Gullene vi ikke lenger vil ha

Mye vil endre seg til Milano og Cortina ønsker velkommen til de 25. olympiske vinterleker i 2026. Ikke bare har en rekke av de største profilene lagt opp. Flere av de norske gulløvelsene fra Beijing er nemlig kanskje også borte.

OL er nemlig i stor endring.

Ringenes herrer i IOC ønsker å fange opp trender i samtiden for å holde lekene relevante for nye generasjoner – uten helt å vite hvordan.

Derfor favner de så bredt de bare klarer. I sommer-OL har det gitt seg utslag i form av inkludering av en del sporter IOC knapt virker som om de har hørt om før de har gitt dem innpass. Surfing og klatring er inne.

I Paris i 2024 er også klart for breakdans, nå kalt breaking. Blant annet. IOC famler – men treffer innimellom. Om det kan redde statusen til OL, gjenstår likevel å se.

I vinter-OL er utvalget nødvendigvis mer begrenset. Men tankegangen er den samme.

Derfor skjer det ganske betydelige endringer også der.

En del av dem har vi sett. Enda flere kommer.

Og flere av Norges favorittgrener blir berørt.

Men IOC har ett grunnleggende problem.

Lekene er allerede for omfattende. Ett av de viktigste tiltakene på veien mot å gjøre konseptet OL mer tidsriktig, er nemlig å sette begrensninger på antallet deltagere og øvelser.

Skal lekene holde seg bærekraftige og ikke minst attraktive for andre arrangører enn autokratier, som Kina og Russland, må gigantomanien dempes.

Problemet er at ingen vil gi bort noe. Og IOC klarer så langt ikke å bli enige med seg selv om å ta de grep de er nødt til for å tøyle veksten.

De har satt et tak på 2900 deltagere i vinterlekene, fordelt på 100 øvelser.

I Beijing er tallet allerede 2871 – fordelt på hele 109 øvelser.

Og nå skal flere inn.

I tillegg ønsker man å inkludere flest mulig nasjoner. I Beijing var det Haiti og Saudi-Arabias tur til å gjøre vinterolympisk debut.

Regnestykket går uansett ikke opp uten radikale, og potensielt upopulære, grep. Men slike utsettes som kjent lengst mulig. Vi må aldri glemme at OL først og fremst er politikk og deretter idrett.

Samling i bånn

Det som allerede er vedtatt, er å ønske en helt ny gren velkommen, nemlig det som på helt passelig godt norsk heter randonee.

Det engelske begrepet er uansett mer majestetisk, nemlig ski mountaineering. Det dreier seg rett og slett om å gå opp fjellsider på de samme skiene som du kjører ned med. Og noen ganger gå på føttene med skiene på skuldrene. På veien skal man passere porter.

Forgjengeren, som var på OL-programmet i lekenes spede barndom, het militært patruljeløp, som i 1928 i St. Moritz var såkalt oppvisningsgren. Her oppsto også uttrykket «samling i bånn» da det norske laget, ledet av Ole Reistad, skulle ta igjen det ledende sveitsiske laget i den siste utforkjøringen. Norge vant med over 4 minutter til slutt.

Patruljeløpene ble først en inspirasjon til det som ble skiskyting. Nå kommer den andre avleggeren i form av randonee, som har blitt særdeles populært i Mellom-Europa, og da særlig vertsnasjonen Italia.

I tillegg har en nasjon som Spania meget lovende utøvere. Dette er av typen markeder IOC intenst ønsker å gjøre vinterlekene mer attraktive for. Og da må Norge henge seg på.

Hele fem randonee-øvelser er vedtatt på programmet i Italia i 2026.

Norges største håp per i dag heter nettopp Hans Inge Klette og er fullstendig ukjent for folkets brede lag. Inntil videre.

Jaktstopp

Og når vi først var innom skiskyting, så har vår paradegren i dette OL ett spørsmål når det gjelder øvelsesprogrammet som fortsatt står ubesvart:

Kan noen egentlig forklare hvordan man fortsatt først kan dele ut ett gull i sprint – og så et nytt til den som vinner den etterfølgende jaktstarten, der den som allerede har vunnet et gull, starter med forsprang?

Det bryter med noen helt grunnleggende prinsipper for sport. Skiskyting har lenge hatt et omdømme som fremtidsrettet og nyskapende. Men akkurat her lever sporten faktisk ut noe prehistorisk – og den lever godt. Så langt har ingen seriøse forslag på å få endret denne øvelsen blitt diskutert. Det bør de bli snart.

Selv den ellers konservative langrennssporten avskaffet den tilsvarende kombinasjonen etter de tre vinterlekene på 1990-tallet og erstattet det med én medaljeøvelse, nemlig skiathlon.

Nå bør skiskyting gjøre det samme – og la Marte Olsbu Røiseland og Johannes Thingnes Bø bli de verdige siste med gull fra OL-sprinten.

Tallene siden jaktstarten ble innført, viser at den som leder etter sprinten er på pallen over 60 prosent av gangene, uansett kjønn. Det betyr OL-medalje.

Enten må man vente med medaljer til etter jaktstarten eller så må man erstatte øvelsene med noe nytt.

En ting som har vært diskutert og testet, er en supersprint, men det har ikke skapt noen stor begeistring hos løperne ennå.

Blandet fornøyelse

Det tydeligste tegnet i tiden er ellers de såkalte blandet-øvelsene, altså konkurranseformer med kvinner og menn på lag. Av sju nye øvelser i Beijing-lekene er fire blandede, inkludert blandet laghopp og blandet stafett i snøbrettcross.

Skiskyting har hatt en tilsvarende stafett siden 2014. Langrenn har fortsatt ikke fått startet med dette, hvilket jo er litt merkelig. Men en arbeidsgruppe i FIS; hvor vår egen skipresident Erik Røste er medlem, jobber nå med å se på fremtidig øvelsesformat.

Der ligger garantert en blandet stafett inne som et forslag til de fremtidige mesterskap.

Det som selvsagt er synd, er at vi aldri rakk å få oppleve vekslingen mellom Therese Johaug og Johannes Høsflot Klæbo i en OL-stafett. Det ville vært moderne langrennspoesi.

Utfordringen for langrenn i OL er likevel at noe må ut på kortere eller lenger sikt.

For Norge ville en naturlig kandidat vært lagsprinten, som ennå ikke helt har klart å fascinere oss – men øvelsen er så populær i Sør-Europa at den garantert blir med videre.

De mest åpenbare kandidatene for utstemming er derfor de gjenværende enkeltstartene på 10 og 15 kilometer.

Det skjer i så fall ikke uten norske protester.

Men det emosjonelle aspektet rundt mer tradisjonelt langrenn er etter alle indikasjoner atskillig mer fremtredende i Norge enn noe annet sted.

Kvinner, kombinert og kombinasjon

Det symbolsk viktigste grepet vil likevel være at kombinert for kvinner blir OL-øvelse. Kombinert er eneste gren hvor ikke begge kjønn får delta. Det vil bli endret.

Da heter OL-favoritten per i dag Gyda Westvold Hansen, som er kusine av Therese Johaug og kommer fra Dalsbygda.

Kombinert er og blir tradisjonenes egen gren, selv når den er helt ny.

En annen tradisjon som har utspilt sin rolle etter lekene, er den alpine kombinasjonen.

Når ikke engang løperne selv virker som om de virkelig engasjerer seg, bør man tenke nytt. Kombinasjonsøvelsen for menn samlet fattige 27 startende. 17 fullførte.

Den norske sølvvinner Aleksander Aamodt Kilde bestemte seg ikke for å delta før samme morgen – og hadde ikke trent slalåm på over to år.

Det er ikke slik OL-medaljer skal vinnes.

Nå bør alpint trosse motviljen fra flere av stjernene og bytte ut kombinasjonen med en parallell-øvelse, også i OL.

Cortina d’Ampezzo er en perfekt arena for noe slikt om fire år.

Mye skal diskuteres og mer skal endres innen OL innvies på den ikoniske 100-årsjubilanten San Siro stadion i Milano 6. februar 2026.

Men et par ting står allerede helt klart:

San Siro skal rives etter åpningsseremonien.

Og Emil Iversen skal selvsagt gå 15-kilometeren.