Er du helt sikker på at det er du som har rett?

En natt drømte jeg at jeg fikk fire e-poster. Som fotballkommentator er ikke EM bare forbeholdt oppmerksomhet i våken tilstand, må vite.

E-poster er stort sett hyggelige å få, så jeg pleier å svare. Selv om akkurat disse aldri kommer ut av den virkelige utboksen. Det er ikke alle plattformer man føler seg like velkomne på, men det er en annen historie.

Poenget med denne er å fortelle litt om hva det virker som er det viktigste for mange som ser fotball, eller annen sport på TV.

Ikke om skuddet går i krysset eller utafor. Nei da, det kommer fullstendig i skyggen av uttale av navn.

«Du er en tulling»

For det var det som var temaet, sikkert inspirert av et par Twitter-meldinger fordøyd på meget sen kveldstid. Men du verden. Det slutter ikke å overraske meg hvor mye det virker som om det ødelegger opplevelsen fra stolen, sofaen eller puben.

«HAN HETER IKKE DITT, HAN HETER DATT!!! Og du er en tulling som sier noe annet!!»

Ok. Greit.

Men nå setter JEG meg ned med e-posten. Og jeg sender deg et svar. Det kunne lyde slik:

«Kjære NN!

Takk for e-posten, vi digger engasjement hos brukerne våre! Men er du helt sikker på at det er DU som har rett? Er du sikker på at bare fordi du har hørt noe annet før, så er det det som er riktig? Er det finner’n vinner’n? Den kollegaen som har spilleren for første gang får lov til å kalle han eller hun det som passer akkurat der og da? Og sånn er det til evig tid?

Nyt resten av EM!

Hilsen Christian.»

Viktig at det blir riktig

Før Italia–Tyrkia brukte jeg en hel dag på å finne ut mest mulig om riktig uttale av navnet til spillerne. For dette er viktig, i hvert fall for meg! Jeg vil jo gjerne at det skal bli riktig.

Og selv om jeg har ganske god koll på dette etter en del fotballmesterskap og er litt over gjennomsnittet interessert, så er det hele tiden nye ting å lære.

Min gode venn Trygve er Italia-frelst og sendte meg lydfiler av hvert eneste navn. Kollega i Dagsrevyen, Emrah Senel, har sitt i orden når det gjelder Tyrkia og brukte laaang tid på å lære meg de riktige lydene.

Så kom en annen e-post, denne gang i våken tilstand (tror jeg). Avsender var UEFA, temaet var riktig uttale av spillernavn. Med lydfil lest av en i støtteapparatet eller en annen person som er kyndig i det aktuelle språket. Den er alltid god å ha.

Det første jeg gjorde var naturligvis å klikke meg inn fort som f ... på Portugal. Jeg MÅTTE bare få bekreftet for meg selv, sikkert for 50. gang, hvordan man uttaler navnet på spiller nummer 3.

Kunne han ikke bare brukt sitt fulle navn da, så slapp vi all kjeften om hvor fullstendig ubrukelige vi er? Stå frem, for du heter egentlig: Kepler Laveran de Lima Ferreira. Det hadde vært mye enklere underveis i kamp!

Nei, han måtte selvfølgelig kalle seg Pepe. Som i Pepp. Ikke PEPEEEEE.

Å milde skaper hvor mye dritt vi fikk da vi brukte det i VM i Brasil i 2014!

Fordi vi i NRK uttalte et navn riktig, så fikk vi tyn. Også fra mange som burde visst bedre. Eller i hvert fall gjort litt forarbeid selv før de dundra ut sin mening i offentligheten.

Tar feil

Jeg synes jeg har verdens kuleste jobb. Den er synlig for veldig mange mennesker. Og som kommentator, må vi tåle å høre andres saklige meninger.

Hvis vi ikke gjør det, så må vi finne på noe annet. Og da foreslår jeg tuba, for å løselig sitere tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal i en helt annen setting.

• Les også: Jakten på fotballens Peter Pan

Jeg kan selv (nyte…?) å sitte og kjefte litt i stua når jeg kan legge fra meg jobbhatten og bare se en kamp som en vanlig supporter. Men når jeg vet at det jeg gjør når ut til en million mennesker, så vil jeg gjøre det jeg kan for at uttale av navn, og andre fakta, skal bli riktig.

Og da forholder vi oss til disse reglene, copyright Språkrådet:

1. Enhver person har rett til å få uttalt navnet sitt som man selv gjør det.
2. Man trenger ikke bruke lyder som ikke finnes naturlig i det norske språk.

Så hvorfor uttaler vi da ikke Frankrikes hovedstad Parii, slik som franskmennene gjør? Fordi det er sedvane gjennom hundrevis av år. På norsk heter det Paris.

Når vi sitter i to timer og snakker om fotball, så kommer det til å skje at vi uttaler navn på en litt ulik måte fra gang til gang. Og noen ganger tar vi rett og slett feil! (jada, det hender) Vi har ikke gjort jobben vår godt nok. Da er det veldig fint å få tilbakemeldinger på det.

Men pust med magen.

Nyt fotballen!

La følelsene og meningene flyte. På en hyggelig måte.

Og så gleder jeg meg til gjensynet med mine portugisiske venner Pepe og Sanchez når de tar i mot Belgia i åttedelsfinale på søndag!

Søknad om å være språklærer mottas på e-post.