For ti år sidan fekk nemleg Birgit Skarstein beskjeden om at ho var ein av dei utvalde til å bli med Lars Monsen på tur frå Femundsmarka til Snøhetta, eit halvanna år etter ho blei lam som følge av ei badeulykke i Thailand.
Ekspedisjonen skulle gjennomførast på 30 dagar, men allereie på dag seks gjekk det gale for Skarstein.
– Eg gav meg ikkje på harde møkka, før eg på sjette dagen gjekk i bakken og svima av på grunn av utmattinga. Då eg vakna opp og deretter hang over skuldra til Lars Monsen, slo hovudet i ryggen hans og kjende at eg måtte spy – då skjønte eg at dette ikkje var berekraftig, seier Skarstein til NRK.
Den episoden har brend seg fast hjå roaren, og den har på mange måtar hjelpe ho til sitt fyrste gull, og medalje, i para-OL.
Forma det «nye livet»
Ein kan nesten seie at karrieren til Birgit Skarstein starta saman med Lars Monsen.
Han var mannen som bad ho byrje å jobbe hjå Noregs idrettsforbund med parautøvarar. Ho blei kundekonsulent, og i Paralympics i London i 2012, fann ho ut at dette skulle ho sjølv drive med.
DEBUT: Birgit Skarstein saman med Lars Monsen i 2011.
Foto: MastiffGjennom «Ingen Grenser» fekk vi alt då ein smakebit på den sterke og fryktlause Birgit Skarstein, som aldri gir opp. Men måten ho tenkte på den tida for ti år sidan, var ikkje riktig.
Hadde ho tenkt slik i dag, ville ho nok ikkje stått med gullmedaljen rundt halsen.
– Eg er 1.80 centimeter høg, og alltid vore vand til å vere ein fysisk ressurs. Det at andre skulle bere sekken for meg den gongen, det tykte eg var særs krevjande for mi identitet. Eg skulle ikkje vere til bry, men sterk, erkjenner Skarstein og fortset:
– Mykje av mitt sjølvbilete bygde seg på å vere sterk og sjølvstendig, men av og til er du på ditt sterkaste når du tør å be om hjelp, seier Skarstein.
RØRT: Birgit Skarstein med gullmedaljen.
Foto: Torstein Bøe / NTBEin anna type ressurs
Birgit Skarstein forstod nemleg ein viktig ting, som no er blitt hennar x-faktor.
– I naturen fann eg meg sjølv i ein heilt ny kropp og med eit heilt nytt sett med ressursar. Eg prøvde å jobbe med dei ressursane eg hadde før, men etter at eg svima av, skjønte eg at eg ikkje var den fysiske kapasiteten lenger. Eg måtte skifte gir. Den mentale kapasiteten var i fokus, og som i etterkant viste seg at var difor eg blei rekruttert inn i serien, seier ho.
Og det er nok ikkje tvil om at Lars Monsen var med på å snu om tankesettet hennar. I fleire dagar vassa ho i elvene, fordi ho nekta å bli bore.
– Eg fekk så masse kjeft av Lars Monsen, fordi eg kunne dratt på meg blærekatarr. Korleis kan ein vere så dum, seier Skarstein.
Ho gjekk inn i ei identitetskrise dei tretti dagane, men kom derifrå med det tankesettet som no har gitt ho elleve VM-medaljar, ein flust av prisar og no paralympisk gull.
– Eg måtte finne meg sjølv på nytt, og «Ingen grenser» har vore eit takknemleg bidrag på den vegen, seier ho.
Lagsamarbeid
Allereie året etter leikane i 2012, tok ho sin første VM-medalje.
No står ho med elleve av dei, og har i tillegg hatt ein fartsfylt karriere med blant anna deltaking i«Ingen Grenser», «Skal vi danse», «Eventyrlig oppussing», studert statsvitskap, hatt verv i politikken og sit utøvarkomiteen i den internasjonale paralympiske komité.
Og no har ho nådd sitt aller største mål, å bli paralympisk meister.
– Det har vore ei lang reise. I desember er det tolv år sidan eg blei lam. For to år sidan, var eg nettopp her på roarenaen og blei kjend med anlegget. Det var emosjonelt å tenkje tilbake på då eg låg der i sjukehussenga og ikkje ante korleis livet mitt skulle bli. Korleis framtida skulle sjå ut. Det er ein slitesiger, seier ho.
Den kunne ho aldri klart utan trenar Johan Flodin og lagkameratane.
KJÆRLEIK: Trenar Johan Flodin gir Birgit Skarstein ein klem etter bragda.
Foto: Torstein Bøe / NTB– Nei, det hadde eg ikkje. Det er akkurat som på turen til Snøhetta, eg hadde ikkje komme meg dit viss eg ikkje hadde hatt eit lag. Likevel er det ikkje gitt at dei kom seg dit utan meg heller. Sjølv om dei hjelpte meg med fysiske ting, hjelpte eg dei mentalt, seier ho og fortset:
– Det er veldig fort å berre sjå sine eigne svakheiter. Det er viktig å sjå begge deler. Det er enklare å bidra til omgivnadane når eg veit kva eg er god på, og tør å seie det høgt, avsluttar ho.
Det var ein lagsiger, dette gullet som no heng rundt halsen hennar.
- Les også: