Det begynner for alvor å stramme seg til for David Moyes. Oppgjøret mot Olympiakos kan bli utslagsgivende.

Både fans og styremedlemmer har så langt støttet skotten gjennom tykt og tynt – mest tynt – men selv de mest tålmodige tilhengere vet at trenden før eller siden må snus.

Det finnes få tegn til forbedringer, samme hvor godt man leter. Tapet mot Liverpool i helgen var bekmørkt. Slik situasjonen utvikler seg, begynner klubbens styre å nærme seg en avgjørelse som kan få store langtidskonsekvenser:

Skal Moyes trene klubben neste sesong?

Det siste United-hierarkiet ønsker er å sparke treneren. Men det finnes grenser på hvor lenge dette kan vare.

Skulle Moyes løses fra kontrakten i sommer, vil klubben bryte løftene som ble gitt i begynnelsen av sesongen om en langtidsstrategi og stabilitet. Styret vil sammen med Sir Alex Ferguson i praksis innrømme at en feil ble begått.

Det er ingen ideell løsning. Men den er på enkelte måter den tryggeste. For om Moyes beholdes neste sesong – og resultatene forblir de samme – kan trenden bli vond å reversere.

Stor investering

Alle vet at United-stallen trenger forandringer. Det rapporteres at styret vil gjøre betydelige midler tilgjengelige til spillerkjøp i sommer.

Summene som nevnes varierer mellom en og to milliarder kroner. De eldre og demotiverte vil kastes ut; friskt talent vil hentes inn.

Det virker logisk at signeringene vil reflektere trenerens visjon. Moyes vet måten han vil spille på. Han har en fotballfilosofi. Og han vil gjøre kjøpene sine deretter. Dette kan fort prege klubben i flere sesonger fremover, da United neppe vil handle uten å tenke langsiktig.

Dyre nyervervelser vil signere langtidskontrakter. Det gjør det enda viktigere at de velges med klokskap.

Vil ha forsikringer

Spørsmålet blir da dette: Vil United tørre å bruke så mye penger om det samtidig hersker tvil om at treneren faktisk er riktig mann?

Ingen ønsker å investere milliarder i et prosjekt som går i feil retning. Klubben – for ikke å snakke om investorene – vil ønske forsikringer. De vil vite at om slike penger brukes, vil resultatene endelig forbedres. Det samme gjelder supporterne.

Kan dette garanteres under Moyes? Er det i det hele tatt sannsynlig? Kjøpene av Marouane Fellaini og Juan Mata har ikke overbevist dem som allerede tvilte på om Moyes kan sette storstjerner sammen til et effektivt kollektiv. Skrekkscenarioet er at treneren svir av flere pund og former stallen etter sitt eget ønske – uten at resultatene kommer.

Skjer dette, kan laget få en sterk men ugunstig identitet som tar tid å forandre. Fellaini er et godt eksempel. Spillerkjøpene vil akselerere utviklingen av prosjektet. Da er det viktig at det går i riktig retning.

Negativ utvikling

Det er opp til Moyes å overbevise styret om at laget er på bedringens vei. Det skal sannsynligvis ikke så mye til, for United ønsker ikke å sparke treneren. Lengden på kontrakten hans – seks år – reflekterer en klubb som vektlegger stabilitet og tålmodighet.

Alle på Old Trafford ønsker kontinuitet. Alle ønsker at dette skal fungere. Problemet for øyeblikket er imidlertid at det ikke finnes noe som helst tegn til forbedring.

Det hadde vært annerledes om Moyes gradvis hadde bygget opp laget etter en vanskelig sesonginnledning. Jobben kom alltid til å ville bli vanskelig, men prosjektet ville i det minste være på rett kjøl, og støtten rundt skotten ville vært velplassert.

Alt har blitt verre

Dette er selvsagt ikke tilfellet. Situasjonen har bare forverret seg.

Tapet i Hellas mot Olympiakos ble av mange sett på som sesongens lavpunkt. Nå sitter fansen med 3-0 tapet hjemme mot Liverpool friskt i minnet.

Hovedproblemet er ikke resultatene, men det faktum at det ikke finnes et eneste lyspunkt å fokusere på.

Det kan være at United allerede har begynt å planlegge sommeren med Moyes i tankene. Om det er tilfellet, må det føles risikabelt å tilrettelegge for slike investeringer når absolutt ingenting tyder på at resultatene faktisk vil forbedres.

Handlingslammet

Det som gjør situasjonen ekstra dyster er at Moyes ikke ser ut til å vite hva problemet er. Formkurven daler, men spillestilen forblir den samme. Selv i katastrofekampen mot Liverpool gikk det 76 minutter før de første spillerbyttene kom.

– Det er vanskelig å forklare det, sa Moyes om tapet etter kampen.

Moyes hevder han har andre idéer som vil iverksettes når tiden er inne. Likevel er det merkverdig at ikke flere endringer gjøres når systemet hans så åpenbart ikke fungerer.

Kanskje han refererer til nye spillere, men blir navnene så mye større enn Robin van Persie, Wayne Rooney, Mata og Adnan Januzaj?

Ligner på Everton-stilen hans

Det er fristende å trekke konklusjonen at Moyes har importert den samme spillestilen som han brukte i Everton. Formasjonen er lignende, om ikke den samme.

Fokuset ligger på angrep langs kantene, oppspill og innlegg. Som vi har sett, er dette for forutsigbart, simpelt og endimensjonalt for en stor klubb som United.

Mangelen på variasjon er forbløffende. Mens en trener som Brendan Rodgers har brukt en rekke innovative systemer denne sesongen, har grepene til Moyes vært særdeles begrenset. Det selv når laget skriker etter forandringer.

Den benyttede spillestilen er selvsagt den Moyes behersker best etter 11 år i Everton. Mistanken er at det også er den eneste.

Usynlige nøkkelspillere

Lite tyder på at lagets form vil snu før spillestilen endres. Om Uniteds sesong har lært oss noe, så er det at selv de største stjernene vil slite om systemet er feil.

Mata og Shinji Kagawa er gode eksempler. Begge elsker sonen mellom motstanderens midtbane og forsvar, men laget oppsøker den sjelden.

Det finnes faktisk en video av Kagawa fra den første kampen mot Olympiakos, hvor japaneren stadig roper etter ballen i dette rommet. Han blir oversett gang på gang.

Dette handler ikke om svake medspillere. Det handler om den offensive samhandlingen Moyes prøver å skape, og hva som vektlegges på treningsfeltet.

Har mistet form og selvtillit

Det samme er tilfellet med spissene.

I Everton brukte Moyes ofte angripere som enten var raske eller sterke i lufta. De inkluderte Andrew Johnson, Jermaine Beckford, Duncan Ferguson, Tim Cahill – og selveste Fellaini. Innlegg og oppspill var effektive våpen på Goodison Park.

Men ikke på Old Trafford. Ikke med Van Persie og Rooney. De trives når ballen spilles inn i boksen gjennom korte pasninger og smarte kombinasjoner; ikke høye innlegg. De truer ikke bakrom. De er ikke sterke hodespillere. Begge trenger et mer avansert angrepsmønster rundt seg som kan skape avslutningsmuligheter i gunstige posisjoner.

Ingen av dem har plutselig blitt dårlige spillere. De har mistet form og selvtillit på grunn av mangel på gunstige kampsituasjoner. Dette skyldes i stor grad spillestilen, som bestemmes av treneren.

Falske forhåpninger?

Det finnes fortsatt tid for Moyes til å bevise at han kan snu trenden. Vinner United mot Olympiakos sammenlagt – de ligger under 2-0 fra den første kampen – er de klare for mesterligaens kvartfinale; et høydepunkt i en ellers traumatisk sesong.

Om formen fortsetter inn i Premier League-programmet, kan klubbens styre peke på fremgangen som årsak til at treneren bør beholdes. De trenger ikke stort med bevis. Men de vil sannsynligvis trenge noe.

For de som allerede tviler på Moyes, er faren at seier mot Olympiakos kan gi hierarkiet falske forhåpninger til et prosjekt som ikke kommer til å lykkes på lengre sikt. Klubben vil da investere stort i sommer, for så å møte de samme problemene neste sesong.

Sommeren blir et viktig veikryss for United, og det er opp til Moyes å overbevise om at hans retning er den riktige for klubbens fremtid. Oppgaven begynner mot Olympiakos.