En hyllest til livet

Avgjørelsen om å fortsette EM-kampen mellom Danmark og Finland etter Christian Eriksens skremmende kollaps kommer til å bli diskutert i en liten evighet.

Men ingenting tyder på at det ikke var den riktige beslutningen.

De danske spillerne hadde snakket med sin stjerne fra sykesengen på Rikshospitalet og tok beslutningen selv.

Finnene gjorde bare det de var kommet for å gjøre: det beste de kunne.

Eller i Kim Larsen og hans legendariske band Gasolins versjon: «Det bedste til mig og mine venner».

Forbrødring i frykten

For finnene skaffet seg mengder av venner i København på denne smertefulle fotballkveld.

Den dirrende, redselstyngede ventetid etter at Christian Eriksen ble båret av banen ble løftet av samstemte hyllestsanger til den danske stjerne fra de to lands fans på tribunene i Parken. 25.000 var på plass. Flere enn noen kunne drømme om. En hyllest til livet. Helt til alle plutselig følte de så døden i øynene, da Eriksen kollapset.

Situasjonen var surrealistisk. Spillere har kollapset på banen før. Spillere har tragisk nok dødd. Men aldri i en kamp av et slikt omfang, med en så enorm oppmerksomhet.

Bildene vi skulle vært spart for

Det første store internasjonale idrettsmesterskapet etter pandemien så ut til å falle til jorden med danskens stjerne. Han som skulle lede Danmark til suksess falt, i nasjonens aller første EM-kamp på hjemmebane noensinne.

Alle fryktet det verste, der en hel verden fulgte de skremmende scenene på altfor nært hold.

Arrangørenes egne tv-produsenter viste altfor nære og maleriske bilder av en mann i noe som kun så ut som en kamp for overlevelse. Om det skyldes sjokk eller kynisme vet vi ikke. Det betyr heller ikke noe. I den ene sammenhengen som betyr noe.

Den hvor lagkameratene slo fysisk ring om sin skadede venn. Den som til slutt endte i at en våken Christian Eriksen kunne gi lagkameratene beskjeden om å fortsette kampen om de tre viktige - og plutselig så uviktige - poeng.

Tapet som ikke teller

Alt tydet på at Danmark hadde kontroll på det sportslige de 42 minuttene frem til avbruddet. Men de hadde heller ikke da klart å finne veien gjennom en dyptliggende finsk defensiv.

Etter at lagene kom tilbake på banen etter halvannen time, så danskene mest av alt rystet ut. Finnene skåret - på sin eneste sjanse. Og målskårer Pohjanpalo og hans lagkamerater jublet dempet, etter sitt historiske første mål i sitt første mesterskap.

Alt de hadde drømt om ble fortsatt overskygget av det intense dramaet en hel fotballverden var preget av.

Fotball betydde intet. Fotball betydde alt.

For de 22 spillerne på banen vant sin største seier da de sa ja til å komme tilbake på banen. I den grad de kunne gjort noe annet, idet Christian Eriksen ba dem gjøre det.

Men der de sportslig og mentalt åpenbart var rystet, tjente uansett deres lojalitet en mye viktigere hensikt.

En del av noe større

Danmark tapte kampen de absolutt burde vunnet. Finland oppfylte en drøm, uten å kunne glede seg over det. Men det hadde ingenting å si.

«En del af noget større» er mottoet til det danske landslaget. Aldri har det stemt bedre. Det de danske - og nødvendigvis også finske - spillerne gjorde var å gi hele dette EM en menneskelighet og en mening det kanskje ikke har fortjent.

Det er egentlig et EM på feil tid, på feil måte og av feil grunner. Nå ble det plutselig noe mer.

EM er det første mesterskap etter en pandemi som hele menneskeheten er rammet av.

En hyllest til livet, slik vi håper livet snart igjen skal bli.

Det kunne ikke blitt tydeligere enn da kampen ble satt i gang igjen for Christian Eriksen i Parken. Tap eller ikke.

Danmark fikk det eneste resultatet som betydde noe denne fortsatt ufattelige lørdagskvelden i Parken i København.