Fant venninna død på veien: – Det var som å være i et mareritt

– Jeg tok på henne. Gjorde brystkompresjoner. Jeg løfta på armen hennes, og den var helt stiv, forteller Iris Anti.

Hun var en av de første som kom til åstedet der Daisy May Tran ble funnet påkjørt og drept på Urestadveien i Snartemo natt til 2. juni 2019. Ei annen venninne lå hardt skadet ved siden av.

Vennegjengen fra Stavanger rigget til en forestående festival på en heiegård i Hægebostad. Lørdag var det fest.

Daisy og ei venninne tok en luftetur på kvelden, men kom ikke tilbake.

Klokka halv seks søndag morgen ble de funnet av vennene.

– Jeg så at Daisy var død med en gang. Det var et tomt skall. Kanskje jeg bare intuitivt visste det, forteller Anti.

En 22 år gammel mann fra distriktet står tiltalt for å ha kjørt på kvinnene i fylla, og deretter stukket av.

Han nekter straffskyld, og sier han lå hjemme og sov.

Fem av vennene som kom til åstedet, vitnet i Lister tingrett i dag.

– Sjekk Daisy, sjekk Daisy

Kameraten som fant kvinnene, vitnet først i retten. Han skulle ned i bilen og hente tobakk. Synet som møtte han, var sjokkerende.

Han forteller i retten at han først trodde de spøkte med han, men at han skjønte at det ikke var mulig. Den hardt skadde venninna hvisket: «sjekk Daisy, sjekk Daisy».

– Daisy lå helt stille. Hun lå under en henger. Hele kroppen lå under en henger, forteller kameraten. Han mener det var veldig unaturlig.

Han hadde ikke mobilen med seg, og løp alt han kunne opp igjen på gården. Der fikk han gitt beskjed til resten av dugnadsgjengen, som så løp ned.

Retten fikk høre den nitten minutter lange nødsamtalen der vennene fortvila bytta på å gi hjertekompresjon til Daisy.

– Jeg gjorde det bare på autopilot. Jeg visste jo at hun var død. Det var som å være i et mareritt, sier Anti.

Også ei av de andre venninnene som kom til åstedet, vitna i retten. Hun var den som ringte AMK, og som først prøvde å få liv i Daisy.

– Jeg måtte krype under tilhengeren for å komme til. Hun lå der uten en lyd.

– Jeg satte meg ned for å varme føttene hennes

Da ambulansen kom frem, overtok de forsøket på gjenoppliving. Venninna som først hadde begynt med kompresjoner, trodde helsepersonellet lyktes:

– Jeg trodde de hadde gjenopplivet henne. Jeg satte meg ned for å varme føttene hennes. Hun hadde ikke sko på seg.

Hun forteller at hendelsen har endret livet deres:

– Vi som var på åstedet og prøvde å redde dem, mista noe av oss selv der. Det å finne dine egne venner sånn, vil aldri forlate oss.

Tomt rom i kollektivet

Det er halvannet år siden ulykka. Vennegjengen er sterkt preget. Flere forteller at de sliter med angst etter det de har vært gjennom.

I kollektivet ble det tomt:

– Det er spesielt å reise hjem og komme tilbake med en mindre. Vi måtte rydde ut av rommet hennes. Hun ble så brått revet bort, sier Anti.

Etter ulykka føltes det vanskelig å snakke med andre enn de som hadde vært til stede:

– Vi var lenge sammen bare oss som hadde opplevd dette. Vi måtte være sammen for å overleve.