SOCCER-ENGLAND-ARS-LNC/
Foto: John Sibley / Reuters

Wenger – ikke som trenere flest

Fansen protesterer, Alexis Sánchez linkes bort og resultatene står til stryk. Så hvorfor skulle Arsène Wenger likevel ønske å forlenge sin smertefulle tilværelse som Arsenal-sjef?

Om Arsène Wenger hadde fungert som en «normal» fotballtrener, hadde oddsen vært lav på at han takker for seg til sommeren.

Arsenal er inne i sin mørkeste periode på 20 år. De ligger 19 poeng bak Chelsea, ble ydmyket 10–2 sammenlagt av Bayern München og har tapt fire av sine siste fem ligakamper. Det finnes en reell fare for at de går glipp av mesterligaen for første gang siden Wenger tok jobben i 1996.

Frustrerte fans protesterer mot stagnasjonen, både lokalt og internasjonalt. I en nylig avstemning blant medlemmene av Arsenal Supporters’ Trust ønsket 78 prosent at Wenger skulle gå.

Denne uken ble et «Wenger ut»-banner sett på en VM-kvalifiseringskamp i New Zealand.

Situasjonen har blitt så kritisk at Wenger risikerer å ødelegge legendestatusen han har bygget i klubben. Men for Wenger er risikoen større om han gir seg.

Det vil nemlig forverre en slags eksistensiell krise som har hjemsøkt ham i flere år.

FBL-ENG-FACUP-ARSENAL-LINCOLN

PROTEST: Arsenal-fansen viste sin misnøye med manageren før møtet med Lincoln i FA-cupen.

Foto: IAN KINGTON / AFP

Null tegn til bedring

Det er blant annet denne krisen som har drevet Wenger gjennom tøffe tider de siste årene. Den inneværende perioden er mer turbulent enn normalt, men om man leser de mest reflekterende intervjuene han har gitt de siste årene, virker det som om han ikke har noe valg.

Han må fortsette i jobben. Alternativet er nesten utenkelig.

Wengers kontrakt går ut til sommeren, og styret har visstnok tilbudt ham en forlengelse på to år. For to uker siden sa franskmannen at han allerede har tatt en avgjørelse om sin fremtid.

Akkurat da hadde Arsenal gått på et skrekkelig 3–1-tap mot West Bromwich Albion. Det virket forståelig om han omsider hadde fått nok.

Men kun dager senere skrev engelske aviser at Wenger har bestemt seg for å bli.

Det å forlenge tilværelsen som Arsenal-sjef vil invitere til flere protester, mer kritikk, større press. Siden laget viser null tegn til bedring, kan avgjørelsen nesten virke som selvtortur.

Men dette er Wenger. Han er ikke helt som folk flest.

Livet i puben

Spør bare de som kjente Wenger da han vokste opp i Duttlenheim, en landsby utenfor Strasbourg, nær Tyskland. Fra dag én var han preget av en unormal fotball-besettelse.

Miljøet spilte en rolle. Foreldrene Alphonse og Louise drev et vertshus kalt La Croix d’Or, hvor stamgjestene var trenere og spillere som diskuterte taktikk og laguttak over ølglass i et røykfylt lokale. Allerede som fireåring var Wenger der ofte, og overhørte samtalene.

Snart tok han del i debattene selv. Han lærte om formasjoner, treningsmetoder, taktikk; om spillernes sorger, gleder og frustrasjoner. Det ble en slags psykologisk utdannelse.

Ifølge Wenger plantet det også et budskap i underbevisstheten hans: At fotball var en viktig del av livet.

SPORT SOCCER

LANG FARTSTID: Arsène Wenger da han ble presentert som Arsenals nye trener i 1996 - for 21 år siden.

Foto: IAN WALDIE / REUTERS

Tyveårskrisen

Som spiller var Wenger sentral midtbanespiller, med treige bein og et kjapt hode. Det er kvaliteter som er typiske i spillere som blir store trenere.

Han organiserte laget på banen, og ønsket å vite alt om strategi og laguttak. Da han spilte for AS Mutzig i fransk tredjedivisjon, ble han som en slags assistent for treneren Max Hild, og de to krysset grensen sammen for å se Bundesliga-kamper, før de kom hjem langt utpå natten.

Foreldrene ønsket at Wenger skulle bli noe annet; doktor, advokat. Ikke tale om.

Wenger studerte likevel økonomi ved universitetet i Strasbourg. I 1976, da universitetet dro til Uruguay for å delta i student-VM, ble han med til tross for at han var skadet og ikke kunne spille. Han bar utstyr og kommenterte taktiske valg. Han klarte simpelthen ikke å holde seg unna.

Da han var i midten av 20-årene, gikk det opp for han at han ikke kunne spille fotball for alltid.

Han tenkte: «Om jeg ikke kan spille fotball mer, kommer jeg til å begå selvmord! Hva er meningen med livet etter det?»

Trener, speider, fysio

Svaret på denne krisen skulle bli en trenerkarriere.

Wenger fikk snart en rolle i RC Strasbourg, hovedklubben i hjembyen, hvor han var stallfyll for A-laget og assistenttrener for reservelaget.

Der utviklet han allsidige kvaliteter. Da A-laget feiret Ligue 1-tittelen i 1979, var han opptatt med reservene. På mørke kvelder kjørte han milevis for å speide spillere; han ankom stadion to timer før avspark, så kampen i regnet bak målet og kjørte hjem samme kveld.

Det høres utmattende ut for de fleste, men Wenger elsket det.

– Jeg var trener, speider, fysioterapeut, kaptein... Alt. Det var en fantastisk utdannelse, har han uttalt.

Ble syk etter tap

Da han la opp, ble han assistent i Cannes, hvor direktørene kunne besøke ham midt på natten, og finne ham i en slags transe foran TV-skjermen.

I hans første hovedjobb, i Nancy, tok han oppgaven minst like seriøst. Da laget tapte sin siste kamp før jul, isolerte Wenger seg visstnok fra venner og familie i to uker.

En annen prestasjon skuffet Wenger så stort at han måtte stoppe bussen på vei hjem for å kaste opp.

I 1987 tok han over Monaco. Der var han enten på treningsfeltet eller i leiligheten, som hadde lite annet enn en seng, en sofa og en TV. Wenger trengte ikke noe mer. Det var ment som en midlertidig løsning frem til han fant noe bedre, men han endte opp med å bo der i syv år.

Spillerne beskrev han som intens. Han røyka for å roe seg ned, og kunne eksplodere i sinne. Først da han dro til Japan, hvor han trente Nagoya Grampus, lærte han å kontrollere sine følelser.

Denne kontrollen ham et rykte som «professoren» da han ankom Arsenal i 1996.

Men bak brillene lå det fortsatt en brennende besettelse.

Heller penger enn pokaler

De fleste kjenner historien derfra. Wenger førte Arsenal til ligatittelen i 1998, 2002 og 2004, den sistnevnte ubeseiret. Han har siden holdt klubben i mesterligaen i hver sesong, ført dem inn i et nytt stadion og opprettholdt finansiell stabilitet.

BRITAIN

VANT i 1998: I sitt andre år som trener, sikret Arsenal ligatittelen. Det fulgte han opp i 2002 og 2004.

Foto: JOHN STILLWELL / AP

Men de siste 12 årene har laget stagnert totalt, og siden 2011 har de i praksis hatt den samme sesongen hvert år.

Dette ser ikke ut til å endre seg. Faktisk har Arsenal går bakover denne sesongen. Og likevel ønsker eieren, amerikanske Stan Kroenke, å beholde Wenger.

Mye av årsaken er at Kroenke er mer opptatt av profitt enn pokaler. Mesterligaen, Premier Leagues TV-avtale og landets dyreste billetter gjør at pengene strømmer inn, mens Wenger leverer stabile resultater uten å svi av for mye.

Derfor anser mange styret som de virkelige skurkene, og de har rett. Fansen fortjener langt bedre enn dette.

Wengers realitet

Men styret er ikke lett for supporterne å fjerne. Og siden Kroenke liker Wenger, virker det som treneren i praksis har jobben så lenge han ønsker.

Det beste for Arsenal hadde kanskje vært at han ga den fra seg. For selv når man tar i betraktning hva Wenger har gjort for klubben, har resultatene blitt vanskelige å forsvare. Stagnasjonen kan nok virke deprimerende, spesielt når tittelrivalene bygger nye prosjekter rundt spennende trenere.

Dette er imidlertid ikke realiteten i Wengers hode. For ham er kritikken helt feil.

Han mener at folk undervurderer stabiliteten han har gitt klubben. At fjerdeplass og mesterliga er tøft å levere i et så nådeløst klima. At supporterne krever for mye. Og at det han har gjort for Arsenal de siste 20 årene, fortjener langt mer respekt.

Wenger mener mye av kritikken blåses opp av sosiale medier og en kultur som mangler tålmodighet og langsiktig tenking.

«Vi lever i et samfunn hvor...» er ofte starten på forklaringene.

En professor som slåss

Disse betraktningene bidrar til å redusere sjansene for at Wenger sier adjø i år. De siste årene har utsagnene hans også antydet at han vil bli.

Han har blant annet hevdet at han ønsker å etterlate klubben i en solid tilstand, slik at etterkommeren kan slåss om trofeer umiddelbart. Dette vil ikke være tilfellet om han drar i sommer.

I 2015 kunne han ikke forestille seg en trenerjobb noe annet sted. I år har han sagt at han kommer til å trene et lag neste sesong. Enda mer nylig ønsket han ikke å bli vurdert som kandidat til Barcelona, og la til at han har avslått store tilbud før for å bli i Arsenal.

Man må ikke undervurdere hvor robust Wenger er. Bak professor-karikaturen skjuler det seg en optimistisk fighter med tykk hud.

SPORT SOCCER

FOTBALL ER ALT: Arsène Wenger (her fra 2005) bryr seg om lite annet enn fotball.

Foto: EDDIE KEOGH / REUTERS

Avgjørelsen han har tatt har ikke blitt basert på fire-fem tap, men på de 20 årene han har tilbrakt i klubben. Kanskje har han gitt for mye til Arsenal til å kunne dra. Som det sies: Jo mer man har investert i noe, desto vanskeligere er det å gi slipp på.

Arbeidsnarkomanen

Disse kan sies å være Wengers sportslige begrunnelser for å bli. Men på et dypere nivå finnes det ytterligere faktorer som støtter den samme avgjørelsen.

Wenger er nemlig mer avhengig av jobben sin enn det som er normalt for andre trenere.

Han har jobbet som trener hver dag, uten pause, siden han var 33. I løpet av denne perioden har hele livet hans handlet om å vinne fotballkamper. Han liker vin, men drikker ikke. Han går ikke ut på kvelden. Han spiser sunt; da han var i Monaco, insisterte han på å spise det samme som spillerne.

– Om alle profesjonelle idrettsmenn hadde levd som jeg gjør, hadde de vært i toppform gjennom hele sesongen, har Wenger sagt.

Få 67-åringer er like slanke og energiske. Wenger lever nesten som en munk.

Fransk fotball-prest

Dette er åpenbart en tøff tilværelse. Wenger nekter seg selv mange gleder.

– Det er som å ofre livet sitt... Det er det jeg sier til alle unge folk som ønsker å bli trenere: Er du klar til å ofre livet ditt? Det er som å være en prest, sier han.

Han har lært seg å tolerere smertene livsstilen byr på. Ved én anledning kalte han seg selv en spesialist i masochisme, og la til at 90 prosent av jobben er ren lidelse.

Men han aksepterer det, fordi alternativet er å ta bort det eneste som betyr noe for ham.

– Det er verre å ikke ha noe mål. Man står opp neste morgen, nyter det første minuttet, men når det andre minuttet kommer, hva gjør man da?

Og akkurat dette spørsmålet oppsummerer Wengers eksistensielle krise. Hva mer finnes etter fotballen?

Man skulle tro at Wenger har flere muligheter. Han er interessert i religion, politikk, økonomi, filosofi. Huset hans er fullt av biografier om paver, politikere og store ledere.

Men han har ikke utviklet noen hobby. De fleste trenere har interesser som hjelper dem med å koble av fra stresset – golf, filmer, vin, reising, kunst – men ikke han.

David Dein, som hentet ham til Arsenal, har spøkt med at Wengers bil er den beste man kan kjøpe brukt, fordi den kun går mellom huset hans og treningsfeltet, og til stadion hver andre uke.

De siste 24 timene

For noen år siden sa Sir Alex Ferguson at han ikke savnet jobben. Wenger begrunnet det med at skotten kan bruke tid på lidenskaper som vin og hesteveddeløp.

– Han har hester. Jeg har ingen hester, sier Wenger.

SOCCER-ENGLAND-MCI-ARS/

PÅ JOBB: Arsène Wenger nekter å la seg påvirke av kritikken og det virker som han har støtte av klubbens eiere.

Foto: Carl Recine / Reuters

Så hva står da igjen? Da Wenger hadde sin lille krise i midten av 20-årene, var svaret å bli trener. Nå er nok spørsmålet langt mer dystert.

Da han reflekterte over dette i et intervju med L’Équipe Sport & Style i 2015, sa Wenger at han prøvde å ignorere spørsmålet, fordi sjokket blir så stort. Så spurte han intervjueren et spørsmål: Om han hadde 24 timer igjen å leve, hva ville han gjøre? Vil han grue seg til døden? Eller prøve å leve de 24 timene så lidenskapelig som mulig?

Dette var Wengers metafor på hvordan han ville behandle slutten på sin egen karriere.

Intervjueren spurte så Wenger om han ikke hadde noen andre lidenskaper.

– Nei. Det er det angsten min kommer fra. Jeg er ikke Ferguson. Jeg har ikke noe som kan erstatte fotballen, og jeg er ikke interessert i å se meg tilbake.

Dette sier litt om Wengers personlige tap om han skulle gi seg i Arsenal nå. Han er sannsynligvis for gammel til å starte et nytt prosjekt et annet sted. Avgjørelsen hans er ennå ikke kjent, men om han blir, bør ingen ikke la seg overraske, til tross for protestene og kritikken det vil medføre.

For Wenger er slikt en liten pris å betale for en jobb han knapt kan være foruten.