre vil eller kan, er ansvaret her hos FIS.

Det har vært sagt og skrevet mye om motstanden i FIS, når det gjelder deres forhold til kvinnehopp gjennom årene. Det er fascinerende hvor lite det affiserer dem.

Fascinerende - og dypt provoserende.

Den neste muligheten til å få diskutert likestillingsspørsmålene på høyeste hold i Det internasjonale skiforbundet kommer i mai. Da er det FIS-kongress. Den holdes i Pattaya i Thailand. Og ikke kom og snakk om sex-industri.

Byen er valgt for sine kongressfasiliteter.