Det er ingen overraskelse at Carlo Ancelotti er Real Madrids nye trener.

Allerede i 2006 skrev italieneren under en kontrakt med storklubben. På den tiden var han imidlertid knyttet til AC Milan, og Serie A-klubben nektet ham å dra.

Presidenten i Real Madrid var den samme da som nå: Florentino Pérez.

En sammenkomst lå derfor alltid i kortene. Ancelotti la aldri skjul på at han ønsket å gå til Madrid. Og i sin selvbiografi «The Beautiful Games of an Ordinary Genius» sa han følgende om Pérez:

– Vi liker fotball, vi elsker livet og vi liker å underholde folk. Vi ser likt på mange ting, og forrige gang vi snakket sammen, fortalte han meg én ting: «Carlo, en dag vil du bli treneren min».

«Gentlemen’s club»

Dette har nå skjedd, og det er gode nyheter for Real Madrid. Det finnes mange begrunnelser. Den største dreier seg om Ancelottis personlighet.

Real Madrid er nærmest en politisk institusjon. Klubbens bilde betyr enormt mye. Direktørene ønsker å representere en «gentlemen’s club»; et forbilde for andre klubber. Dette krever at spillerne, direktørene og treneren opptrer med profesjonalitet, ydmykhet og verdighet.

Dette var ikke tilfellet under José Mourinho. Interne stridigheter og politiske utspill oppstod bak kulissene. Spillerlegenden Jorge Valdano ble blant annet sparket som daglig leder etter uenigheter med portugiseren. Ufine episoder i kampene mot Barcelona dro Real Madrid inn i situasjoner hvor en ærverdig klubb aldri burde ha befunnet seg.

I tillegg kom Mourinhos kritikk mot UEFA, utvisningene fra sidelinjen, verbale angrep mot Pep Guardiola og den fingeren i øyet til Tito Vilanova. Mot slutten stod både fansen og spillerstallen splittet i sine synspunkt om Mourinho. Dette var ingen «gentlemen’s club».

I Real Madrid er det vanligvis treneren som sliter med å håndtere klubben.

Under Mourinho var det klubben som slet med å håndtere ham.

Diplomati

Styreformenn reagerer ofte på slike hendelser ved å ansette trenere med en helt annerledes personlighet. Det er tilfellet her.

Klubben var lei av Mourinhos konfronterende stil. Ancelotti vil tilføre det motsatte. Han er rolig, ærverdig og diplomatisk; lun, morsom og karismatisk. Spillerne elsker ham. Fansen elsker ham. Og han er blant de få som sjelden klager på dommerne.

Ancelotti kommer til å forene klubben og skape harmoni. Han er glimrende til å behandle spillere, og misnøye i stallen oppstår ikke ofte. Å trene storstjerner er heller ikke noe problem for en mann som har tilbrakt to år i Juventus med Zinédine Zidane, et år i Paris Saint Germain med Zlatan Ibrahimović, og åtte år i AC Milan.

Et annet plusspoeng er Ancelottis fotballfilosofi. Han elsker å angripe, og lagene hans har alltid levert teknisk og underholdende fotball. AC Milan sprudlet på sitt beste, mens Chelsea satte ny Premier League-rekord ved å score 103 seriemål da Ancelotti vant Premier League i sin første sesong i England.

Klubbstruktur

Ancelotti har også andre verdifulle erfaringer. Ikke alle trenere har jobbet for både AC Milan, Juventus og Chelsea. Fellesnevneren her er at styreformennene har vært særdeles krevende mens klubbstrukturene har vært kompliserte.

Spesielt i AC Milan jobbet Ancelotti under en sjef som blandet seg inn i taktikker og laguttak – Silvio Berlusconi. Klubbens modell inkluderte også Adriano Galliani, som stod for spillerkjøp. Mange andre trenere får velge spillerne selv.

Ikke Ancelotti.

En lignende struktur eksisterer i Chelsea. Roman Abramovitsj krever underholdning og stil fra første avspark, i en klubb hvor en rekke direktører og rådgivere står mellom ham og treneren.

Tidligere Chelsea-trenere vil tilstå at forholdene ofte er kompliserte på Stamford Bridge.

Men Ancelotti leverer alltid. Han skaper ikke fiender, klager aldri og går løs på oppgavene han blir gitt. Under mesteparten av karrieren har han blitt tildelt en gruppe spillere og blitt bedt om å levere underholdning, stil og trofeer. Han har gjort det ganske så bra.

Mesterligaen

På toppen av det hele fristes Pérez av Ancelottis tidligere suksess i mesterligaen. Det er mer enn 11 år siden Zidanes volley mot Leverkusen sikret Real Madrid sin niende tittel i turneringen i 2001-2002 sesongen.

Siden den tid har Ancelotti vunnet mesterligaen to ganger, og tapt en finale under mirakuløse omstendigheter.

Ancelotti leverte også sterkt i Europa med Paris Saint Germain i år og var nær ved å slå ut Barcelona. Real Madrid har ventet lenge på den tiende tittelen – «la decima» som den kalles i Spania. Der er ikke rart Pérez har jobbet så lenge med å signere Ancelotti.

En riktig ansettelse

I tillegg vil Ancelotti være meget motivert. Real Madrid er en klubb få trenere kan si nei til. Stallen er råsterk, stortalentet Isco kjøpes sannsynligvis fra Málaga innen kort tid, og institusjonen er kanskje den mest glamorøse i fotballverden.

I sin bok beskriver Ancelotti selv muligheten som «duften av livet». Han er akkurat den treneren Real Madrid trenger nå.

Stridighetene er i ferd med å forlate klubben, og spillerne vil være motiverte for å vinne mesterligaen.

Dette er en ansettelse som dufter suksess.