– At det er min siste sesong, gjør det ikke vanskeligere, bare mer emosjonelt. Du drar til disse arenaene og vet at det er siste gang. Men til slutt handler alt om å bli klar til det store showet, og det er VM, sier Usain Bolt til NRK
Humøret er tilsynelatende godt før mesterskapet London. Og ikke overraskende, vant Bolt det siste Diamond League-stevnet han noen gang stiller opp i. For første gang i år viste også 100-metertiden under 10 blank – 9,95.
– Dette er trening. En gjennomføring, for å finne ut hva jeg må jobbe med, sier sprintikonet til pressekorpset i Monaco – etter å ha showet fra seg.
Manglet motivasjon
Jamaicaneren har allerede 11 VM-gull. I London løper han 100 meter og 4 x 100 meter. Han vant begge distansene i Rio-OL for ett år siden. Likevel har det vært en hard periode.
– Forrige sesong var tøff. Det var vanskelig å finne motivasjon, men jeg minnet meg selv på at hvis jeg vil være en av de største, må jeg stille opp i OL og forsvare titlene mine, innrømmer Bolt, og fortsetter:
– Denne sesongen har det vært mye det samme. Det er dager da jeg ikke har lyst til å gå ut, men jeg må si til meg selv at dette er ditt siste mål, og du kan ikke møte opp på den store scenen og tape. Jeg jobber hardt, det har vært opp- og nedturer, men jeg jobber på for å gi folk et bra show.
– Dine konkurrenter har nå én mulighet til å slå deg. Hvis du hadde vært i deres sko, hva ville du følt? spør NRKs journalist.
– Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Da jeg var den som jaktet alle, var alt jeg ville gjøre å jobbe hardt og gjøre mitt beste, og prøve å utfordre den personen. Alt jeg kan si er jobb hardt – og prøv!
– Vil savne ham
Andre De Grasse er en av dem som kan knuse Bolts drøm. Kanadieren løp på 9,69 i Stockholm, i kraftig medvind. Christian Coleman, med 9,82 som årsbeste i verden, er en annen kandidat.
– Jeg skulle ønske jeg kom inn i sporten litt tidligere for å konkurrere mot ham, men ser fram mot den siste muligheten. Jeg kommer til å savne ham, sier de Grasse.
Men vil Bolt selv savne friidretten?
– Selvsagt. Det er ingen bedre følelse enn å gå ut av stadion, fansen ser deg og roper navnet ditt. Det gir meg gåsehud hver gang.