Hjemme etter jobb i Nord-Gaza: – Tøffere å være der enn i sør

– Store deler av Nord-Gaza og Gaza by ligger totalt i ruiner, og det har vært en enorm sult der. Slik sett var det tøffere å være der enn i sør, sier Thor-Erling Engemyr.

Kommuneoverlegen i Lillesand kom onsdag hjem igjen til kone og barn etter å ha tilbrakt sin andre periode som lege i Norwac-teamet på et sykehus i krigsherjede Gaza.

Denne gangen var han i Nord-Gaza i fem uker.

– Vi opererte mange som ble skadet tidlig i krigen. En person hadde gått med metall og infeksjoner helt siden han ble skadet av en bombe 8. oktober.

Kastet seg ned

Engemyr og kollegaene har operert bruddskader, folk som har mista armer og bein og andre som trenger etterbehandling.

Engemyr sier det gjorde inntrykk å se alle ødeleggelsene og alle de underernærte barna i nord.

Sist gang var han i Rafah, helt sør.

Kommuneoverlegen forteller at de opplevde bombing tett på sykehuset hver eneste dag.

– To bombeangrep førte til at nabohusene til sykehuset brant ned. Vi måtte kaste oss ned på bakken mens vi kjente lufttrykket, beskriver han.

• En bombe eksploderte også mens NRK intervjuet Engemyr i april. Han var i fjerde etasje da det skjedde.

De sterke menneskemøtene er mange. Han forteller om Hama på 17 år som han opererte flere ganger. De måtte også amputere beinet hennes.

Hun hadde mistet seks søsken, begge foreldrene og hadde ikke lenger noe hus å bo i.

– Vi vet det blir vanskelig å vokse opp uten hjem, uten familie og med ett bein. Disse historiene er det mange av og de gjør et enormt inntrykk, sier Engemyr som selv er pappa til to jenter på 14 og 16 år.

Lukte og føle det

Legen som er utdannet ortopedisk kirurg tror det er umulig for folk å skjønne hva som egentlig foregår på Gaza.

– Det kan man først når man er der og kan se det, lukte det og føle det. Og når man ser hvor enorme ødeleggelsene er og hvilke konsekvenser det får for mange.

– Kjenner du på en håpløshet eller føler du at du får bidratt med noe?

– Det hjelper at man får hjulpet den ene. Alle menneskemøtene. At man får hjulpet barnet til den ene moren eller faren som er fortvila. Samtidig er det en enorm håpløshet over at dette må ta slutt. Det har holdt på så lenge.

Sykehuset ble beleiret

Engemyr synes også det er vanskelig å tenke på legekollegaene som er igjen på Gaza, de som bor der.

– Man føler at man burde blitt igjen, for kollegaene våre kan ikke dra noe sted. Det er de som er heltene her. De har stått i dette helvetet i åtte måneder.

Han forteller at det ene sykehuset hvor de jobbet nå er beleiret.

– Ingen får komme inn og ingen får komme ut. De har heller ikke rent vann lenger så jeg tenker veldig mye på dem.

Den første kvelden hjemme i Norge tilbringer Engemyr på fotballkamp med datteren på 14 år.

– Kontrastene er store. Jeg kjenner på en enorm takknemlighet over å komme hjem. Til de trygge omgivelsene og den framtiden jeg kan gi mine barn her, sier han.