Der jeg vokste opp, hadde vi ei gresslette ved siden av kirka, der vi spilte fotball hver eneste sommer. Alt vi trengte var en ball og to par sko til å lage mål.
Gjennom årene ble jeg kjent med hver eneste tust og tue, ettersom vi bodde der fra morgen til kveld hele sommeren.
Helt til noen måtte hjem til middag, eller til han som eide ballen vi brukte ble fornærmet og stakk.
De dagene det regnet var det ikke alltid like lett å få med seg folk, og da pleide jeg å dra ned på en liten grusbane i nabolaget. De to målene som sto der var laget av påler, og det fantes ikke nett.
Det var på de regnværsdagene på grusen at jeg bygde min fotballkarriere. Der forsvant jeg fra denne verdenen og inn i en annen verden, der alt var mulig. Det var ingen dans på roser, slik alle helter opplever motgang på veien.
Jeg forsto nemlig godt de narrative grepene bak en god fotballkarriere. En karriere som like gjerne kunne vært et Hollywood-manus.
I VM som 19-åring
Jeg slo alltid gjennom tidlig. Med dobbelt statsborgerskap varierte det om jeg spilte for USA eller Norge, men jeg var alltid med i mitt første VM som 19-åring.
Der var jeg en åpenbaring for et lag ingen forventet noe av, og ledet landet mitt til usannsynlige bragder, selv om det alltid ble bom stopp i kvartfinalen etter at jeg hadde pådratt meg en eller annen karrieretruende skade.
Det store spørsmålet var: Skulle jeg komme meg tilbake?
Det gjorde jeg alltid. Jeg gikk fra å lede Rosenborg til store bragder i Europa, til rekordoverganger til alle de største klubbene på kontinentet. Men uansett hvor mange titler jeg vant på klubbnivå og hvor mange gullballer jeg håvet inn, virket VM-trofeet uoppnåelig.
Da jeg var 23-åring røk vi i semifinalen. Da jeg var 27 tapte vi finalen på straffespark, der jeg bommet på den avgjørende straffen, før vi endelig klarte det i mitt siste mesterskap som 31-åring.
Og alt ble selvfølgelig kommentert av erkebritiske kommentatorer, som begeistret formidlet hver eneste touch jeg hadde på ballen.
Levde som Messi
Sist lørdag fylte jeg 28 år og det er lenge siden jeg forsto at det ikke var min egen framtidige karriere jeg kommenterte og levde ut der jeg sprang i pøsregnet mellom de to målene på grusbanen.
Det var nærmere Lionel Messis fotballiv jeg levde.
Han fikk karrieren. Jeg fikk en ganske habil britisk aksent.
Men de stundene på grusbanen, de timene på løkka, er de kjæreste minnene jeg har fra barndommen. Jeg elsket å spille fotball. Jeg elsket å fortape meg i drømmen om å bli best.
2015 var året jeg skulle få muligheten til å prøve meg i eliteserien. En blytung vinter har blitt etterfulgt av en like tung vår, der jeg har slitt benken, med sporadiske innhopp.
Et halvt år inn i min tid i Mjøndalen snakker Vegard Hansen om behovet for en ny høyrekant og Kenneth Karlsen ringer meg og lurer på hva jeg tenker om min egen situasjon.
Og det er helt greit. Sånn er fotballen og det er helt fair.
Tillit og selvtillit, høna og egget
Men det verste med denne våren har ikke vært manglende spilletid og mager tillit hos treneren. Det verste er dette: Jeg glemte at jeg holder på med fotball fordi det er det jeg elsker mest i verden.
Borte var gleden ved å spille ball, skjult bak høye skuldre og en stadig frykt for å gjøre feil. Tanken på konsekvensene av å ikke prestere godt nok tok fullstendig overhånd for gleden av å lykkes.
Jeg hadde endelig fått sjansen til å prøve meg på det høyeste nivået, og så gikk jeg rundt og kjente ingen glede over å spille ball.
Tillit og selvtillit er litt som høna og egget. Får du tillit over tid kommer ofte selvtilliten også, men så skal du samtidig gjøre deg fortjent til tilliten gjennom å spille bra.
De fleste spiller som best når selvtilliten er på topp. Det regnestykket går ikke alltid opp.
Min selvtillit gikk i dvale etter hvert som minuttene på banen ble færre og færre, og snart gikk jeg på trening vel vitende om at dagen i dag kom til å bli nok en nedtur.
Det var som å ha en skikkelig kjip jobb du ikke behersket. Man ville bare bli ferdig med det.
Ikke god nok for benken
Jeg hadde knapt nok lyst til å komme meg ut på banen. Jeg hadde bare lyst til komme meg fortest mulig hjem.
Men dette var ingen vanlig jobb. Det var en drøm som begynte å føles litt som et mareritt.
Det siste jeg ville tenke på om dagene var fotball.
Da mine lagkamerater ladet opp til cupkamp mot Hødd for noen uker siden, sto jeg ute på ei gresslette på Kampen i Oslo med min nevø på åtte år. Det hadde gått som det måtte gå.
Jeg var vraket fra troppen.
Ikke god nok for benken.
Men nå var det bare oss to og en ball. Ingen laguttak. Ingen poeng. Ingen nedturer.
Vi driblet og trikset, løp og herja. Og den kvelden kjente jeg på en følelse som jeg ikke har kjent på lenge: Hvor fantastisk morsomt det er å spille fotball.
Dagen etter cupkampen hadde jeg en fin prat med Vegard. Jeg har vært forbanna, skuffet og lei meg fordi Vegard ikke har villet bruke meg mer, men jeg har ingen problemer med å forstå hans valg. Jeg har ikke vært god nok.
Medmenneskelighet
Men da jeg fortalte Vegard om følelsen av å ikke glede seg til trening, møtte han meg på dette. Ikke med sinne. Ikke med oppgitthet. Men med forståelse og medmenneskelighet.
Jeg fikk ei uke fri, ei uke til å koble av hodet og ikke tenke på konsekvenser.
Det første jeg gjorde var å kjøpe meg en ball.
Og den ballen har jeg lekt meg med til alle døgnets tider. Inne og ute. Jeg forventer klager fra naboene under, og kanskje ryker det noen glassrammer etter hvert, men det er en smal pris å betale for det jeg har fått igjen:
En genuin glede av å spille ball. En deilig følelse av å være ti år igjen.
Jeg har vært oppe på kunstgressbanen på Jordal med ballen min. Trikset, skutt og driblet i timesvis. Jeg har avgjort flere store finaler den siste uka enn jeg har minutter i eliteserien så langt i år.
Til og med den britiske ekspertkommentatoren har fått tilbake jobben.
Penger var ikke drømmen
Da Mjøndalen var i Ålesund for å spille kamp i eliteserien, var jeg på slutten av sabbatsuka mi. Jeg benyttet anledningen til å trene med 8.divisjonslaget Sagene 3, som består av trøndere jeg spilte med i ungdomsårene.
Det er et stykke fra eliteserien til 8.divisjon, men disse gutta løp, taklet og skjøt som om det var VM-finalen de spilte.
Og det fikk meg til å innse at drømmen min aldri var å tjene penger på fotballen. Det var alltid å se hvor god jeg kunne bli. Kanskje en dag få prøve meg i eliteserien.
Nå er jeg der.
Hva som skjer videre denne sommeren og høsten er umulig å spå, men det som skjer får skje.
Jeg skal nyte det privilegiet det er å få spille fotball hver eneste dag. Med gode lagkamerater.
Mot de aller beste.
Om ikke annet så har jeg i alle fall en ball. Så om jeg ikke løper ut på de største stadionene, så finner jeg meg alltids ei løkke.
Du må bare bli med, men husk at jeg vil være Messi.