En kan skjønne logikken. Pep Guardiola tok over et lag som hadde vunnet trippelen; derfor burde han ha vunnet mesterligaen med Bayern München for å kunne anses som en suksess.
I stedet har han tapt tre strake semifinaler. Kanskje er han ikke like god som vi trodde.
Slik blir forventningene når du skal følge opp den perfekte sesong. Bayern er rikest og best i Tyskland, så ligatittelen gir ingen kreditt. Du kan være et geni i Bundesliga hele året, men slår du ikke alle i Europa, går sesongen automatisk i vasken.
Det er imidlertid synd at det er slik, for det ignorerer i stor grad hvor kompleks og utfordrende mesterligaen kan være.
Eksklusivt selskap
Sammenlign gjerne forventningene med turneringens historikk. Ikke et eneste lag har forsvart troféet siden AC Milan i 1990. Kun Carlo Ancelotti og Bob Paisley har løftet det tre ganger, og Ancelotti trengte 11 år på å gjøre det.
Sir Alex Ferguson vant turneringen to ganger på 26 år i Manchester United. José Mourinho har trent Porto, Chelsea, Internazionale, Real Madrid og Chelsea igjen – men har også kun vunnet to. Det samme har Jupp Heynckes, mannen Guardiola erstattet i München, og Guardiola selv.
Det er altså et eksklusivt selskap man forventer at Guardiola skal være en del av.
Til tider skulle en tro Bayern var kontinentets eneste storlag. Guardiola tabbet seg ut mot Real Madrid i 2014, men møtte verdens beste mannskap i 2015 uten flere av sine beste spillere. Det Barcelona-laget var langt sterkere enn den utgaven Heynckes slo med Bayern i 2013.
De neste 12 månedene snakket alle om ustoppelige Barça. Denne sesongen røk også de ut – i kvartfinalen.
Tøffere enn Barça
Det fører oss til Guardiolas ferskeste tap. Atlético Madrid, som nå må kunne regnes som et av de beste defensive lagene i Europa de siste tiårene, har 16 baklengsmål på 36 kamper i La Liga og møtte Bayern uten å ha sluppet inn på 10 timer.
Ikke akkurat noen kasteball.
Og likevel var Bayern overlegne i begynnelsen. De første 35 minuttene holdt de et vanvittig tempo, og mens Atlético vanligvis forsvarer seg dypt uansett, er det sjelden å se dem slippe til så mange gode muligheter på så kort tid.
Dette var langt tøffere enn Barça i kvartfinalen. Senere kalte Diego Simeone Bayern for den beste motstanderen han noen gang hadde møtt.
Slike komplimenter hjelper ikke Guardiola, men det sier litt om nivået prosjektet hans har nådd. Og katalaneren hadde sannsynligvis nådd finalen sin om Thomas Müller – spilleren han ble slaktet for å benke i den første kampen – ikke hadde brent straffe i det 34 minutt.
Spanske storlag
Slik er marginene. Da Mourinho ble konfrontert med et lignende spørsmål som det Guardiola nå må besvare, nemlig hvorfor hans Real Madrid hadde tapt tre strake semifinaler mellom 2010 og 2013, sa han at det kommer et punkt hvor du rett og slett trenger litt flaks.
Et skudd i stolpen, en straffe, en dommeravgjørelse. Det kan skille så lite.
Det unnskylder ikke Guardiolas tap i 2014, men det gjenspeiler størrelsen på utfordringen. Over to kamper mot Atlético vant Bayern skuddstatistikken 53-18.
Og glem heldige trekninger. De siste to årene har Bayern tapt mot lagene som senere har vunnet turneringen, og det samme kan fint skje i år. De er muligens sterkest i Tyskland og blant favorittene i Europa, men sammenligner man med storlagene fra Spania, er det ingen selvfølge at de skal seire.
Den enkle jobben
Disse betraktningene tar ikke en gang med de taktiske innovasjonene Guardiola har innført, det stilfulle spillet eller en seiersprosent i Bundesliga som ligger på rundt 80 prosent. Så gode har Bayern blitt til å presse høyt og kontrollere kamper de knapt trenger å forsvare sitt eget straffefelt.
Men få bryr seg om det uten suksess i Europa. De tre ligatitlene regnes som en selvfølge, og det skal bli interessant å se lagets prestasjoner videre under Ancelotti, som har vunnet tre ligatitler de siste 20 årene.
Neste stopp for Guardiola er Manchester City. De lyseblå er i den andre semifinalen, men sliter så tungt i hjemlig serie at de står i fare for å miste fjerdeplassen.
Der har Guardiola allerede blitt anklaget for å ta en «enkel» jobb. Slik er livet når du gjør det til vane å vinne nærmest alt.