Å tørre å være som man VAR

«Kan dere ikke bare fjerne VAR hvis det ikke fungerer godt nok?».

Det var en finsk journalist som spurte. Og det ble helt stille. Sånn helt sitrende, nesten ubehagelig stille.

Uefas mektige dommersjef, italieneren Roberto Rosetti, gikk i lange, mektige steg bort til den finske representant, stirret lenge på ham og sa med mørk stemme: «Nei».

Og så var diskusjonen avsluttet. Det var i hovedkvarteret til det europeiske fotballforbundet, Uefa, i Nyon i Sveits. De som styrer fotballen i vår verdensdel hadde invitert media for å fortelle om hvordan fotballen blir styrt. VAR var nødvendigvis ett av de helt sentrale temaene.

Men seansen ga ikke rom for å diskutere systemets fremtidige eksistens. Som om det allerede var en av fotballens absolutte sannheter.

Den nye søndagsliturgien

Her hjemme er norsk fotball i sin første sesong med VAR-systemet i Eliteserien. Og supporterne nekter å være med på at dette er noe man egentlig vil ha.

VAR-protestene har blitt en fast del av søndagskampenes liturgi.

Til mer eller mindre tunghørte ører.

Viljen til selvkritikk har for så vidt vært så vel åpenbar hos overraskende god hos NFFs dommersjef Terje Hauge.

Men generelt sett lyder norske fotballedere mest av alt som ferdigprogrammerte roboter. Hvor mantraet er like entydig i toppen av norsk fotball som ellers i Europa: VAR har kommet for å bli.

Slik det senest ble gjentatt av Norsk Toppfotballs nye sportssjef Erik Hoftun i forrige uke.

Psykologer og antropologer har sagt og skal få si mye om den menneskelige fascinasjon for teknologi.

Men fascinasjonen beveger seg altfor lett over i en tro som i beste fall er svaksynt og i en lojalitet som er helt misforstått.

Så også her.

Den nysgjerrige VAR-velkomst har allerede gått via skuffelse til tidvis regelrett resignasjon.

For de klare svarene er like diffuse som før.

Og det er nesten umulig å oppdage hva VAR har tilført fotballen i positiv retning.

Annet enn å ødelegge dynamikken og dempe den spontane gleden.

Men ingen tør altså si stopp.

Ingen av de som faktisk bestemmer tør utfordre forsøkene på å overbevise fotballelskere om at dette er en ren nødvendighet, fordi ingen av de som styrer fotballen vil.

De rikes bord

For det finnes en tro hos dem som betaler for dette om at det skal gjøre fotballen til et enda mer salgbart produkt for de kommende generasjoner.

Og så ble VAR innført delvis for nettopp å blidgjøre de store. De rikeste og mektigste klubbene hadde sett seg lei av å miste inntekter på gale dommeravgjørelser, som sendte dem ut av attraktive turneringer. Og fikk viljen sin.

Da VAR, som er et engelsk akronym for videoassistert dømming, ble introdusert på den internasjonale scene under VM i Russland i 2018, skapte det også en form for selvstendig spenning.

Alle oppdaget nemlig fort at fotballens etablerte dramaturgi var utfordret.

En ny hovedrolleinnehaver hadde fått plass i manuset.

Men uten at man hørte replikkene.

Dommeren fikk beskjeder på øret ingen andre hørte og gikk bort til en skjerm ingen andre så. Plutselig var avgjørelser endret, uten at man helt skjønte hvorfor. Som med annen teknologi har det skjedd åpenbare forbedringer siden den gang

Men det har ikke endret på den grunnleggende motforestilling:

Fotballen har ikke blitt et bedre produkt. Ikke for TV-seerne, og i hvert fall ikke for publikum på stadion.

Veldig lite tyder på at det har blitt det for aktørene selv ute på banen heller.

I hver tredje kamp

Minimal innblanding for maksimal nytte» er slagordet man bruker om VAR.

Ifølge Uefas nevnte dommersjef Rosetti hadde VAR-systemet på 1377 kamper gjennom 2021 endelig korrigert dommertrioens beslutninger i 479 tilfeller.

Avgjørelsene var likt fordelt mellom mål og straffesituasjoner. 7 % av korrigeringene gjaldt røde kort.

Systemet hadde altså endret dommernes avgjørelser i cirka 1 av 3 kamper.

Hvilket var ment som et argument for at det ikke forstyrrer opplevelsen så mye som kritikerne påstår.

Det kan også brukes som argument for at hele systemet er meningsløs ressursbruk.

Her hjemme skal man dempe kritikken her hjemme ved å prøve å få ned tidsbruken. En avgjørelse som tok sju minutter å stadfeste i kampen mellom Odd og Vålerenga illustrerte absurditeten i bruken av denne forbedringen og forsterket raseriet blant mange av aktørene ytterligere.

Et tidsspørsmål

Tidsbruken skal ned. Men ingen kan si hvordan. Eller hvor mye. For har man et system som ikke gir umiddelbare løsninger, har man også et problem. Hvis man ikke klarer å ta en avgjørelse på sju minutter i et rom langt borte fullt av skjermer, så trenger man ikke dette.

Da kan mennesket i svart heller få lov å fortsette å ta disse beslutningene.

Ett av argumentene for å innføre VAR, var å dempe hetset mot akkurat dommerne. Men mishagsytringene har bare endret seg. Nå blir dommerne symbolene på et system som skaper ytterligere frustrasjon.

Løsningen skal finnes i flere kameraer. Som noen må betale for. Uten at man ønsker å snakke høyt om det. Inntil videre koster VAR norsk fotball rundt regnet 15 millioner kroner på en sesong. Rettighetshaver TV 2 betaler fortsatt en stor andel av dette- og er vel de eneste som kan sies å ha fått igjen den man håpet på av sin investering. For det har gitt alt det redaksjonelle innhold og den temperatur man bare kunne håpe på.

Men det har ikke gitt en bedre opplevelse av norsk fotball. Og da er jo spørsmålet hvor lenge klubbene, via sin interesseorganisasjon Norsk Toppfotball, er villige til å bruke penger på dette.

I Sverige har både supporterne og klubbene så langt sammen sagt nei, også av økonomiske grunner. Og innføringen av VAR er utsatt til tidligst 2024. Om noen gang.

Sjelens støvsuger

VAR skulle oppfylle et ønske om større presisjon og rettferdighet. Moderne, demokratiske idealer i seg selv.

Men i fotballsammenheng har det bare fungert som en sjelens støvsuger.

Man skaper en steril, teknologisk fotball, der alt er et strømlinjet og overstyrt underholdningsprodukt med stadig mykere seter for et stadig mer sedatert publikum.

I en mer filosofisk sammenheng endrer man med dette også en av de viktigste grunnene til fotballens unike popularitet – nemlig det egalitære og klasseløse. Det at fotballen i det store og hele er lik, uansett hvor i verden du befinner deg. Om det er på en slette i Dakar, Namsos eller Rosario eller på et hypermoderne Wembley i London.

Nå blir det én sport styrt av hvor mange kameraer man har plassert rundt banen og én uten. Men selv et uendelig antall kameraer kan ikke erstatte den umiddelbarheten og den lidenskapen man mister.

Og supporterne har skjønt det. Når de protesterer, er det av samme grunner som da engelske fans gikk ut i gatene for å demonstrere mot innføringen av den europeiske Superligaen.

Det er en protest mot avmakt og kynisk overstyring.

Det er lov å være Tofiq

Og så var det denne linjemannen.

Fotballhistoriens mest omdiskuterte episode fant sted på Wembley i London 30. juli 1966. Scenen er VM-finalen mellom hjemmenasjonen England og Vest-Tyskland.

Stillingen er 2-2, og man har kommet til det 11. minutt i første ekstraomgang. Den engelske spissen Geoff Hurst mottar ballen i det tyske feltet, tverrvender og sender av gårde et skudd som går i tverrliggeren og ned.

Dommeren er usikker på om ballen har vært innenfor streken da den spratt og løper ut for å konsultere assistentdommeren på sidelinjen. Etter en kort prat konkluderer han med at mener ballen har vært inne, og det blir dømt mål. England tar ledelsen 3–2 og ender som verdensmestere.

Assistentdommeren, som mente han hadde sett bevegelse i nettet og var overbevist om at ballen hadde vært innenfor målstreken, het Tofiq Bahramov og har siden hatt tilnavnet «The Russian linesman» i Storbritannia. Dette navnet er feil. Bahramov var nemlig fra Aserbajdsjan, ikke Russland- men begge landene var den gang en del av Sovjetunionen.

Siden har diskusjonene i fotballens verden gått på om ballen faktisk var inne. Og dette har beveget seg inn i vitenskapen, hvor man flere ganger har prøvd å bruke moderne teknologi til å rekonstruere hendelsen. Med forskjellige resultater.

Den eneste sikre konklusjonen i dag er at Tofiq Bahramov avgjorde VM-finalen.

Og at dette aldri hadde skjedd i dag.

Og med det hadde fotballen mistet enda en av disse historiene og evige diskusjonene som har gjort sporten til verdens mest populære.

Tafiq Bahramov var en som fulgte sin indre overbevisning. Her har dagens fotballedere noe å lære.

Har fotballen blitt bedre av VAR? Har man noe å tape på å avskaffe det?

Det er lov å svare «nei». Det er lov å tro på den menneskelige kraft.

Det er derfor nasjonalarenaen i Baku heter nettopp Tofiq Bharamov Stadion.