– Alle mine traumer kom opp igjen og jeg ble slått i bakken. Jeg fikk så vondt. Jeg ble så dårlig, forteller Beate.
– Kriminalomsorgen har visst lenge at han skulle slippes fri. Jeg synes det er dårlig at vi ikke ble varslet i god tid så vi kunne forberedt oss, sier hun.
En ny rapport fra Stine Sofies Stiftelse viser at varslingen praktiseres ulikt ved norske fengsler.
Den viser store forskjeller i hvor ofte fengslene varsler de pårørende og etterlatte.
Det var også ulikt hvor tidlig fengslene varslet og hvilken informasjon som ble gitt.
– Vi fortjener forutsigbarhet og respekt. Jeg føler vi ikke får respekten vi fortjener, sier moren.
Varsler gjennomgang
Stiftelsen kartla praksisen rundt varsling i tre måneder.
Det ble gitt til sammen 42 prøveløslatelser og 616 permisjoner ved fengslene. Ved et fengsel ble det sendt ut varsel i over 90 prosent av tilfellene. Ved et annet fengsel bare rundt 60 prosent.
– Vi har sett at mange opplever god praksis. Men mange opplever også dårlig praksis, sier jurist Endre Bendixen i Stine Sofies Stiftelse.
Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) innrømmer at de kan bli bedre til å varsle. De vil nå se på hvorfor det er store forskjeller på varsling.
– Det er ingen tvil om at her har vi ting å ta tak i. Det vil vi gjøre, sier assisterende direktør Jan-Erik Sandlie i KDI.
Han roser stiftelsens rapport og varsler en gjennomgang.
– Vi vil gå gjennom praksisen i alle fengsler og sørge for at den blir likere, sier han.
Vil ha varslingsplikt
Funnene gjør at stiftelsen vil ha strengere krav til varsling fra fengslene.
– Vi ønsker et regelverk hvor de plikter å varsle i alle saker hvor domfelte er dømt for fysisk eller psykisk vold, overgrep og drap, sier Bendixen.
Kriminalomsorgen har i dag plikt til å varsle fornærmede og etterlatte i tilfeller hvor de vurderer at det er av betydning for dem.
Statssekretær John-Erik Vika i Justis- og beredskapsdepartementet opplyser at de nå går gjennom regelverket for varsling.
– Vi vil legge større vekt på hensynet til fornærmede og etterlatte. Ofre for kriminalitet må få den oppmerksomheten og støtten de har behov for, sier Vika.
Han sier også at det er viktig å ta hensyn til den dømte, og at dette kan by på utfordringer.
– Det er et viktig prinsipp at domfelte i størst mulig grad skal gjennomføre straffen i nærheten av der de bor. Dette kan være rehabiliterende. Samtidig er dette i noen tilfeller også fornærmedes eller etterlattes nærmiljø, sier han.
Beate håper nå på en snarlig løsning.
– De må tenke på at det er pårørende som har mistet det kjæreste de har i drap. Vi skal leve videre med vårt savn, traumer og sorg resten av livet, sier hun.