Et mye større tap enn fem juksemakere

Alle fikk med seg dopingskandalen i Seefeld. Fem langrennsløpere – Max Hauke, Dominik Baldauf, Andreas Veerpalu, Karel Tammjärv og Aleksej Poltaranin – ble arrestert i en politirazzia.

Alle fem har etterpå innrømmet bloddoping.

Videoen av Max Hauke, som ble tatt med nåla i arma midt i en blodtransfusjon, gjorde konkurrentene kvalme og fikk folk flest til å måpe.

Den negative oppmerksomheten har vært massiv. Langrennssportens omdømme har fått et nytt alvorlig sår.

Men sporten er også kvitt fem juksemakere, hvorav egentlig bare én (Poltaranin) tilhørte den ypperste verdenseliten.

Og hvis ikke videoen av Max Hauke har en avskrekkende effekt, så er det vanskelig å skjønne hva som eventuelt skal kunne få potensielle juksemakere til å tenke seg om to ganger.

Viste vei

Adskillig mindre oppmerksomhet fikk en nyhetsmelding fra det kanadiske skiforbundet rett før VM i Seefeld. Den gikk ut på at Alex Harvey gir seg etter sesongen.

Skiløpere kommer og skiløpere går, er det lett å tenke. Men noen etterlater seg et større tomrom enn andre. Som for eksempel Kikkan Randall og Justyna Kowalczyk, som ga seg etter OL i Pyeongchang.

I Alex Harvey mister ikke langrennssporten bare en av sine aller beste utøvere, men også en av sine aller beste og viktigste rollemodeller.

Harvey har vist at utøvere fra (i langrennssammenheng) små nasjoner kan ta opp kampen mot overmakten fra Norge, Sverige og Russland. Han har vist at det største budsjettet og det største smøreteamet ikke alltid er ensbetydende med det beste resultatet.

I 2011 vant han VM-lagsprinten i Holmenkollen sammen med Devon Kershaw. I Lahti-VM i 2017 vant han selve kongedistansen, femmila.

Det, å se at det går an, er i seg selv en inspirasjon for mange.

På barrikadene

Mye takket være Harveys suksess, er Canada tilbake på kartet som verdenscuparrangør i langrenn. Konkurransene i Harveys hjemby Quebec har vært en stor suksess med mye publikum og god atmosfære.

Årets verdenscup avsluttes nettopp der, og også neste vinter er det renn i Quebec. Men hva skjer med interessen i Canada når Harvey er borte?

Selv etterfulgte han en gullgenerasjon bestående av Beckie Scott, Sara Renner og Chandra Crawford. Men slik det ser ut i øyeblikket, er ingen kanadiere klare til å ta over rollen som stjerne i eget land.

I verste fall forsvinner interessen i Canada like fort som den er kommet. Det er det siste langrennssporten trenger.

Kanskje er det likevel som uredd meningsytrer Alex Harvey blir savnet aller mest.

Der norske utøvere ofte har unngått å snakke om kontroversielle tema med henvisning til fokus på arbeidsoppgaver, har Harvey uredd stukket hodet fram og sagt klart ifra.

Ingen i verdenseliten i langrenn har for eksempel vært tydeligere i kampen mot doping. Så sent som under VM i Seefeld ga Harvey klart uttrykk for hva han synes om innsatsen til Wada og Det internasjonale skiforbundet (FIS) i kampen for å stoppe dopingjuks.

Fortjener takk

Etter en dopingskandale som den i Seefeld, blir det ekstra tydelig hvor viktig det er med utøvere som er villig til å stå på barrikadene for en ren sport.

Samtidig må man naturligvis respektere Harveys valg. Etter sin siste femmil i Holmenkollen lørdag, fortalte han at han ikke har feiret jul hjemme i Canada siden 2009.

Nordamerikanerne i langrennsverdenscupen tilbringer i realiteten halve året på et fremmed kontinent. Flere av Harveys beste venner, ikke minst Devon Kershaw, ga seg etter OL i fjor.

Det har ikke gjort livet i koffert lettere.

I juni skal han gifte seg. Så skal han fullføre jusutdannelsen og bli advokat.

Fra alle som er glad i langrenn, fortjener Alex Harvey både stor takk og lykkønskninger for «livet etter».

Men at hans avskjed kanskje er årets aller dårligste nyhet for langrennssporten, er ikke til å komme ifra.

Alex Harvey er på alle måter et mye større tap for langrennssporten enn de fem juksemakerne som ble avslørt under VM i Seefeld.