Halvannet minutt til våre helter?

For den sensitive debatten rundt spørsmålet om våre OL-deltagere skal bli prioritert i vaksinekøen i nær fremtid kan i teorien reduseres til ett enkelt spørsmål:

Er vi villige til å vente 90 ekstra sekunder på å bli vaksinert for at våre OL-håp trygt skal reise til Tokyo i sommer for å bringe oss nasjonal heder og stolthet?

Kanskje er svaret så enkelt som «ja».

Torsdag forrige uke, 6. mai, ble det satt 32.000 førstedoser med vaksine i Norge.

Med en anslått gjennomsnittlig åpningstid på vaksinestedene rundt i landet på åtte timer er dette 4000 vaksiner i timen. Den norske OL-troppen er altså 100 utøvere. Tiden det vil ta å vaksinere disse blir med dette 1,5 minutt eller 90 sekunder. Jeg vil våge påstanden at det finnes mange av oss som er villige til å ta denne ekstrabelastningen for våre OL-håp.

Prioriteringer i den norske vaksinekøen dreier seg likevel om veldig mye annet enn enkle regnestykker. Det dreier seg om alder og sykdom, om eksponering og roller, om liv og død. Heldigvis blir det mindre og mindre av det siste.

Hjemmevaksiner best

Vaksineringsutrullingen i Norge nærmer seg å passere det som defineres som risikogrupper. Da kan man igjen bevege seg ut i åpent landskap med ønsket om å bli prioritert bare fordi man er idrettsutøver på aller høyeste nivå.

Troppen til OL i Tokyo i slutten av juli er beregnet til å bli på i underkant av 100 utøvere.

Paralympics starter tre uker senere. Dette er nok tid til at mange av de rundt 20 utøverne uansett kan være vaksinert i tide, uten å bli prioritert i køen.

For OL-utøverne kommer derimot lekene for tidlig til at man kan følge nummeret på den nasjonale kølappen.

Det er der de trenger hjelp.

Og hjelpen kom på et vis nå på torsdag med IOCs tilbud om Pfizer-vaksine til alle deltagerne, via deres nasjonale olympiske komiteer, som i Norge betyr Olympiatoppen.

Likevel ønsker ikke Norges idrettsforbund umiddelbart å ta imot tilbudet. Idrettspresident Berit Kjøll fortalte derfor fredag at de har sendt brev til henholdsvis helse- og kulturministeren for heller å bli prioritert i den norske helsekøen.

Dette føles åpenbart mindre moralsk diskutabelt enn å få samme type vaksiner fra utlandet, uten at det er så lett å se forskjellen.

Dette betyr uansett at diskusjonen om våre OL-håp skal få snike seg frem i køen her hjemme lever videre en stund til. Men diskusjonen har en holdbarhetsdato – og den nærmer seg fort.

Nærmer seg deadline

For medisinerne har konkludert med at OL-deltagerne våre bør få første vaksinedose innen utløpet av mai. Dette er beregnet å sammenfalle med at Norge er ferdige med å vaksinere det som er definert som risikogrupper.

Derfra er det vi står overfor en diskusjon hvem det er mest hensiktsmessig skal ha vaksine deretter. Eller som det er står i vaksinasjonsveilederen til Folkehelseinstituttet: «Anbefalinger og prioriteringer i koronavaksinasjonsprogrammet er dynamiske».

Dynamiske diskusjoner betyr eksempelvis å velge om de neste skal velges rent ut fra alder i nedadgående retning eller om det er 18-åringer i smitteutsatte områder i storbyene som skal vaksineres først.

Eller om det er våre beste idrettskvinner og -menn. Vår indre, dynamiske diskusjon skal altså være å spørre oss selv om vi er en nasjon som vil prioritere folk i vaksinekøen bare fordi de driver med sport.

Og dette skal skje før vi har prioritert lærere, barnehageansatte og de som jobber i butikker skal topptrente idrettsutøvere få vaksine, de som i utgangspunktet er bedre egnet enn noen andre til å takle en eventuell smitte.

Samtidig må vi vurdere om vi er en nasjon som vil sende nesten 100 utøvere og deres nærmeste ledere jorda rundt for å representere oss uten den mest grunnleggende effektive forsikring for å unngå smitte – eller for å slippe å bidra med smittefare til de omgivelsene de kommer til i en utsatt og skeptisk japansk vertsnasjon.

Fornuft og nasjonale følelser

Toppidretten har sin pris, for utøvere og for samfunnet. OL-deltagere koster. Og vi er villige til å betale for at de skal representere oss på best mulig måte – stort sett. Vaksinespørsmålet er likevel i nærheten av å utgjøre en grense for oss.

For vi er i utgangspunktet ikke villige til å gi de rundt 100 menneskene deres vaksiner før mange andre. Fordi det bryter med helt grunnleggende likhetsprinsipper i vårt samfunn. Allerede privilegerte toppidrettsutøvere skal ikke ha ytterligere fordeler av å skulle delta i et OL, som i tillegg kanskje aldri burde vært arrangert midt i en pandemi.

Derfor tilsier all rasjonell fornuft og de fleste av følelser også at OL-deltagerne skal vente på sin tur i køen.

Så privilegerte er vi likevel her i landet at alle blir vaksinert, forhåpentligvis allerede i år. Men for de aller, aller fleste av våre OL-håp er det for sent til å få den ønskede trygghet og effekt inn mot avreise til et sted på andre siden av jorda der det avholdes en stor idrettskonkurranse. Derfor trenger våre utøvere det altså nå, eller i hvert fall veldig snart.

Spørsmålet opptar sannsynligvis mange av dem i større grad enn det burde allerede. Smittevernregimene toppidrettsutøverne lever under i sine forberedelser er i det store og hele som vakuum å regne. Og den topptrente, finkalibrerte fysikk er kanskje best rustet mot smitte- men samtidig den mest utsatte. For konsekvensene av bare marginal nedsettelse i fysisk yteevne betyr at drømmen om olympisk suksess kan være ødelagt, om man løper maraton eller konkurrerer i skeet.

Ingen vil si det som er den åpenbare konsekvens av dette. Det de fleste av utøverne mener. Det mange av konkurrentene allerede fått, nemlig prioritet i tildelingen av vaksiner, om det er i Italia, Sveits eller Belgia.

At våre OL-håp burde få vaksiner så snart risikogruppene er sikret.

Toppidrett er ikke det viktigste i globale krisetider. Men det har en verdi. Vi har investert i drømmene til utøvere som har forberedt seg i mange år på denne ene, unike sjansen. Det er sjansen til å ikke bare glede seg selv, men å gi oss som nasjon den unike spenning og glede deltagelse i verdens største idrettsarrangement medfører.

Nå må vi fullføre dette engasjementet, uansett hvilke moralske betenkeligheter dette medfører, og gi våre OL-håp de nødvendige vaksiner.

Prisen er ekstra ventetid for alle andre som fortsatt er i kø, inkludert personer med atskillig viktigere samfunnsmessige oppgaver enn det å drive idrett. Men ventetiden er kanskje til å leve med likevel.

Og med det er det på tide å avslutte vaksinetankene for denne gang og takke for at du ville ta deg tid til å lese.

Gjennomsnittlig lesetid på en sak som dette er omtrent halvannet minutt, også kjent som tiden hele den norske OL-troppen altså trenger på å få sin vaksine.