Michael Stilson

MORFAR OG MEG: Da jeg holdt morfars hånd for siste gang, husket jeg målet mot Kristiansund og hva det betydde for morfar.

Foto: Privat

«Da morfar sovnet inn, føltes det riktig å avslutte en 20 år gammel drøm»

BLOGG: Drømmen om et utenlandseventyr er historie. Jeg gir meg. Men alle årene som en middelmådig fotballspiller er verdt det – mye på grunn av ett spesielt øyeblikk.

Har du noen gang tenkt over hva folk vil si om deg når du er død? Hele mitt voksne liv har jeg tenkt at målet på et godt liv er hvor mange som kommer i begravelsen min.

Så da jeg brukte hele min ungdom på fotball, tenkte jeg at jeg måtte gjøre det stort for at jeg skulle bety noe for andre. For at noen skulle ta ordet i kirka og si at jeg var en fyr som fikk til noe.

Verdien av mitt liv handlet om hvordan andre så på hvordan jeg hadde levd det.

Når du tenker slik er Færøyene et sted som får deg til å innse hvor liten man uansett er i den store sammenhengen. Rå naturkrefter, digre sjøklipper og hav så langt du kan se på alle kanter.

Michael Stilson (tv) og Per Egil Flo

MJØNDALEN: Jeg fikk 149 minutter i eliteserien for Mjøndalen.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

«Er det på tide å gi seg?»

Jeg ankom en mandag, klarte så vidt å fikse et prøvespill tirsdag, men på onsdag skjedde ingenting. Ingen klubber hadde meldt seg, ingen prøvespill var ordnet.

Så jeg leide meg en bil og kjørte rundt på øyene, mens hjernen jobbet på høygir: Hvorfor er jeg her? Og hva gjør jeg nå?

Neste morgen skulle jeg fly tilbake til Norge. Hele natta hadde jeg kvernet og kvernet på det store spørsmålet: Er det på tide å gi seg? Skal jeg avslutte fotballkarrieren?

Hjemme i Norge ventet datteren min på at pappa skulle komme hjem og feire hennes første bursdag. Skulle jeg legge fotballskoene på hylla samme dag som hun fylte ett år?

Jeg satt på Kastrup og ventet på flyet hjem til Oslo, og tenkte på dette, da min mor ringte.

– Det har skjedd noe. Morfar har blitt lagt inn på sykehus. Det ser ikke ut til at han kommer tilbake.

Morfars syrlige drops

Jeg må forklare mitt forhold til morfar. Da jeg kom til verden var han pensjonist, og hver dag fra jeg var bitte liten var det han som kjørte meg til barnehagen og hentet meg da dagen var slutt.

I bilen hadde han alltid en pose syrlige drops, som jeg fikk tilbud om hver morgen før avreise. Så satt vi der og suttet på hvert vårt drops på vei ned til byen. Det var vår lille hemmelighet.

Morfar kunne være streng og hissig. Han skjelte ut voksne og barn når man spilte kortene sine feil i Amerikaner eller om man ikke utførte arbeidsoppgaver nøyaktig slik han hadde sett det for seg. Gressklipping, husmaling og ugressluking hadde alle sine helt bestemte fremgangsmåter og ritualer.

Men han var trygg og kjærlig også, og leken som få. Selv da han passerte 90 år gledet han seg mer til halloween enn de fleste barn. Da kunne han finne fram arsenalet av fæle masker og parykker, og skremme gatas unge som kom på døren hans.

Jeg vokste opp i passasjersetet i bilen hans med et syrlig drops i munnen, og selv om jeg fryktet sinnet hans, visste jeg også at morfar var den morsomste fyren å være med og den tryggeste havnen. Små barn tenker ikke så mye på alderdommen, men jeg var ikke veldig gammel da jeg forsto at når jeg ble 90 år ville jeg være sånn som morfar.

Og jeg ville så gjerne at han skulle være stolt av meg.

Michael Stilson

TRYGGHETEN SELV: Morfar var trygg og kjærlig – og leken som få.

Foto: Privat

Første gang verden raste sammen

Da jeg var åtte år gammel var jeg som små gutter flest. Lat, rampete og ikke så glad i å gjøre leksene mine. Helst ville jeg ut og spille fotball.

Min mor var ikke særlig glad for dette, så da jeg var ferdig på skolen måtte jeg rett hjem til mormor og morfar, som bodde i nabohuset, for å gjøre ferdig leksene mine.

Det var en slik ettermiddag jeg gjorde noe som skulle prege meg i lang tid.

På vei ut etter å ha gjort det nødvendige skolearbeidet, passerte jeg kjøleskapet og så en liten bunke med penger. Det var bare 300 kr, men for en åtte år gammel gutt så dette ut som en formue, og av en eller annen grunn jeg aldri helt har klart å forstå tok jeg 80 kroner og stakk i lomma mi. Tok jeg bare litt av denne enorme mengden penger ville ingen oppdage meg, tenkte jeg.

Så dro jeg ut, syklet til biblioteket og latet som ingenting mens myntene brant i lomma og angeren umiddelbart sprengte i hodet mitt.

Jeg hørte telefonen ringe på biblioteket, men jeg skjønte ingenting da bibliotekaren kom bort og sa at den var til meg. Hjertet mitt hamret: var det politiet?

Jeg gikk sakte og usikkert mot telefonen, tok røret og hørte stemmen til min mor.

Bena skalv da jeg tråkket på pedalene, og det var vanskelig å se gjennom tårene som fosset altfor fort, på vei hjem til en uviss skjebne.

Jeg husker hvordan blikket til min mor boret seg inn i samvittigheten min. Hvordan kunne jeg gjøre noe slikt? Jeg hadde ingen svar. Det bare skjedde.

Jeg husker ikke så mye av skjenneprekenen hennes, alt jeg husker var da hun sa:

– Nå må du gå til morfar og gi tilbake pengene.

Det var første gang min verden raste sammen.

Jeg hadde sviktet morfar, mannen jeg beundret mer enn noen andre.

Fotballspilleren Michael Stilson er på besøk i Heia Fotball og forteller om seier og tap: Opprykkskampen i Mjøndalen i 2016, bortekampen mot Kristiansund BK, fellesskapet - og om selve livet.

RADIO-KLIPP: Hør et klipp fra da Michael Stilson besøkte Heia Fotball.

Hele kroppen strittet imot da jeg gikk over gårdsplassen til mormor og morfar, mens jeg klamret fast til de 80 kronene med en svett og nervøs hånd. Jeg fryktet morfars vrede. Jeg ville bare grave meg ned og forsvinne, jeg hadde ødelagt alt.

Jeg ringte på døren, og morfar åpnet. Ansiktet hans var alvorlig, med et skuffet drag over øynene, men det ble ingen tirade. Han snakket med streng stemme, men var rolig og behersket. Jeg ga ham pengene og hikstet fram en beklagelse, mens tårene trillet, og jeg ville bare vekk. Men han nektet å ta imot pengene.

– De skulle du ha uansett, sa han.

Skammen ville ingen ende ta, den fylte hele meg, på innsiden og utsiden. Jeg hadde stjålet penger som jeg uansett skulle få senere. Og nå måtte jeg ta imot dem.

Gi meg heller en skjennepreken. Skjell meg ut. Gjør det kort og brutalt, ikke denne seigpiningen.

I stedet gikk jeg fra morfar den dagen med 80 skitne kroner i lomma og en følelse av skam som jeg har båret med meg siden, en følelse som har smeltet inn i dna´et mitt, og blitt en del av den jeg er.

Jeg hadde nok blitt kriminell om det ikke hadde vært for den dagen, tenker jeg ofte. I stedet ble jeg fotballspiller, med et ønske om å gjøre morfar stolt slik at han kunne tilgi meg.

Morfar – olympisk mester i historiefortelling

Selv om morfar støtt og stadig snakket om fotballkarrieren sin som lynving i den for lengst begravede fotballklubben Lyn-Glimt i Trondheim, var han nok ingen stor ballkunstner.

Derimot ble det hele barndommen min snakket om rekorden hans på 800 meter: 1.59.4, og at den i familien som slo den skulle få 1000 kroner.

Dessverre besto etterkommerne hans av late sprintere, så familierekorden står fortsatt.

Men til tross for at han kanskje ikke var noen stor idrettsmann, levde han mye av livet sitt i og for idretten. Støtt og stadig tok han fram albumene sine, med bilder og avisutklipp. Ofte for å skryte av egne små meritter, men like gjerne for å fortelle om de menneskene han hadde delt øyeblikkene med.

Morfar var ingen medaljegrossist på idrettsbanen, men han var en olympisk mester i historiefortelling. Og det var stort nok i seg selv.

Stilson på prøvespill

PÅ FÆRØYENE: Færøyene er et sted som får deg til å innse hvor liten man uansett er i den store sammenhengen.

Foto: Michael Stilson

Hvordan ser andre på min karriere?

Da jeg startet dette prosjektet med mål om å bli utenlandsproff var det med utgangspunkt i min egen utilfredshet knyttet til fotballkarrieren min. Jeg hadde brukt hele livet mitt på å forsøke å bli en god fotballspiller, bare for å stå igjen i middelmådighet, uten en eneste tittel eller bragd å vise til.

Jeg var opphengt i hvordan alle andre så på meg som fotballspiller. På min karriere. Og innerst inne handlet det om å bli husket. At mitt navn skulle bety noe for noen.

Men jeg ble bare en av mange. Ingen ville huske meg som fotballspiller.

Så derfor tenkte jeg at et lite eventyr på slutten av karrieren i alle fall kunne gi meg noe, noe som folk kunne knytte navnet mitt til, og da ville ikke alle disse årene være forgjeves.

Men så dro jeg til Gibraltar. Og til Færøyene.

Og der så jeg at selv på verdens minste sted, ved verdens ende, drømmer utallige gutter og jenter om å bli best.

Der og da begynte tanken på at kanskje det var nok nå, å feste seg. Kanskje var den karrieren jeg hadde hatt god nok. At jeg tross alt hadde vært så heldig at jeg kunne leve av fotballen. Og ikke minst begynte det å gå opp for meg, det jeg innerst inne kanskje hadde visst hele veien, at verdien av fotballkarrieren min ikke handlet om hva alle andre syntes, men den faktiske verdien den hadde for meg. Og hvilken verdi er det?

Jo, det er alle menneskene, alle historiene, jeg har fått med meg.

Tankegangen som ga meg ro

Som da min bestekompis Morten avsluttet sin fotballkarriere som 16-åring borte mot Orkla, og scoret to mål på hel volley med venstrefoten, begge limt i vinkelen, fra en uvant venstrebackposisjon. Han mener jeg overdriver, men det er slik jeg husker det.

Eller borteturen med Strindheim til Ulsteinvik og Høddvoll et år etter å ha tapt 6–0 på samme sted. Denne gangen reiste vi dagen i forveien, bodde på hotell for å optimalisere forberedelsene og vi skulle revansjere oss.

– Husk på fjoråret, da sjokkåpnet de og vi ble tatt på senga, sa treneren vår.

Så gikk vi ut på matta, topp forberedt, og lå under 4–0 etter tjue minutter. Vi tapte til slutt 9-0, i tidenes første live-streamede kamp på Norsk Tippings hjemmesider.

Men også da vi nesten rykket opp til Eliteserien med Ranheim i 2013, sammen med en gjeng jeg hadde spilt med som junior i Strindheim, flere år før. Kun et godt Sarpsborg 08-lag hindret en lokal kompisgjeng i å ta turen opp til det gjeveste selskapet.

Michael Stilson

TIDLIGERE LAGKOMPISER: Lagkompisene mine i Mjøndalen gjorde alt for å holde motet mitt oppe.

Foto: Michael Stilson

Og de første minuttene jeg fikk i Eliteserien for Mjøndalen. Det ble ikke mange, men med bare 149 eliteserieminutter kan jeg omtrent huske hvert eneste sekund. Og det er da noe?

Eller da jeg gikk fra å hate Christian Gauseth til at han ble en god venn?

Det er alle borteturene, treningsleirene, lagsfestene eller bare hverdagen i garderober fulle av de morsomste, fineste og galeste folkene jeg har møtt.

Når jeg begynte å tenke slik på karrieren min, skjedde det noe. Jeg begynte å finne roen. Og kanskje til og med litt stolthet, selv om det ikke fantes pokaler og landskamper.

Og så tenkte jeg tilbake på høsten i fjor.

– Vil du ikke gi deg på topp?

Morfar hadde begynt å merke sine 93 år på jorden, og etter en sykehusinnleggelse sent på sommeren ble han merkbart svakere. Samtidig var jeg ute i kulden i Mjøndalen. Jeg var ute av tropp, ute av syne og ute av alt.

Klubben ville ha meg vekk, men hvem ville ha en fyr som ikke var på benken til Mjøndalen engang?

Så jeg bestemte meg for å fullføre kontrakten, bite tennene sammen og gjøre alt jeg kunne for å bidra til at Mjøndalen skulle rykke opp, enten jeg fikk spille eller ikke.

Hver dag kjørte jeg fra Oslo ut til Mjøndalen sammen med Mathias Fredriksen, Ulrik Arneberg og Christian Gauseth. De var faste på laget, mens jeg uke inn og uke ut måtte konstatere at heller ikke denne helga snudde det.

Men jeg var god på trening, og gutta i “oslobila” gjorde alt for å holde motet mitt oppe.

– Det kommer til å snu. Du kommer til å få sjansen, sa de.

Men sjansen lot vente på seg. Og jeg begynte å tenke tanken på å legge skoene på hylla.

Gauseth var ikke enig.

– Vil du ikke avslutte på topp? Gi deg med en opptur, der du fikk vist hva du er god for?

Øyeblikket som viste hva fotballen har betydd for meg

Så en søndag i slutten av september kom muligheten. Skader og karantener gjorde at Vegard Hansen ikke hadde noe annet valg enn å gi meg sjansen.

For første gang siden april skulle jeg starte en fotballkamp for Mjøndalen. Fem måneder der fotballkarrieren min hadde visnet hen.

Borte mot serieleder Kristiansund, i en kamp vi måtte vinne, startet jeg som spiss.

Vegard Hansen tok meg til side før kampen og sa:

– Iblant tar livet merkelige vendinger. I dag kan det være den svingen kommer for deg.

I en jevnspilt kamp på Nordmøre løp jeg alt jeg maktet, og rett før pause kom muligheten. Jeg fikk ballen fra spissmakker Amahl Pellegrino, tok et par berøringer og skjøt ballen i mål.

Kanskje var det dårlig keeperspill og litt flaks at den gikk inn, men da ballen havnet i nettet var det som om 1000 kilo lettet fra skuldrene mine. Det var et halvt år med motgang forløst i ett spark på ballen.

I jubelklyngen med lagkameratene mine kjente jeg gråten presse på. Du har mest sannsynlig ikke sett målet. De som så det husker det sikkert ikke. Og til syvende og sist var det jo bare et av mange mål i en av mange kamper i en av mange sesonger i norsk 1. divisjon. Men for meg var det kanskje det fineste øyeblikket jeg noensinne har hatt på en fotballbane, med den gjengen, i de sekundene.

Det øyeblikket som bekreftet hvor mye fotballen har betydd for meg.

Så reiste vi hjem. På vei inn på flyet fikk jeg en melding fra min far. Hele familien hadde sett kampen.

Også morfar.

Da jeg scoret hadde den gamle og skrøpelige mannen, reist seg opp i ren eufori og ropt til mormor:

– Enn at vi fikk oppleve dette. Enn at vi fikk oppleve dette, mens tårene rant.

Jeg kjente mine egne tårer presse på, men holdt igjen. Jeg holdt igjen på toget inn til Oslo.

Jeg holdt igjen på turen fra Oslo S og hjem. Opp trappen. Inn døren. Hele veien holdt jeg igjen tårene.

Men på skulderen til samboeren min raknet alt. Og egentlig kunne historien om min fotballkarriere sluttet der.

«Da morfar sovnet inn, føltes det riktig å avslutte drømmen»

Likevel måtte jeg til Færøyene for å innse at det ikke handler om hva andre folk vil si om meg når jeg er død. Om jeg vil bli husket eller ikke.

Jeg dro til Trondheim for å ta farvel med morfar. På sykehuset tenkte jeg på de 80 kronene jeg stjal og åtteåringen i meg som så gjerne ville gjøre det godt igjen.

Så da jeg holdt morfars hånd for siste gang, husket jeg målet mot Kristiansund og hva det betydde for morfar.

Og jeg innså at selv om jeg aldri ble mer enn en helt middels fotballspiller, var alle årene av mitt liv som jeg brukte, verdt det. Bare for å få oppleve det ene øyeblikket i fjor høst.

Da morfar sovnet inn, føltes det riktig å avslutte jakten på drømmen om noe større. Det var stort nok allerede.

Men jeg kommer til å savne fotballen. Og jeg kommer til å savne morfar.