«Jeg husker fremdeles telefonen om at hun var borte»

5. januar 1991 tapte Marit Gullbrekken kampen mot kreften, fem dager før hun skulle ha fylt 50 år. Ei helt vanlig mor og bestemor fra Lundamo i Sør-Trøndelag, som gikk bort altfor tidlig.

En helt vanlig norsk familie ble rammet av tragedie og stor sorg. Blant dem som tar budskapet tungt er Marit Gullbrekkens ti år gamle barnebarn, som også heter Marit. Ei helt vanlig norsk jente som bor noen mil lenger oppe i dalen – på gården Bjørga, høyt oppe i åsen på østsida av Gaula, på Rognes.

– Jeg husker fremdeles den dagen vi fikk den telefonen om at bestemor var borte, sier Marit Bjørgen alvorlig.

Da Marit Gullbrekken gikk bort, ante hun selvfølgelig ingenting om at barnebarnet som var oppkalt etter henne skulle bli tidenes gullgrossist i langrennsløypa.

• Les også: Slik ble Bjørgen millionbutikk

Glad for å kunne hjelpe

23 år senere er Marit Bjørgen, som selv har rukket å bli 34 år, tidenes mestvinnende langrennsløper. Og det er disse to tingene – bestemors tidlige død og hennes egen suksess – som gjør at Bjørgen en vakker høstkveld i september sitter i en sykehuskorridor og snakker med NRK.no om livet og døden.

Bestemorens død er den direkte årsaken til at Bjørgen har et stort hjerte for kreftsaken. Og hennes egen status er årsaken til at hun kan gjøre en forskjell for folk, og særlig barn, som er rammet av sykdommen.

– Jeg har mistet mine besteforeldre i kreft. Når jeg da har den posisjonen og muligheten til å kunne bidra på en positiv måte, så gjør det meg glad, sier hun.

Hun er selvfølgelig ikke på Rikshospitalet bare for å snakke med NRK.no. Halvannen time før selve intervjuet, møter vi henne utenfor inngangen til barneavdelingen.

Sommerfugler i magen

Først og fremst er hun der for å møte barna som er innlagt. Noen med kreft, men denne gangen møter hun også barn med andre sykdommer. Ingen blir nektet å møte den celebre gjesten.

Bjørgen har etter hvert ganske mye erfaring med å omgås barn som er rammet av sykdom. Likevel legger hun ikke skjul på at det fortsatt er spesielt, og noe som gjør inntrykk.

At hun ikke har hvilepuls, skyldes ikke bare at hun nettopp har trent.

– Det var ei god treningsøkt, det var det. Men det er klart, jeg vet ikke helt hva som møter meg. Så jeg kjenner jeg har både sommerfugler i magen og høy puls, erkjenner hun.

Og fortsetter:

– Akkurat nå synes jeg det skal bli spennende å komme inn til dem. Jeg håper at det skal bli en bra sak for dem. At de blir glade for at jeg kommer på besøk. Jeg håper jeg kan være en inspirasjon i hverdagen for dem.

Nysgjerrige blikk

Så går Marit Bjørgen inn. I aktivitetsrommet er barna allerede i gang med å male. Bjørgen får sin plass ved bordet. Noen av barna skuler bort på henne. Beskjedent. Nysgjerrig. Andre er adskillig mer direkte og søker kontakt.

Noen lurer også litt på hvem hun er. Ikke alle, snarere de færreste, er gamle nok til å synes at skirenn på fjernsyn er veldig spennende.

Men alle skjønner at det er en spesiell person som har kommet på besøk.

Marit Bjørgen forteller at hun går mye på ski og at hun har vært med både i VM og OL. Hun får spørsmål om hun har vunnet noe. Bjørgen røper at hun har vunnet gullmedalje både i VM og OL, til og med opptil flere ganger.

Forsamlingen er tydelig imponert.

Alle får autografer, uten å stille seg opp i kø. Marit Bjørgen går rundt og snakker med hver enkelt. Alle får en personlig hilsen sammen med en autograf. Alle får ta bilde sammen med henne. Og alle får en gave, som Bjørgen har med fra en av sine sponsorer.

Savnet mamma og pappa

Rundt en time er Bjørgen sammen med barna.

– Om det er følelser og tanker de får ned på maleriet, er vanskelig å si. Men det er fascinerende å se på. De er utrolig flinke, sier Bjørgen etterpå, når hun har satt seg ned for å snakke med oss.

– Hvilke assosiasjoner får du når du kommer inn i en sykehuskorridor?

– Man tenker at her er det folk som er syke, som har det vanskelig. Jeg tenker at jeg er utrolig heldig som er frisk og kan gjøre det jeg liker.

Selv var Bjørgen eldre enn alle hun nettopp har møtt, den første gangen hun selv måtte tilbringe noen netter på sykehus.

– Jeg var 16 år, jeg var voksen. Men jeg må si jeg var redd og savnet mamma og pappa. Når jeg er her og ser de som er så unge – det blir følelsesmessig, det gjør det. Når jeg som 16-åring var redd og savnet mamma og pappa, så kan jeg tenke meg hvordan barna her har det, reflekterer hun.

Les videre under videoen.

– Skjønte mer av livet

Marit Bjørgen slapp alvorlig sykdom som barn. Men hun slapp altså ikke å oppleve alvorlig sykdom i nær familie. Dødelig alvorlig sykdom.

– Det er klart jeg husker perioden da bestemor ble sjuk, og ikke minst å få den telefonen om at hun var borte. Det sitter igjen ennå, selv om jeg var ti år.

– Husker du hva du tenkte om kreftsykdommen da du fikk vite at hun var syk?

– Jeg hadde kanskje ikke formening om selve kreftsykdommen. Det var det at jeg mistet bestemor som var det verste.

– Hva betydde det for deg da?

– Jeg mistet et menneske som sto meg veldig nært, og som ikke minst var nær mamma, tante og onkel og bestefar. De mistet en person som betydde mye. Det var tøft, det var det.

Likevel gikk det enda sterkere inn på henne da også morfar Olav Gullbrekken måtte gi tapt for kreften høsten 2005. I motsetning til kona Marit, rakk Olav å oppleve at barnebarnet ble VM-dronning for første gang, i Oberstdorf.

– Det var kanskje enda tøffere. Jeg var 25 år og skjønte mer av livet enn da jeg var ti. Jeg hadde enda flere år med bestefar, så det var veldig tøft. Ikke minst husker jeg den dagen vi fikk beskjed om at han var sjuk, sier hun.

Vant for bestefar

Om han hadde levd, ville Olav Gullbrekken fylt 70 år 24. februar 2011. Den dagen stilte Marit Bjørgen til start på åpningsdistansen under VM i Holmenkollen med et forventningspress fra hjemmepublikum knapt noen norsk idrettsutøver har opplevd.

– Jeg visste at hvis bestefar hadde levd, så hadde han fylt 70 år, og jeg bestemte meg for å gå for bestefar. Hadde han levd, hadde han vært på tribunen i Holmenkollen, konstaterer hun.

Marit Bjørgen vant sprinten for bestefar, og fulgte opp med ytterligere tre gull i Holmenkollen.

Nå vil hun være til glede, inspirasjon og hjelp. For at mennesker ikke skal bli syke. For at mennesker som er syke skal bli friske. Og for at de som ikke kan bli friske skal få mest mulig ut av tiden de faktisk har igjen.

Her kan du se Marit Bjørgens gulløp for bestefar Olav: