Drømmenes teater

I januar 2016 kom en sveitser til Rwanda med en drøm om å bli president.

Det var afrikansk mesterskap i fotball. Og sveitseren benyttet anledningen til å selge inn sitt kandidatur til å bli fotballens mektigste mann senere samme år.

Men ingenting ved responsen han fikk var egnet til å skape optimisme.

Sveitseren var deprimert og holdt på å gi opp. Men i siste liten husket han det plutselig. Besøket på minnestedet over folkemordet i Rwanda i 1994. Da bortimot 800 000 tutsier og moderate hutier ble drept i løpet av en periode på bare 100 dager.

Minnet fikk sveitseren til å tenke at når et land som Rwanda kunne komme tilbake fra noe sånt, kunne heller ikke han gi opp. Ni dager senere ble Gianni Infantino valgt til FIFA-president.

«The overwhelming majority has a feeling I'm doing a pretty good job»

I Rwandas hovedstad Kigali ble Infantino i dag valgt til president for tredje gang. Også denne gang ved såkalt akklamasjon. Altså der det ikke er motkandidat, og alle reiser seg og klapper.

De norske delegatene reiste seg, men klappet ikke. Heller ikke de svenske, tyske og danske. Uten at noen som helst andre egentlig brydde seg.

I stedet hentet Infantino inn Rwandas president Paul Kagame for en ren hyllest av seg selv. Og kanskje som inspirasjon. Kagame ble gjenvalgt i 2017 med 98,8 prosent av stemmene. Infantino endte vel rundt 97 prosent, hvis vi trekker fra de ikke-klappende nasjoner fra Vest-Europa.

Sju år etter at han første gang ble valgt, er ikke Gianni Infantino bare mektig i fotballens verden. Han er allmektig.

I den grad at han kan komme med historier som den vi allerede har nevnt, fra da han hentet inspirasjonen fra Kigali Genocide Memorial. Det som fremstår som grotesk for andre, er på vei til å bli en naturlig del av eventyret om Infantino. Med ham selv som den i særklasse mest engasjerte historieforteller.

«I spend my life working hard to get where I am»

Sist gang Infantino inviterte til selv-hyllest i forbindelse med FIfa-kongress, var i Qatar i november.

Dagen før VM-åpningen fortalte han alle at han hadde veldig sterke følelser.

Han følte seg som qatarsk, arabisk, afrikansk, homofil, utviklingshemmet og migrantarbeider. Og fikk de sensasjonsoverskriftene han visste ville komme.

De kommende ukene kunne han overvære det første VM i den arabiske verden bli en overveldende sportslig suksess.

Uten at noen lenger stilte spørsmål om prisen.

«Why are you so mean?»

Enorm spenning var derfor rettet mot hvordan han kom til å uttrykke seg fra scenen i Kigali.

Ingen ble skuffet. Ikke de som vil være nærmere en plass i fotballens mest eksklusive selskap. Ikke de som vil ha flere penger. Ikke kvinnene.

Og, må tillegges, ikke vi mer og mer marginaliserte nordeuropeere, som vil ha flere av hans lett absurde fremstillinger av egen fortreffelighet – selv om vi ikke helt vil innrømme det.

«I have this bad habit, as you know, that I do as I say.»

For verden slik vi kjenner den i vesten, er ikke lenger fotballens virkelige verden.

Som er absurd nok i seg selv. Rett og slett fordi alle de mest attraktive ligaer og spillere er samlet hos oss i Europa. Men vi har allerede mistet styringen, uten at vi helt kan forstå når det gikk galt.

For fokuset når Infantino doserer er rettet i alle andre retninger enn mot Europa. Han lover penger og VM-plasser til Afrika, til Asia, til Sør-Amerika. Og får all den støtten han trenger for å sikre sin makt, i et system som belønner sine lojale støttespillere bedre og bedre.

Det er et på sitt vis et moderne, velfungerende idrettsdemokrati. Og vi liker det likevel ikke.

«Maybe I don't speak so much to the media»

Det er også en arena der færre og færre kritiske spørsmål blir stilt. Selv når Infantino lover flere sponsoravtaler med Saudi-Arabia og Qatar- selv når det dreier seg om mesterskap for kvinner.

Men noen kritiske spørsmål kommer uansett. Fordi Gianni Infantino er så trygg på sin egen fortreffelighet at han ber om dem. Han løfter seg på dem. Han leker med dem.

Også når han avslører en forfengelig irritasjon over kritikken som ble rettet mot ham fra vestlig presse etter hans forrige forestilling i Qatar for ett år siden.

«We don't steal. We don't profit.»

Infantino spiller et spill han åpenbart elsker.

Der han fremstiller seg selv og Fifa som Robin Hood. Uten å blunke.

Der han sier de ikke er opptatt av penger- kun minutter etter at han har sittet og skrytt av hvor mange flere milliarder dollar Fifa kommer til å tjene de neste fire årene.

«I love African football»

En av de tingene som skal generere noen av disse ekstra milliardene, er et nytt klubb-VM hvert fjerde år fra 2025, med 32 deltagere fra alle verdensdeler.

Den mest attraktive fotballen skal spres til hele verden.

Og inntektene skal til Fifa. Kritikken fra de nasjonale ligaene rundt belastningen på spillerne latterliggjør han åpent.

Det virkelige VM, det for landslag som kunne vært Norge, har Infantino utvidet fra 32 til 48 nasjoner fra og med 2026.

Det betyr 40 ekstra kamper. Mer belastning. Og nye inntekter.

Afrika går fra 5 til 9 eller 10 plasser. En fremgang på 87 %. Asia får en økning på 85 % i antallet plasser i fotballens mest eksklusive selskap. For Europa er økningen på 23 %.

«I spend my life working hard to get where I am»

Norge og Lise Klaveness hadde som eneste nasjonale forbund et eget forslag på agendaen i Kigali. Den foreslåtte granskingen av hvordan VM i Qatar påvirket situasjonen til migrantarbeiderne som bygde anleggene fikk også støtte. Nesten påfallende enkelt. I den grad at man ble sittende med en følelse av at Norge og de andre skeptikerne til Infantinos regime har blitt lurt, også her. Men undersøkelsene skal ta plass, fortalte Gibraltars riksadvokat, som skal lede arbeidet, i en forhåndsinnspilt video. Uten å si mer om når resultatene vil være klare. For det er åpenbart andre ting som er mer presserende.

«We want to focus on what is positive»

Alt tyder nå på at vi kan forberede oss på at Infantino kommer til å være president i Fifa helt til 2031.

Men allerede neste år er det ny kongress.

Det viktigste som skal bestemmes der, er hvem som skal få være vertskap for VM i 2030.

Om det skal bli tre land i Sør-Amerika, om det skal bli Spania, Portugal og Marokko i fellesskap. Eller om det rett og slett skal bli Saudi-Arabia.

Ingen vet ennå hvor kongressen skal holdes.

Men Infantino avslørte datoen.

17. mai.

Ingen skal påstå Gianni Infantino ikke bryr seg om Norge.