Den største stemmen 

Høsten 2008 fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å kommentere skiskyting etter at Kjell Kristian Rike hadde gått bort. Med det fikk jeg også en ny person som min aller nærmeste kollega. Jeg var selv 28 år. Kollegaen det var snakk om var 71 og het Jon Herwig Carlsen. Med oss på tur hadde vi den da 50 år gamle Ola Lunde.

Det kan kanskje høres ut som vi hadde en utfordring med tre generasjoner på tur, men sannheten er at vi nøt hvert sekund. Vi reiste verden rundt, hele vinteren, fire hele sesonger. Ola kjørte, Jon satt ved siden av og jeg satt bak og lurte på om dette egentlig var sant. Jeg var jo på tur med en legende!

Å vokse opp som over snittet sportsinteressert på 80- og 90-tallet innebar jo at Jon Herwig Carlsen var selve symbolet på idrettsglede.

En trivelig stemme som ved konkurransens klimaks fant den tonen og de ordene som gjorde idrettsøyeblikket større enn det egentlig var. Det er mange utøvere som har mye å takke Jon for, sånn sett.

«Lydkulisse»

Da jeg en del år senere skulle dele kommentatorboks med han som Rike kalte «førstekommentator», skjønte jeg raskt hvilken proff jeg hadde med å gjøre. Med noen enkle læresetninger lærte han meg alt jeg kan om kommentatorfaget, helt uten å være belærende.

Jon ville aldri ha noen hovedrolle, han kalte seg selv en lydkulisse. Og en del av jobben som kulisse var å tråkke til der det var nødvendig slik at folk stimlet rundt TV-apparatene da det virkelig gjaldt.

«Vår hovedjobb er å fortelle seeren hva de skal følge med på nå», sa Carlsen.

Hvor han fant ordene i kampens hete, er vanskelig å fatte. I løpet av en brøkdel av et sekund kunne han komme opp med referanser som fikk oss til å måpe, eller aller helst fikk oss til å le så høyt at vi måtte skru oss av for et øyeblikk.

«Chunli Wang, ikke i slekt med Sølvi», kunne han plutselig si når den kinesiske skiskytter gikk ut fra start.

Og så er det øyeblikkene alle husker. Skyting, målgang, det siste hoppet, eller den avgjørende scoringen. Da bare strømmet det på.

Med unntak av de berømte limerickene, var ikke ett ord noensinne planlagt. «La ham få en annen stav da, mann», «Meine Damen und Herren», «Fire fulle hus i dette været», «Schmack, schmack, schmack…», «Pølse og lompe». Det går ikke an å planlegge slike spontaniteter.

Lavmælt historieforteller med timing

Hvis du noen gang følte det ble litt mye stemning med Jon Herwig Carlsen på lufta, kan jeg trøste deg med at det syntes han selv også. Om det ble spilt av et gammelt klipp med Jon på høygir, kunne han ta av seg headsettet og si «Er det nødvendig å skrike så fælt?».

Han mente det faktisk, men han visste også at den gangen det ble gjort, så var det troverdig.

Vi delte hver reise og hvert måltid i fire hele vintersesonger. Det blir cirka ett år til sammen. Vi kranglet ikke én gang på denne tiden. Jon fortalte daglig nye historier vi ikke hadde hørt før, og spedde selvsagt på med noen vi hadde hørt mange ganger. Det var historier fra NRK, fra idretten, fra Oslo. Han var en fantastisk historieforteller, med en lavmælt stil og en utrolig timing.

Reiseruta var fast og den ble bestilt så tidlig som overhodet mulig. Jon var reiseleder og jeg hadde alle flybillettene senest i midten av september. Hotellene var de samme hvert år: Edelweiss i Hochfilzen, Ruhpoldinger Hof i Ruhpolding og Wegerhof i Anterselva er de du må innom om du skal på «The Carlsen Experience».

Jeg har ikke tall på hvor mange hyggelige samtaler vi tre har hatt disse stedene. Eller hvor mange ganger a-mennesket Carlsen har sittet klar til avreise i resepsjonen, mens jeg som er b-menneske selv var på vei til frokost. «Nå har du en halv time på deg…».

– Sees på VIP-en

Jeg liker å tro at avslutningen på NRK-karrieren var fin for Jon, der han reiste rundt med Ola og meg og ble sett på som så legendarisk i skiskytterfamilien at han hadde VIP-akkreditering hvor enn han kom. Og da måtte selvsagt Ola og jeg også få bli med.

– Vi sees i VIP-en, sa Jon alltid etter sending.

For det er de små stundene som står igjen. Som da vi i desember hvert år hadde en liten julesamling på rommet til Ola, gjerne i Hochfilzen eller Bled. På menyen stod en liten akevitt og noen julesalmer over en knøttliten høyttaler.

Sinéad O’Connor med «Silent Night» var en favoritt, men det ble ikke jul før Jussi Björling selv hadde sunget «O helga natt». Så fikk vi høre om da Jon på mirakuløst vis kom inn på en Björling-konsert i Universitetets aula på 50-tallet, uten egentlig å ha billett. Og så alltid noen ord til forundring over hvordan en fyr fra Borlänge kunne bli verdens største operasanger.

Noe helt for seg selv

Den største stemmen i en annen sjanger tilhørte en fyr fra Kampen i Oslo. Jon Herwig Carlsen hadde en karriere som en sportskommentator i dag bare kan drømme om. Det var en annen tid, men fyren var også noe helt for seg selv. I bunnen lå en allmennkunnskap av en annen verden, svært grundige forberedelser og en gudbenådet evne til å se humoren i ting. Så var han også så heldig å ha verdens mest behagelige TV-stemme.

I idretten ville man sagt at Jon Herwig Carlsen er en hundreårsutøver. Han er lyden av OL på Lillehammer og mer til. Det sier ikke lite.

For meg ble han en god venn fra en annen generasjon. Som jeg har alt å takke for karrieremessig. Og som jeg alltid vil minnes med et stort smil.

Takk for turen, kjære Jon. Vi sees i VIP-en.