Det er ingen skam å slå langt

Det er ille nok å se Norge tape om laget rett og slett er dårlig.

Men når man vet at Norge har toppspillere, blir nederlaget enda vanskeligere å akseptere.

Landslaget har for øyeblikket Arsenals fremste playmaker (Martin Ødegaard), en av verdens beste spisser (Erling Braut Haaland) og en måljeger som herjet i tyrkisk fotball forrige sesong (Alexander Sørloth).

Nylig scoret Erling Braut Haaland seks mål på tre kamper mot Sevilla og Bayern München.

Da er det frustrerende at han går av banen uten mål mot Tyrkia og Gibraltar.

Hva er galt med Norge? Mange har ment mye om hva som var feil mot Tyrkia: formasjonen, markeringen, tenningsnivået. Men noe som er vel så viktig, er å akseptere de begrensningene Norge har.

Dette går ikke bare på teknikk og talent. Det går også på tid.

Enkle vinnerformler

Det er nemlig lett å havne i den fellen at man prøver å kopiere den beste fotballen man ser fra de beste ligaene på TV hver uke. Mot Tyrkia hadde Norge en ballbesittelse på 57,6 prosent.

De trillet mye ball, slik de beste klubblagene pleier å gjøre.

Men Norge spiller ikke klubbfotball. De spiller landslagsfotball – og da er forutsetningene annerledes.

De siste 10 årene har verdens beste klubber stadig spilt mer ballbesittende fotball. Dagens vinnere er de som kan bygge sofistikerte angrepsmønstre hvor ballen holdes langs bakken.

Mesteren er Pep Guardiola. De få som slår langt og spiller mer defensivt – som José Mourinho – har med rette blitt beskrevet som utdaterte.

Men på landslagsnivå ligger utviklingen langt bak. Kvaliteten er lavere og samspillet dårligere, fordi spillerne får langt mindre tid til å trene sammen. Uten tid og kjemi klarer ingen å kopiere de beste klubblagene.

Derfor er ofte vinnerne de som klarer å snekre sammen enkle og effektive vinnerformler.

Ta for eksempel de regjerende verdensmesterne Frankrike, trent av Didier Deschamps, som ofte kritiseres for å spille fotball med håndbrekket på.

Eller de regjerende europamesterne Portugal, som sleit seg til tittelen for fem år siden med et tøft forsvar og Cristiano Ronaldo på topp.

Det er ikke pent. Det er ikke attraktivt. Men det er slik suksess på landslagsnivå pleier å se ut.

Spesielle unntak

De få unntakene har oppstått under spesielle omstendigheter.

Da Spania vant to EM og ett VM fra 2008 til 2012, besto laget i stor grad av spillere fra Barcelona og Real Madrid. I samme periode drillet Guardiola inn sin ballbesittende angrepsfotball i Barcelona.

Så Spania kopierte denne stilen på landslaget, da først og fremst i 2010 og 2012.

Mye av det samme gjaldt for Tyskland i VM i 2014, da mange av spillerne var fra Bayern München, trent av Guardiola. Tysklands landslagstrener Joachim Löw sa rett ut at han kopierte idéene til Guardiola.

Derfor er en viktig del av jobben til en landslagstrener å kopiere de beste tingene fra de beste klubblagene.

Men få trenere har slike fordeler.

Utenom Spania og Tyskland er VM-historien full av vinnere som ble anklaget for å være for direkte og pragmatiske: Italia (2006), Brasil (2002), Frankrike (1998), Brasil (1994) og Vest-Tyskland (1990). Slik fortsetter det helt tilbake til 70-tallet.

Heller ikke Norge kan bygge sitt lag rundt en stamme fra et bestemt klubblag. Mot Tyrkia representerte startelleveren 10 forskjellige klubber.

Dermed ble de ofte seende ut som det de var: En gjeng som knapt hadde spilt sammen før.

Trenger plass

Dermed er det ofte best å legge en slagplan som er enkel å mestre. Og det innebærer å spille mer åpenlyst på styrkene Norge har. Den fremste er utvilsomt to spisser på nesten to meter som både har fart og styrke.

Selv lag som kun har én slik spiss, pleier å slå en del langt.

For et lag som har to, blir det helt feil å ikke utnytte dem.

Likevel trillet Norge mye ball mot Tyrkia. I stedet for å sette Haaland opp i duell mot forsvaret, ble ballen spilt opp på en feilvendt Fredrik Midtsjø. Mens stopperne prøvde å finne åpninger sentralt, sto Norges to farligste spillere og så på.

Med et så lavt tempo kunne Tyrkia stenge av rommene både bak forsvaret og mellom ledd. Ståle Solbakken innrømmet at Norge burde brukt spissene oftere.

– Det var noen ganger at vi broderte litt for mye. Vi kunne gått mer direkte i alle fall tre-fire ganger, sa Solbakken.

Antallet var høyere enn det. Om Norges beste spillere skal trives, må tempoet skrus opp flere hakk. De fleste målene Haaland scorer for Dortmund, kommer når de kontrer eller vinner ballen høyt i banen.

Det er da han kan løpe i bakrom eller få stikkere ved siden av midtstopperne.

Og det er her Ødegaard er så livsfarlig med sine gjennombruddspasninger.

Oppspill og innlegg

Slike situasjoner oppstår sjelden når et lag triller ball i bakre rekker. Man må prøve på flere ambisiøse pasninger. Man må skape dueller og flytte opp laget.

Guardiola sa en gang at Manchester City ikke kan spille Hawaii-fotball, fordi de mangler fysikken til å mestre det. For et lag som har mange små, tekniske midtbanespillere, gir det mening å bygge opp angrep over flere trekk.

For Norge gjelder det motsatte. Hadde vi hatt fire versjoner av Martin Ødegaard, kunne vi spilt som City. Dessverre har vi kun én.

Derfor er det ingen skam å slå litt langt. Betyr det kun Flo-pasninger fra back til kant? På ingen måte.

Det kan være flere tidlige innlegg.

Det kan være oppspill langs bakken på feilvendt spiss.

Det kan være en ball i bakrom mot Haaland og en treig midtstopper.

Hovedpoenget er at det blir variasjon. Selv Liverpool slår ofte langt i bakrom eller mot sine spisser for så å jage andreballen. Gjøres det riktig, er det ikke destruktiv eller kjedelig fotball; det er angrepsspill med høyt tempo.

Forhåpentligvis vil Norge vise mer av dette mot Montenegro i kveld. Få landslag har to spisser med så ekstreme styrker.

Det blir for galt om de knapt skal få kjenne på ballen.