En blandet fornøyelse

Den første søndagen i VM i Planica kunne vært den perfekte markering av at skisporten har skjønt at den må forandre seg for å holde seg relevant også i fremtiden.

Kombinert har for første gang blandet lagkonkurranse i VM, altså med kvinner og menn på samme lag.

Senere på dagen skal hopperne ut i samme konkurranseform. I hopp var dette VM-øvelse allerede i Val di Fiemme i 2013, da Maren Lundby, Tom Hilde, Anette Sagen og Anders Bardal tok 4.-plassen for Norge.

I løpet av søndagen er det også to langrennsøvelser, begge i lagsprint. Én for kvinner – og én for menn. Men ikke sammen.

Lagsprint er langrennssportens nyeste øvelse.

Men siden den kom på VM-programmet i 2005, har det skjedd altfor lite når det gjelder utvikling av formater.

I stedet blinker varsellampene stadig sterkere for den internasjonale oppslutningen om sporten vi nordmenn elsker så høyt.

Derfor er det enda mer pussig at ikke de ansvarlige i Det internasjonale Skiforbundet, FIS, har gjort mer for å tilpasse sporten til det som ellers er den åpenbare trenden i vintersportene: Flere kjønnsblandede konkurranser.

Av sju nye øvelser som ble introdusert til OL i Beijing i fjor, var fire blandet-øvelser. I kortbaneskøyter, hopp, snøbrettcross og fristil. Ingen i langrenn.

Langrenn holder på sitt. Og konservatismen kan ha sin pris.

Olympiske tegn i tiden

For følger man ikke tidens trender, altså slik IOC mener de skal være, kan det snart få konsekvenser.

Langrenn er allerede under et kritisk blikk fra OL-sjefene. Den manglende viljen til utvikling, kombinert med at det deles ut for mange gull til for få nasjoner.

Med Russland også ute på ubestemt tid, vil dette bli enda tydeligere – og lettere å endre. Langrennssportens olympiske appell er rett og slett på vei til på bli for smal. Da får det snart konsekvenser.

En arbeidsgruppe ledet av vår daværende skipresident Erik Røste kom i fjor med en rapport til FIS-styret om skisportens fremtid.

En av de tydeligste anbefalingene var innføringen av flere blandet-stafetter i langrenn.

Uten voldsom respons. Så langt har man bare fått en eneste, under verdenscupen på Beitostølen. Det blir en til i Falun i mars.

Men dette er langt fra nok.

Blandet-stafettene må på mesterskapsprogrammet i langrenn – og de må det fort.

Fordi det appellerer til flere nasjoner – og skaper en ny og mer uforutsigbar dynamikk.

Hopp har skjønt det. Kombinert har skjønt det.

Og for å ta det ut av den rent nordiske skisfæren: Skiskyting har skjønt det lenge.

Skiskyting under utvikling

Også skiskytingen sliter med en iboende blanding av konservatisme og grådighet. For også her er konkurranseprogrammet altfor tettpakket, slik vi så det i det nyss avsluttede VM i Oberhof.

Men skiskytingen var tidlig ute med å innføre jaktstarter og fellesstarter – og fulgte opp med blandet stafett, hvor de i tillegg fikk de beste til å delta nesten umiddelbart.
Slikt skaper utvikling.

Den siste nyvinningen er parstafetten, som Marte Olsbu Røiseland og Johannes Thingnes Bø vant for Norge i Oberhof.

Et umiddelbart, passe kortfattet og særdeles lettfattet konsept, hvor mange nasjoner kan hevde seg – og som ikke minst er som skapt for moderne, rastløse TV-seere.

Så må også skiskyttersporten snart ta stilling til hva som må ut.

De bør uansett gjøre jaktstarten mer reell, ved å droppe å dele ut dobbelt sett medaljer der og på sprinten.

Det naturlige valget der etter vil være normaldistansene, altså 15 og 20 km.
Men kanskje er de tradisjonelle stafettene et mer fornuftig offer. De er tidkrevende – og med fire løpere fra hver nasjon skiller de veldig mellom de beste og nest beste.

For å bruke et eksempel fra VM:

• I stafetten for kvinner var det 16 deltagerland. 9 av disse var innenfor 5 minutters avstand etter vinneren Italia i mål, bare 4 innenfor 2 minutter.
• I blandet-stafetten var det 26 deltagerland. 18 av disse var innenfor 5 minutters avstand fra vinneren i mål, mens hele 7 av disse var under 2 minutter bak Norge.
• I parstafetten er tallene enda tydeligere. 27 startet, 21 var innenfor 5 minutter, 8 innenfor 2.

Det sier seg selv at dette er mer attraktivt for arrangører som vil selge produktet til flere nasjoner.

Og en av de mest umiddelbare utfordringene for IOC er at antall øvelser må begrenses, både i sommer- og vinterlekene.

Da er 12 gull i langrenn, som i Beijing, på sikt for mye. Noe må ut.

Stafettenes sorti

Derfor er stafettene den øvelsen som blir mer og mer aktuell å kutte ut når det nærmer seg nye OL. IOCs ord er veldig snart lov, uansett hvilken sport man snakker om. I alpint forsvinner de meget TV-vennlige parallell-disiplinene fra alle mesterskap etter at ringenes herrer bestemte at de ikke ville ha disse disiplinene i neste vinter-OL i Italia i 2026.

For oss nordmenn smerter tanken på å fjerne stafettene mer enn noe annet. Men det kan altså bli realitetene, når kravet om fornyelse blir enda mer påtrengende.

For å se litt på tallene fra OL i Beijing, så var det bare 15 startende land i langrennsstafetten for menn. Kun 3 av disse var innenfor 2 min bak vinneren.

I lagsprinten var det til sammenligning 25 nasjoner til start. Øvelsen er da også den mest populære av alle blant TV-seere internasjonalt.

Ett resultat av den nevnte rapporten til Erik Røste og hans gruppe har vært å standardisere stafettdistansene for begge kjønn.

Dette har gjort at også mennene har gått 4 x 7,5 km i verdenscupen. Med det åpenbare resultat at det har blitt jevnere i toppen.

Men enda jevnere blir det når man får innført blandede stafetter også i langrenn, langt på overtid.

Tanken på et VM i Trondheim om to år uten tradisjonelle stafetter er for mange uutholdelig.

Men det man mest av alt bør ønske, er at et VM i Norge gir optimisme for skisportens fremtid. Da er det en lav pris å betale at stafett ikke lenger bare er stafett.