En nordmann la fella da finnene gikk på tidenes dopingsmell

Hvis du har fulgt langrennssporten de siste 20 årene, kommer du sannsynligvis aldri til å få bildet ut av hodet:

Finske skihelter som kryper sammen i skam på mørke rom, med mørke øyne, mens blitslampene danser rundt dem.

Pressekonferansene under og etter ski-VM i Lahti 2001 var noe for seg selv. Vi fikk aldri se dem – Harri Kirvesniemi, Mika Myllylä og de andre – med nåla i armen som da Max Hauke og østerrikerne ble tatt hjemme i Seefeld under VM i 2019.

Men ydmykelsen var minst like stor. Dette var ikke utøvere i en litt obskur gren, som langrenn er for østerrikerne. Det var snakk om den finske nasjonalsporten. Heltene hadde jukset og blitt tatt for det.

Gikk i norsk felle

Historien er blitt fortalt mange ganger før, men det som ikke har vært omtalt er at det var en nordmann som la fella for de finske skiløperne. Mannen er Rune Andersen.

– Det ga full klaff, for å si det sånn, sier han til NRK nå, snart 20 år etter. Han står bak rattet på en diger seilbåt og myser ut over Oslofjorden.

Rune Andersen har aldri vært drevet av et ønske om offentlig oppmerksomhet, men han har fått det med jevne mellomrom de siste 40 årene likevel, fordi han har vært så tett på de store sakene.

Han var helt sentral i å bygge opp Verdens antidopingbyrå (WADA) fra grunnen av og han er en av arkitektene bak WADA-koden, dokumentet som har samlet alt av dopingregler og reguleringer på ett sted.

Andersen har gjort alt sammen, og litt til. Jobbet som kontrollør, hatt nøkkelroller som observatør – blant annet da Johan Mühlegg testet positivt under OL i Salt Lake City i 2002 – vært WADA-direktør, jobbet som rådgiver for Antidoping Norge og ledet Det internasjonale Friidrettsforbundets gruppe som skal få russisk friidrett på rett kjøl.

Nå har Andersen akkurat pensjonert seg, men han har ingen planer om å drive med hovedinteressen seiling på heltid. Målet er fortsatt det samme som før: Å bidra til en litt renere idrett.

Mer om det lenger ned, for først skal vi tilbake til de helt spesielle februardagene i Lahti i 2001.

Mistenkelige hendelser

Selv om Rune Andersens godt planlagte felle skal bli helt avgjørende for å ta de finske juksemakerne, begynner ryktene om mulig dopingjuks å svirre ganske tidlig i VM.

Først trekker forhåndsfavoritt Mika Myllylä seg fra 15-kilometeren fordi han angivelig er syk. En annen finsk løper, Janne Immonen, faller, brekker den ene skien og kommer aldri til mål på samme distanse.

På jaktstarten to dager senere, som på den tiden ble gått som to renn med pause, knuser Myllylä konkurrentene på klassiskdelen, før han trekker seg brått fra fristilsdelen.

Uheldige Immonen er «uheldig» på nytt. Denne gangen brekker han staven og kommer aldri til mål. I ettertid blir det kjent at hovedtrener Kari-Pekka Kyrö hadde gitt beskjed om at det var best at Immonen ikke fullførte.

– Trodde ikke på et ord

Så kommer den største bomben så langt: Etter jaktstarten, der han har gått inn til VM-sølv, blir det kjent at Jari Isometsä testet positivt på «hemohes», et stoff som typisk brukes for å kamuflere EPO-bruk, under 15-kilometeren to dager i forveien.

Det kalles inn til det mange opplever som en helt absurd pressekonferanse, der Isometsä, med kona ved sin side, innrømmer bruk av hemohes, men unnskylder seg med at han gjorde det for å redusere et uvanlig, men naturlig, høyt hemoglobinnivå i blodet.

Den tårevåte seansen rører ikke Isometsäs landsmann Harri Syväsalmi. Generaldirektøren, og Rune Andersens sjef i WADA, hadde ett ord som beskrev det hele etter seansen:

– Bullshit!

– Jeg trodde ikke på et ord av det han sa, sier Syväsalmi til NRK nå.

WADA-sjefen var ikke i tvil om at noe måte gjøres for å finne ut om Isometsä var alene eller om det var flere som ham, men for Syväsalmi, som finne, var det vanskelig å ta saken selv.

Derfor overlot han oppgaven til Andersen. Nordmannen var allerede på plass i Lahti som en del av et norsk-canadisk-australsk WADA-samarbeid som hadde fått grønt lys av FIS til å lede dopingtestene under VM.

Jobbet i kulissene

Mens en annen nordmann, Inggard Lereim, svarte for dopingskandalen utad, gjennom sin rolle som «medisinsk supervisor» i Det internasjonale Skiforbundet (FIS), jobbet Rune Andersen i kulissene. På dette tidspunktet var han i ferd med å legge planen som endte i tidenes langrennssjokk.

19 år senere vil Andersen ikke si noe om hva slags etterretning han satt med på de finske utøverne, men han var temmelig sikker på at det var noe som ikke stemte. Planen som ble lagt gikk ut på følgende:

– Vi ba om møter med finske ledere og trenere, og andre land for at det ikke skulle være for åpenbart. I møtene fikk vi informasjon om opplegget deres, hvordan de trente frem mot mesterskapet og så videre, sier Andersen til NRK nå.

Løy om tidspunkt

Sjakktrekket var å avtale med finnene når WADA-gruppa skulle gjennomføre dopingtester av løperne.

– Vi sier jo egentlig aldri når vi skal ha kontroll, men vi antydet at vi kom til å foreta en kontroll helgen etter møtet, sier Andersen.

Det var imidlertid blank løgn. Andersen hadde ingen planer om å dukke opp lørdag 24. februar slik han hadde blitt enige med finnene om.

Hovedtrener Kari-Pekka Kyrö og Co hadde indikert at den dagen passet godt siden det var på en hviledag mellom herrestafetten og femmila.

Istedenfor å dukke opp 24. februar som avtalt, dukket norske kontrollører opp to dager tidligere. Rett etter medaljeseremonien for herrestafetten, der finnene vant suverent foran Norge, ble utøverne plukket opp av Andersens kontrollører og testet.

– Hvordan reagerte finnene da dere kom før dere hadde avtalt?

– De ble jo overrasket fordi vi ikke kom som vi hadde antydet, men de hadde ikke noe annet valg enn å bli med inn på dette kontrollopplegget som var forskrevet av WADA.

– Hvor mange ble testet?

– Jeg mener vi tok inn alle selv om vi hadde info om bare noen. Vi tok inn alle for at dette skulle være så åpent som mulig.

– Det var en felle?

– Ja, det var det fordi vi hadde antydet at vi skulle teste senere.

– Hadde det vært mulig å avsløre dem uten fella?

– Nei, jeg tror det hadde vært vasket ut da vi hadde avtalt å komme. Det er det liten tvil om.

Laboratoriegrep

I tillegg til den svært effektive venstre-høyre-finta, hadde det blitt tatt et annet helt nødvendig grep i forkant: Et laboratorium i Helsinki hadde, som et av to i verden, blitt godkjent for å kunne teste for hemohes, noe utøverne ikke visste om.

Dagene etter testen ble helt spesielle. Etter VMs siste øvelse, femmila, der Johan Mühlegg vant med over to minutter, ble det kjent at Janne Immonen – han som brakk staven og skien – også hadde testet positivt for hemohes.

Det var imidlertid onsdagen etter VM-avslutningen at det virkelig smalt. Da ble det kjent at også Virpi Kuitunen, Milla Jauho, Harri Kirvesniemi og Mika Myllylä hadde testet positivt.

Skandalen var et faktum. En stolt skinasjon var nede for telling. Langrennsverden var i sjokk. Men der alt virket kaotisk og uoversiktlig, beholdt Andersen roen.

– Det var meg som fikk prøvesvaret fra laboratoriet først. Vi leverte svarene videre til FIS, og så var det ute av våre hender. Det var litt surrealistisk å observere noe sånt, men det var forståelig siden langrenn er en signaturidrett i Finland og det var deres eget VM.

– Fikk du noen reaksjoner fra finnene i ettertid?

– Nei, jeg har ikke fått noen innspill fra noen på dette. Det ville vært litt merkelig om de gikk løs på budbringeren.

Døde ti år senere

De finske skiløperne håndterte det hele på ulikt vis, og noen utfall ble mer tragiske enn andre. Mika Myllylä ble funnet død i sitt eget hjem sommeren 2011 etter å ha slitt med depresjon og alkoholproblemer.

Jari Isometsä nektet i flere år for å ha dopet seg, men innrømmet til slutt det hele. De involverte har vært alt annet enn interesserte i å snakke om skandalen. Selv nå etter to tiår er følelsene og – for noen – bitterheten fortsatt til stede.

NRK har vært i kontakt med hovedtrener Kari Pekka Kyrö, mannen som var den angivelige hjernen bak dopingen. Gjennom flere tekstmeldinger til oss viser han ingen vilje til å ta et oppgjør med det som skjedde. Han gjør isteden det han har gjort en rekke ganger tidligere:

Kommer med dopingbeskyldninger mot norsk langrenn.

Jobber mot Russland

Rune Andersen er tydelig stolt over at han har spilt en nøkkelrolle i utviklingen av antidopingarbeidet de siste tiårene, men han kommer aldri til å nyte det å ta jukserne.

– Suksess som dopingkontrollør går egentlig på å beskytte rene utøvere, for å si det litt banalt, men det er faktisk det dette dreier seg om. Det er ikke noe gøy å avsløre juksemakere, men det er flott å kunne beskytte de rene utøverne.

Nå som han på papiret er pensjonist skal helt sikkert Andersen seile litt mer enn før, men han skal jobbe også. Mye.

Først og fremst med å lede Det internasjonale friidrettsforbundets inspeksjonskomite, som skal få den skandalerammede russiske friidretten tilbake til det internasjonale selskap.