Han mobber Nils Arne Eggen på tv, high-fiver reserver og støtteapparatet før kampen er avblåst og drar frem en liten, merkelig dans foran Kjernen når festen på tribunen begynner for alvor.

Kjetil Rekdal kunne nok kanskje tenkt seg å ta rotta på "Bruttern", i hvert fall stagge gliset hans. Men for å være ærlig: Han og VIF var sjanseløse på Lerkendal søndag kveld. Og det skjønte nok også "Reka" selv, innerst inne.

Det er noe med måten RBK opptrer på, som er av godt, gammeldags merke. Det er en unorsk ro med ballen som vitner om sterk basisteknikk. Det er en selvsikkerhet på at det alltid kommer til å være noen i andre enden av hver pasning. Det er en harmoni i spillergruppen, byen, ja hele Trøndelag som virker altfor velkjent.

En gave

Bruttern burde nemlig døpes om til "Sønnen", for å markere at han har plukket opp farsarven og forvaltet den godt. Det Rosenborg viser i år, viser at ekspertene tok feil: RBK er ikke fullt så personavhengig som det alltid er blitt påstått siden seiersbølgen på 90-tallet.

Ja, Nils Arne Eggen henger rundt og er også med på pauseintervjuene på tv. Han er selvsagt hele tiden tilgjengelig, men for Kåre Ingebrigtsen er ikke Eggens arv en belastning; den er en gave!

49-åringen er klok nok til å skjønne at han kan dra nytte av det som gjorde Rosenborg til Norges beste og mest stabile topplag. Det som førte til utrolige 13 seriegull på rad.

Det å innrømme at han gløtter i læreboka, som han en gang selv var en del av, trenger ikke gå bekostning av integritet, eller på tvers av egen fotballfilosofi.

Spørsmålet bør heller rettes til klubben: Hvorfor tok det ti trenere før de fant ut at oppskriften som var en garantist for pokaler, spill i Champions League og millioninntekter fortsatt kunne fungere? Det er jo ikke slik at grunnprinsippene ved den moderne fotballen har endret seg så dramatisk: Det gjelder fortsatt å forflytte ballen kollektivt, med mange gode bevegelser rundt ballfører. Og forsvare seg med alle mann på riktig side hvis man skulle miste den.

Mer av det samme

Dette er selvsagt enklere når man er i flytsonen, leder serien med syv poeng og ikke har tapt på 20 hjemmekamper. Derfor kan da også Kåre Ingebrigtsen uttale seg breialt etterpå, til tross for en ganske dårlig første omgang mot VIF hvor det stod 0-0. Han ba RBK-gutta om mer av det samme - bare med høyere tempo.

- Hvis vi fortsetter å holde på med det vi gjør, hindrer VIF fra å skape målsjanser og har balanse i laget, har vi så pass med selvtillit at vi tror det også vil fungere etter 60, 70 eller 80 minutter, sa RBK-treneren og visste selvsagt at han hadde fått rett.

I første omgang ble det nemlig for statisk. Indreløperne lå for høyt, det ble ikke skapt nok fra kantene i mellomrommet eller åpnet rom på utsiden, slik at backene kunne komme opp. Og løpene innenfor 16-meteren var enten for tidlige eller trege.

Men etter 51 minutter var det slutt på kampen mellom jevnbyrdige motstandere. Da fikk VIF Robert Lundström utvist (to gule) og slapp deretter inn sitt første mål et par minutter etter.

Rosenborgs toppscorer Alexander Søderlund hadde vært fullstendig usynlig frem til da, men fikk litt rom å boltre seg i etter utvisningen. Han kombinerte nydelig med Yann-Erik de Lanlay og banket inn med venstrefoten sitt 19. seriemål for sesongen.

Oslo-laget hadde hele første omgang og fem minutter ut i andre vært flinke til å nekte RBK å spille ball. Spesielt 39-årige Ketil Wæhler hadde tredd på seg krigsmasken og fremstod som et monster i forsvar. Han var overalt, fungerte som et skjold foran keeper, var flink til å klarere fra alle posisjoner og stod generelt i veien for Rosenborg-spillerne. I tillegg jobbet sentral midtbane, med veteranen Christian Grindheim og unggutten Sander Berge, svært godt i tospann og klarte å demme opp for det meste fra RBKs side.

Spørsmål om tid

Det hele blir imidlertid alltid et spørsmål om tid før fortet sprekker. Nesten alle klubber kommer til Lerkendal for å forsvare seg og forsøker å hindre RBK-flyten. Problemet er at trønderne både er flinke mot etablert forsvar, i tillegg til overganger og hurtige, presise kontringer. Det er fryktelig vanskelig å forsvare seg mot et slikt lag en hel kamp.

Og etter 51 minutter skjer det altså: Et av få VIF-angrep brytes når de er på vei fremover, og Robert Lundström må ofre seg for å stoppe Pål André Helland i RBK-kontringen. Dermed sprekker grunnmuren i Rekdals plan. Spørsmålet er om det å forsvare seg er det lureste du kan gjøre på Lerkendal.

Den beste medisinen kan heller være å ta tak i ballen selv og forsøke å gjøre noe med den. Da får RBK ikke lov til å styre alt. Men dét, innrømmet Rekdal, var VIF altfor dårlige til. Det ble maks tre pasninger på rappen før pause, etter hvilen noe bedre. Paradoksalt nok skapte Oslo-laget flere gode angrep med 10 mot 11, enn da lagene var jevnbyrdige.

Kampen kunne kanskje også ha vært annerledes hvis VIF hadde startet med spillertyper som kunne holde litt mer på ballen. Både Moa og ikke minst Zahid var benket og kom inn et stykke ut i andre omgang. Sistnevnte ble byttet inn mot Daniel Fredheim Holm, og Reka nektet å medgi at det hadde vært en tabbe å ikke starte med Ghayas Zahid, som har fått svært mye spilletid tidligere i år.

Han gamblet heller på unggutten Melker Hallberg (19) fordi han mente svensken jobbet mer og bedre i lengderetningen. Det fungerte defensivt til VIF fikk en utvist, men ikke spesielt bra offensivt.

Ny storhetstid

For Bruttern er dette helt likegyldig. De har nå ristet av seg VIF, som lå på tredjeplass før denne serierunden. RBK er 12 poeng foran østkantlaget etter 20 runder. De 20.768 på tribunen var, og er storfornøyde med Rosenborg og skapte en enorm stemning kampen gjennom.

Bruttern holder på den gamle oppskriften til far Eggen senior og lykkes med den. Siden han ble ansatt i juli i fjor, har han greid å snu en dårlig stemning. Ingebrigtsen medga i et intervju med Aftenposten at det var et nitrist lag å komme til. Han så det på kroppsspråket og de bøyde hodene.

Dermed ble det 4-3-3, relasjonsbygging og godfot-teorien og filosofien: "Det du er flink til, skal du øve mer på!"

RBK er igjen attraktive, og spillerne ser ut til å stortrives. Tilbud fra andre klubber blir føyset bort, hvem vil vekk fra en klubb som spiller artig fotball, vinner det meste i cup og serie, og kanskje snart også blir å se i mesterligaen?

Noe stort er på gang. Man trenger ikke være trønder for å se det.