Tidligere dopingvarsler: Vanskelig å angi dopere

Den norske proffsyklisten Bo André Namtvedt krevde å være anonym da han for 16 år siden fortalte Dagsavisen om utbredt bruk av doping i sykkelsporten.

Han visste at det han fortalte om utbredt EPO-bruk blant profesjonelle sykkelryttere, ville skape reaksjoner.

– Du får hele tyngden i miljøet mot deg. Du utsetter deg for ubehageligheter du ikke er klar for å ta, sier Namtvedt til NRK.no.

– Var du redd for reaksjoner fra andre ryttere?

– Ja, fra miljøet. Det er ikke noe annet enn verbale ytringer og så videre, men det vil gjerne bli et kjør av det. Jeg tror ikke jeg var klar for å ta det, sier han som selv aldri var dopet.

Den i dag 45 år gamle syklisten fra Askøy utenfor Bergen sier han imidlertid fikk tilbud om EPO, men takket nei.

• Les også: Sponsorene: Skuffende, trist og uheldig

Lettere å stå frem

16 år etter at Namtvedt slo dopalarm, synes han det er langt lettere å stå frem med navn.

– Det er en gammel sak. Og så er det det at tingene har kommet frem på en annen måte nå. Det er litt lettere å snakke om. Man får litt mer forståelse for at det faktisk er noe i det man sier, sier Namtvedt.

Namtvedt kjørte for tre forskjellige profflag frem til 1994. Han forteller at han tidlig ble klar over medikamentbruken i proffsirkuset.

Vanskelig å være angiver

Tirsdag innrømmet Steffen Kjærgaard bruk av doping i sin karriere som proffsyklist.

Kjærgaard fastholdt at han ikke direkte hadde sett eller hadde kjennskap til at andre ryttere dopet seg, og at han derfor heller ikke ville nevne andres navn.

Kjærgaard fikk direkte spørsmål om han hadde blitt truet til taushet, noe han benektet.

– Han hadde lyst til å ta et oppgjør med sin egen fortid. Han ville ikke dra venner inn i det, sier Namtvedt og legger til:

– Det er ikke lett å gå på denne «angiverstien» der man skal ha frem alt.

• Les også: Kjærgaard innrømmet «mørk løgn»

Ingen bevis

Tidligere sykkelproff Mads Kaggestad sier til NRK.no at stillhetens lov gjelder i sykkelsporten som at man ikke skal tyste på sine egne.

– Det handler om mektige miljøer, for eksempel det rundt Lance Armstrong, sier Kaggestad.

Rykter

Han mener også at ikke hele problemet om at alt ikke kommer på bordet skyldes frykt for andre. Det kan også dreie seg om forhandlingsposisjoner for aktive ryttere, men også at det kan slå tilbake på en selv i ettertid.

– Man blir fortalt ting, hører rykter, men har ingen bevis. Så lenge du ikke kan legge frem bevis, blir det problematisk. Det kan slå tilbake på en selv, man får uvenner og kan risikere å bli saksøkt, sier Kaggestad.

– Bruker ikke energi på doping

I Grimstad onsdag fortalte Thor Hushovd norsk presse hvordan han overlever i et miljø preget av doping.

– Selv om man har følt at ting har vært litt suspekt i enkelte lag, så vet man jo ikke. Derfor har jeg aldri valgt å tro at den eller den har vært dopet. Min måte har vært å ikke bruke energi på dette, for da tror jeg at jeg hadde tapt mange konkurranser, sa Hushovd.

Sigmund Loland, professor og rektor ved Norges idrettshøgskole, er kritisk til æreskodeksen om å holde kjeft blant ryttere.

– Det er en konsekvent løgnkultur her som er uutholdelig å følge med på. Hva blir det neste? Her er det en systematisert dopingkultur som bygger på mafiaprinsippet «omerta», den hellige ed om å holde kjeft. Det er trist å bivåne, men det er godt at det kommer opp, sier Loland til NTB.

Misforstått lojalitet

Selv om Namtvedt følte det for vanskelig å stå frem med navn, valgte han likevel å fortelle det han opplevde.

– Jeg var opprørt over situasjonen. Jeg følte det som foregikk og det som kom frem i lyset hadde så stort sprik. Man ble rett og slett litt opprørt av det. Det var sterkt, sier han.

– Kostet det å fortelle dette, selv anonymt?

– Det gjorde det. Man føler på dette med misforstått lojalitet til sporten.

– Hva legger du i det?

– Selv nå blir Hamilton omtalt som avskum. Det er jo litt betenkelig, at det er det han er, etter å ha satt i gang et skikkelig oppgjør med dette dopingfenomentet som har vært, sier han.