– Sánchez var for ambisiøs for Arsenal

Alt Alexis Sánchez ønsket var å vinne titler. Da han kom til Arsenal i 2014, så han sikkert for seg strake ligamesterskap og finaler i mesterligaen.

Så da laget underpresterte, gjorde han som vinnerskaller ofte gjør: Han reagerte.

Det siste året har Sánchez kranglet med medspillere, skåret tenner på banen og kastet vottene fra seg i sinne. Han har stormet ut fra trening. Han har sett lagkamerater underprestere og nektet å tolerere det.

I en annen toppklubb kunne Sánchez hatt en positiv innflytelse, og vært en hardtarbeidende klassespiller som setter en høyere standard for resten av laget.

Men i Arsenal har denne vinnerviljen vært et problem.

Vil vinne alt

Det har nemlig blitt rapportert at Sánchez har splittet stallen. Flere mislikte hvordan sagaen rundt kontrakten hans skapte usikkerhet, og enkelte ønsket ham bort i sommer.

Da Sánchez scoret mot Crystal Palace i desember, nektet noen av spillerne å feire med ham.

Nå slipper de problemet. Sánchez har gått til Manchester United, mens Henrikh Mkhitaryan har gått den andre veien. United har altså fått Arsenals store stjerne, og gitt fra seg en spiller José Mourinho ofte anså som uverdig for en plass i kamptroppen.

Da Mkhitaryan ga sitt første intervju til Arsenals hjemmeside i går, nevnte han ikke titler en eneste gang. Grunnen til at han hadde dratt dit var at han likte lagets spillestil.

Sánchez? Han sa at han var i United for å vinne det som er.

Hvorfor forlate Arsenal?

Og det er akkurat det han har. Arsène Wenger har prøvd å fremstille dette som at Arsenal mistet Sánchez fordi de ikke kunne tilby mer penger.

– Jeg kan ikke forstå hvorfor noen skulle ønske å forlate Arsenal, har Wenger sagt.

Det er bare tull. Kontrakten United har gitt Sánchez er astronomisk – det snakkes om opp mot fem millioner kroner i uken – men Wenger har selvsagt utelatt de sportslige årsakene. Grunnene til at noen skulle ønske å forlate Arsenal, kan fint finnes i form av Wikipedia-siden med oversikt over lagets resultater de siste sesongene.

Velg og vrak. Arsenal har ikke vunnet tittelen siden 2004 – og har ikke vært i nærheten på årevis. De har blitt slått ut av mesterligaens åttedelsfinale de siste syv årene.

De samme skuffelsene gjentas igjen og igjen.

Og Sánchez er for ambisiøs til å kunne tolerere det.

• LES OGSÅ: Arsenals tørke kan jage vekk Sanchez

Går i sirkel

Dette hadde ikke skjedd i andre toppklubber. «Groundhog Day»-trenden rammer kun Arsenal, fordi ingen der trenger å betale prisen om laget sliter.

Alle beholder jobben. Det er kun fansen som ønsker endringer.

En annen toppklubb hadde sparket Wenger for lenge siden, men eieren Stan Kroenke er fornøyd så lenge fansen betaler Englands høyeste billettpriser. Den daglige lederen, Ivan Gazidis, har foreslått endringer i klubbstrukturen, men møtt motstand fra Wenger.

Wenger selv nekter å gi seg, delvis fordi han er avhengig av jobben.

• LES OGSÅ: Wenger er ikke som trenere flest

Slik fungerer dynamikken, og skylden tilhører på mange vis Kroenke. Men om ikke Kroenke bryr seg om troféer, hva med spillerne? Ønsker ikke de å vinne noe?

Hvordan kan de akseptere at Arsenal aldri er i nærheten av å vinne noe stort?

Fergies bråkebøtter

Et par av dem har reagert. Sánchez følger i fotsporene til navn som Cesc Fàbregas, Samir Nasri og Robin van Persie, ambisiøse stjerner som dro fordi de ville vinne noe.

Hva sier dette om spillerne som bare blir i Arsenal, uten å vise tegn til misnøye?

Sánchez burde ikke vært alene. I en stall med en skikkelig vinnermentalitet, skal det smelle litt i dørene når laget sliter. Det skal være diskusjoner, frustrasjon og temperament.

Prakteksempelet på dette var United-laget Sir Alex Ferguson hadde i 1993/94. De hadde typer som skapte leven om noen ikke leverte: Roy Keane, Paul Ince, Bryan Robson, Peter Schmeichel, Mark Hughes, Eric Cantona. Det var ingen fredelig gjeng, men de vant ligaen og FA-cupen det året.

– De var vinnere. Og som konsekvens var de også dårlige tapere, forklarte Ferguson.

Enslig rebell

Noe lignende var faktisk tilfellet i Arsenal før Wenger tok jobben i 1996. En av spillerne, Paul Merson, som jobber som ekspert for Sky Sports, sier ofte mye rart, men hadde rett når han sa at Arsenal-garderoben hadde vært en krigssone på den tiden, hadde resultatene vært som de er nå.

Og selv om dagens toppspillere oppfører seg på en mildere måte, har de store klubbene fortsatt mekanismer som trer i kraft om laget ikke spiller bra.

Det er dette kritikerne refererer til når de sier at Arsenal «mangler ledere». Det finnes ingen typer som er forberedt på å konfrontere lagkamerater som ikke leverer. Spillere som underpresterer forsvares nesten alltid av Wenger. For mange av dem får nye sjanser.

Den eneste som ikke var passiv, var Sánchez, som nå er borte.

Zlatan-effekten

Hva byr fremtiden på for resten? De vil etter alt å dømme fortsette å gå i sirkel under Wenger. De som var uenige med Sánchez, har tilsynelatende ingen problemer med å spille for en klubb som viser null tegn til å hevde seg blant de beste.

Unntakene er kanskje Mesut Özil og Jack Wilshere, som heller ikke har forlenget sine kontrakter. De kan fort følge Sánchez ut døren.

For Sánchez sin del vil han nå jobbe med en trener som har et lignende temperament. Mourinho er typen som konfronterer spillere foran resten av gruppen om nødvendig. Om trenerstaben så mye som feilplasserer en kjegle på treningsfeltet, risikerer de en skyllebøtte.

Selv når ting går bra, kan Mourinho konstruere spenning for å holde stallen på tå hev. Det var blant annet derfor han hentet Zlatan Ibrahimović: Han visste at svensken ville skape bråk om han så spillere som ikke var skjerpet.

Det er en slik type Arsenal nå har mistet. At Sánchez var et problem der, sier mye om kulturen som rår under Wenger. Harmonien i stallen blir nok bedre med Mkhitaryan.

Det samme vil neppe gjelde resultatene.