– Det vokser et liv inni meg, og så mister jeg Vibeke i en tragisk ulykke

Sola skinner i Pyeongchang. Det er mildt i lufta og i snøen. Det er påskeføre, altså klisterføre. Akkurat denne typen føre gir Marit Bjørgen en fordel, ikke minst mentalt.

Hun vet at hun har klassiskski ingen av konkurrentene matcher under slike forhold. Hun vet at smøreren hennes, Perry Olsson, er i sitt ess når han skal forberede nettopp denne typen ski for henne.

Og fordi hun vet at skiene kommer til å være perfekte, vet hun også at hun kommer til å få maksimal valuta for hvert fraspark og hvert stavtak.

Da startskuddet går for 30 km klassisk fellesstart denne dagen, søndag 25. februar, vet Bjørgen også at hun har en tremilserfaring ingen av de andre på startstreken er i nærheten av. Og hun vet at det er nettopp på denne distansen hun får best betalt for seigheten hun har bygd opp gjennom de bortimot 20.000 treningstimene hun har lagt ned siden tenåra.

Som absolutt alle andre på stadion i Pyeongchang, vet Bjørgen dessuten at hvis hun klarer å ta en gullmedalje, så er hun tidenes mestvinnende vinterolympier. Uansett idrett, uansett kjønn.

Vibekes stemme

Det Bjørgen i tillegg vet, som for nesten alle andre er en hemmelighet, er at det er aller siste gang hun skal ut og kjempe om et internasjonalt mesterskapsgull.

Den avgjørelsen er tatt for flere måneder siden, den er bare ikke kommunisert til noen andre enn samboer Fred Børre Lundberg

– Det var en følelse som hadde bygd seg litt opp over tid etter at jeg ble mamma. Det ble bare mer tydelig. Det ble tøffere å reise bort, det var tøffere å gjøre jobben som kreves for å være i toppen, så jeg følte det var vanskelig å nå nye høyder og utvikle meg videre. Derfor følte jeg at nok var nok, forteller Bjørgen nå i ettertid.

Det ikke engang Bjørgen kan vite, idet hun energisk staker seg over startflata og inn mot den første slake motbakken ut fra stadion, er hva hun skal huske aller best etterpå:

– Var det én stemme jeg hørte på hver runde på den tremila, så var det Vibeke sin stemme fra tribunen. Den hørte jeg så klart og tydelig. Det er ingen andre stemmer eller andre folk jeg husker, men hennes stemme la jeg merke til. Det er litt sterkt å tenke tilbake på nå, sier Marit Bjørgen alvorlig.

Vemodig farvel

2018 har gitt henne mye å tenke på. Karrierepunktumet, som ble satt under NM i Alta i april, ble sterkt og vemodig, som naturlig er når livet så til de grader skal skifte kurs etter over 20 år med trening som førsteprioritet og en eventyrlig suksess.

Det er de færreste forunt å kunne se seg tilbake og vite at du ble tidenes beste i verden – ingen over, ingen ved siden – i det du valgte å satse på.

Vibeke Skofterud, for eksempel, kom aldri dit.

Vibeke Skofterud var en omtrent like god skiløper som Marit Bjørgen da de var juniorer, kanskje til og med litt bedre. Derfor havnet de også sammen på juniorlandslaget.

Begge VM-debuterte i Lahti i 2001, og kanskje var det bare tilfeldigheter som gjorde at Bjørgen, ikke Skofterud, fikk sjansen på stafettlaget i OL i Salt Lake City i 2002, som endte med Bjørgens første OL-medalje.

De var på de samme stedene, gjorde den samme jobben, gikk de samme løpene og hadde omtrent de samme resultatene. De var også sammen på fritida, selv om de bodde på hver sin kant av landet.

Den nye generasjonen

De var den nye generasjonen i norsk kvinnelangrenn, og de skulle til og med bli den mest suksessrike generasjonen i norsk kvinnelangrenn.

I 2005 tok de VM-gull sammen i stafett, i 2010 tok de stafettgull i OL og i 2011 ble det en ny triumf i stafetten i VM på hjemmebane i Holmenkollen.

Men der seirene etter hvert skulle renne inn i mengder verden aldri før hadde sett maken til for Marit Bjørgen, skjedde ikke det samme for Vibeke Skofterud.

Bjørgen tok totalt 114 verdenscupseirer. Skofterud tok aldri en eneste en. Riktig nok ble hun først utropt til vinner i Ruka i 2003. Så viste det seg at det var feil med tidtakingen.

Bjørgen tok totalt 16 individuelle gull i VM og OL. Skofterud tok aldri en eneste individuell mesterskapsmedalje.

Sommeren 2015 ga Skofterud endelig opp langrennssatsingen. Da gikk Bjørgen gravid for første gang, men med klare ambisjoner om å komme tilbake på toppnivå.

Fortest mulig hjem

I Pyeongchang møttes de igjen. Da Bjørgen kronet sin eventyrlige karriere, sto Skofterud som Discoverys ekspertkommentator på pressetribunen.

På avslutningsdagen hadde Skofterud allerede kunnet gratulere sin gode venninne med hele fire medaljer i intervjusonen.

– Jeg må innrømme jeg så fram til å kunne reise hjem etter å ha vært på farten så lenge og komme hjem til Marius. Det var det som lå i bakhodet mitt. Jeg tenkte at jo fortere jeg går, jo raskere kommer jeg hjem, sier Marit Bjørgen om motivasjonen før løpet som skulle gjøre henne til tidenes vinterolympier.

Tankene på gjensynet med sønnen driver henne fram. Og hver gang hun er innom stadion, løftes hun ut på en ny runde av Discoverys ekspertkommentator som fra ganske lang avstand brøler sekunderinger.

Det er gode sekunderinger Bjørgen får av sin gode venninne. Luka bakover øker og øker.

«At hun sto der under mitt siste OL, det var spesielt»

Det tar ett minutt og 49,5 sekunder fra Bjørgen med det norske flagget i hånda krysser en olympisk målstrek for siste gang, til finske Krista Pärmäkoski kommer i mål på sølvplass og bøyer seg i snøen for historiens beste langrennsløper.

Det siste gullintervjuet Marit Bjørgen gir på direktesendt norsk fjernsyn gjøres av Vibeke Skofterud. De startet den olympiske reisen sammen i 2002. 16 år senere avslutter de den sammen.

– Det er litt sterkt å tenke tilbake på nå. Vi har jo vært med på det meste sammen siden vi var 14–15 år, reist sammen på det meste og vært med på de aller fleste mesterskap sammen unntatt her på slutten, så Vibeke har betydd mye for meg. Det at hun sto der under mitt siste OL, det var spesielt, sier Bjørgen.

29. juli, ikke lenge etter at Marit Bjørgen har fått vite at hun skal bli mamma for andre gang, omkommer Vibeke Skofterud i en vannskuterulykke.

– Det vokser et liv inni meg, og så mister jeg Vibeke i en tragisk ulykke, det er store kontraster. En stor sorg etter Vibeke og det at det også vokser liv inni meg, det er rart. Det er på en måte livets gang også, men det har vært kontraster med glede og sorg, sier Marit Bjørgen.

• Minneord om Vibeke Skofterud: «Livet er kort. Make it count!!!!»