– Får jeg ikke et prøvespill her, på Færøyene, så legger jeg opp

Jeg fløy hjem fra Gibraltar for et par uker siden med kofferten full av knuste drømmer og en seriøs reality check, etter et katastrofalt prøvespill der jeg hadde løpt rundt i sirkel og ropt: «si, si, si» til spillere som hadde null intensjon om å gi meg ballen.

Det var spillere fra hele verden som hadde valgt å spille i Gibraltar. Der ble de stuet sammen med flere andre spillere i slitne leiligheter og hus, med spinkle utbetalinger på noen hundre kroner i uka.

Og så kom jeg. En 29 år gammel middelmådighet fra norsk 1. divisjon med en romantisert drøm om et eventyr på tampen av karrieren.

Hjem til Norge og leve i den gode, varme, vedfyrte bobla

Hjemme hadde leiligheten min i Oslo økt med noen hundre tusen i verdi bare på de dagene jeg var sør i Europa, BSU-kontoen hadde vokst seg stor og for bare noen uker siden fikk jeg 20 000 kroner i måneden for å slite benken i Mjøndalen.

Jeg satt på flyet hjem fra Gibraltar etter å ha sett den virkelige fotballverdenen, den der millioner av gutter fra hele verden drømmer om å lykkes, og tenkte at det var nok nå.

Jeg hadde gitt det et forsøk, jeg mislyktes og nå ville jeg bare hjem til Norge og leve videre i den gode, varme, vedfyrte bobla mi.

– Jeg tror kanskje jeg avslutter prosjektet nå, tenkte jeg da jeg kom hjem.

Avslutte og gå under jorda. Men stadig vekk kom innspill fra folk om steder jeg burde prøve og spørsmål om hvor jeg skulle neste gang.

Angsten strammet grepet på nytt

Jeg hadde satt i gang noe som jeg hadde mistet kontrollen over.

Hjertet mitt sank og denne angsten, som har holdt et godt tak i magesekken siden jeg startet dette prosjektet, strammet grepet på nytt.

Jeg tenkte: «Ikke faen om jeg skal dra noe sted nå. Jeg er ferdig med denne dritten.»

Foten var fortsatt hoven etter møtet med den argentinske kjøttstopperen i Gibraltar og det var behagelig å våkne hver dag til at det gjorde akkurat nok vondt til at jeg slapp å dra på trening, slapp å røre ball og slapp å forholde meg til hele greia.

Problemet var bare at prosjektet lå der og summet i hodet hele tiden.

Fikk lyst til å spy, for deretter å kaste skoene i søpla

Jeg kom hjem en dag, så fotballskoene mine ligge i gangen, urørt siden jeg kom hjem fra Gibraltar. Jeg fikk lyst til å spy, for deretter å kaste skoene i søpla, for så å spy litt mer.

Så jeg gjorde noen halvhjertede forsøk på å sjekke andre land og klubber, men innerst inne følte jeg meg helt ferdig.

Glem fotball. Nå skulle jeg bli mosjonist med squash, buldring og kajakkpadling på agendaen, samt gå til innkjøp av randoski og begynne å samle fjelltopper.

Endelig var tiden kommet for å gjøre alle de tingene jeg aldri kunne gjøre mens jeg brukte hver eneste vinter, vår, sommer og høst på fotball. Hver eneste helg på å sparke ball i norsk 1. divisjons oljesmurte maskineri.

Farvel, fotball, tenkte jeg.

Tør å drite deg ut

Da jeg startet prosjektet visste jeg at dette kom til å skje. At jeg kom til å ville gi opp om ikke ting løsnet på første forsøk.

Derfor laget jeg en plakat med tre setninger som skulle hjelpe meg å holde trykket oppe. De skulle henge på veggen slik at jeg hver dag skulle stå opp og se disse ordene, og dermed gyve løs på jobben samme hvor tungt det gikk.

«Tør å drite deg ut»
«Ikke feig ut»
«Tren hardt hver dag»

Kanskje var det fordi jeg hadde hengt plakatene opp med maskeringsteip med dårlig lim, eller så var det et tegn fra oven, men da jeg kom tilbake fra Gibraltar hadde disse ordene falt i bakken. Litt slik mitt eget prosjekt var i ferd med å dø. Og ingenting kunne hjelpe meg.

Jeg klarte ikke å mobilisere krefter. Det var dødt og tomt. Jeg hadde ikke lyst. Det var ingen drivkraft i meg.

Dro med en liten gnist

Men så en dag fikk jeg dratt meg opp av sofaen og dro på trening med KFUM. Jeg måtte forsøke å vekke noe til liv. Bussturen opp til Ekeberg var trasig. Jeg hadde trent med gutta en del før jeg reiste til Gibraltar, og nå måtte jeg stå til rette for fiaskoen. Det føltes pinlig.

Men så sto jeg der plutselig, med skoene jeg noen dager før hadde villet kaste, og en ball i bena, sammen med en fin gjeng som slengte harmløse meldinger over en lav sko. Og litt etter litt, spark for spark, våknet gleden av å spille fotball igjen.

Jeg dro fra Ekeberg med en liten gnist tent.

Ingen prøvespill ble sikret med det første, men jeg hadde fått tilbake troen på at jeg i alle fall skulle få gjort et nytt forsøk.

Så jeg slengte ut litt flere følere og håpet på at noe skulle skje.

Min aller siste sjanse

I mellomtiden reiste jeg til Røros for å delta i bestekompisen min sitt 30-årslag.

Han var den første til å bikke 30 av alle i vennegjengen, og i den lille bygda i Trøndelag møtte jeg flust av mine barndomskompiser.

Det virket som om det var i går at vi løp rundt på løkka i Trondheim og drømte om å bli verdens beste, men nå satt vi der, like nære å bli 50 år som vi var å være ti. Noen var tynnere i håret, andre hadde mer på magen. De fleste tjente godt, bodde fint og spanderte villig vekk.

Og midt i alle festlighetene kunne jeg ikke la være å tenke på at vi alle var i ferd med å bli våre fedre.

Så jeg kjørte hjem til Oslo søndag kveld med en sterkere følelse av at denne muligheten, dette prosjektet, får jeg aldri mer gjort. Dette er min aller siste sjanse, før de grå hårene, kulemagen og leddgikten blir hverdagen.

Flydde til Færøyene

Mandag morgen bestilte jeg flybillett til Færøyene, landet som ligger to plasser over Norge på Fifa-rankingen. Jeg hadde fått et tips av en gammel motstander, Rógvi Baldvinsson, om at det kunne være muligheter der.

Med bare noen potensielle innganger til prøvespill, ingenting avklart, hoppet jeg på et fly den ettermiddagen, før jeg noen timer senere landet på Vágar Lufthavn, mens stormen utenfor gjorde sitt for å avslutte hele prosjektet for meg.

Tirsdag morgen hadde jeg intet prøvespill klart. En kontakt jeg hadde fått på Færøyene tok utallige telefoner for å finne en klubb jeg kunne trene med, men det så bekmørkt ut lenge.

Alt de så var en nordmann som skulle være her et par dager, lage en dokumentar og dra igjen. Ville han virkelig komme til Færøyene for å spille? For å bidra? Eller var han bare en journalist i forkledning?

Jeg forstår det, jeg hadde vært skeptisk selv, men hadde de bare visst hvor tung den siste måneden har vært, så hadde de også visst at det er fotballspilleren som vil dette.

– Får jeg ikke et prøvespill her, så legger jeg opp

Men kontakten min klarte ikke å overbevise klubbene i Torshavn, så han gjorde et siste forsøk og ringte formannen i en klubb på en annen øy. Formannen skulle snakke med treneren, og så skulle jeg ringe tilbake litt senere.

Jeg forlot møtet med kontakten min med en intens uro over at jeg hadde dratt på tidenes bomtur til Færøyene. Jeg begynte å innstille meg på det verste.

– Får jeg ikke et prøvespill her, på Færøyene, så legger jeg opp. Da er det slutt.

Jeg satt i en time på hotellrommet og ventet på å ringe formannen.

Til slutt tok jeg mot til meg, slo nummeret og ventet.

Og ventet.

På et lite øyeblikk tok lettelsen tak i angsten i magen

Det ringte en stund før en stemme som snakket norsk svarte. Formannen hadde slekt fra Norge, og vi snakket lenge om hjemlandet. Så forsøkte jeg å forklare hele denne greia med kameraet, dokumenteringen og fotballspilleren Stilson. Han lyttet til alt og så sa han:

Jeg har snakket med treneren, og det er ikke noe problem om du vil komme i kveld og trene med laget.

På et lite øyeblikk tok lettelsen tak i angsten i magen, knøt opp det hele og jeg kunne puste normalt igjen.

Et par timer senere satt jeg på en buss som kjørte på svingete veier gjennom alle disse øyene på vei mot nok et prøvespill. Tankene gikk tilbake til første økt i Gibraltar, og jeg ville ikke ha noen reprise.

Spørsmålet nå er om fotballkarrieren min overlever denne turen?

Etter en times tid på reisefot kom jeg fram til Sørvágur, og nederst i den lille bygda, ut mot Atlanterhavet, med digre øyer på alle kanter, var en fotballbane. Flomlysene lyste opp i mørket.

Dette prøvespillet var virkelig nødvendig, men selv i gleden jeg følte, var omgivelsene en påminnelse om at som fotballspiller i den store verden er jeg bare en bitte liten brikke blant de sterke kreftene som styrer.

Da flyet mitt skulle lande på Færøyene mandag kveld blåste det så kraftig at jeg var sikker på at vi alle skulle stryke med. Men jeg overlevde.

Spørsmålet nå er om fotballkarrieren min overlever denne turen?