– Vi kan ikke ta fra pasientene alt

Hopp til innhold

NRK fortalte lørdag om Preben Wilhelmsen (28) som tok sitt eget liv. Preben var tvangsinnlagt. Likevel klarte han å ta sitt liv inne på rommet sitt med en gjenstand han hadde fått med seg inn.

For mamma Helga Wilhelmsen og resten av familien som står igjen er det uforståelig at dette er mulig på lukket avdeling.

NRK har gransket 200 av de alvorligste sakene i spesialisthelsetjenesten, fra 2014-2016 – der psykisk syke tar sitt eget liv under eller rett etter behandling. Av de 200 sakene tok 56 pasienter livet av seg mens de var skrevet inn på sykehus eller annen institusjon. Mange fikk permisjon og tok livet sitt utenfor avdelingene.

Minst 28 pasienter tok livet sitt på sitt eget rom.

En rekke gjenstander ble brukt, som pasientene enten ikke har blitt fratatt eller har fått med seg inn på rommet på andre måter.

NRK har snakket med et titalls psykologer som jobber ved sykehus og behandlingssteder. De forstår de pårørendes sterke reaksjoner.

Likevel: Gjennomgangstonen er at det er dårlig behandling av en hel pasientgruppe å ta fra alle pasienter alle personlige eiendeler.

Lærer ikke å takle egne liv

– Den hjelpen vi kan gi er å sette folk i stand til å takle sine egne følelser, sier Tormod Stangeland, som understreker at han ikke kjenner Prebens sak, og uttaler seg på generelt grunnlag.

Stangeland sitter i mottaksrommet på Ungdomspsykiatrisk klinikk ved Akershus universitetssykehus, Ahus. Det er her han som ansvarlig psykologspesialist tar imot pasienter som kommer inn til første samtale. Og der er her han skal vurdere om det er behov for innleggelse eller ikke.

Stangeland mener det er dårlig behandling av en hel pasientgruppe å ta fra dem alle personlige eiendeler.

– Det å sperre folk inne og ta fra dem alle ting, er det motsatte av å hjelpe folk, sier Stangeland.

Det er lov om psykisk helsevern som regulerer om pasientene kan bli tatt fra personlige eiendeler når de legges inn på sykehus. Men det er opp til hvert enkelt sykehus å ha retningslinjer for hvordan dette skal gjennomføres. Derfor er praksisen ulik mellom behandlingsstedene.

Noen ganger er det nødvendig å frata pasienten eiendeler, men da er det en krisesituasjon. Og da skal det veldig gode grunner til.

Stangeland mener sykehuset i slike tilfeller signaliserer at pasienten ikke klarer å ta vare på seg selv, og at helsepersonell må gå inn og overta ansvaret. Det er mye verdighet i å bestemme over sitt eget liv. Det handler ikke nødvendigvis om å dø, men å takle et vanskelig liv.

Det er mye verdighet i å bestemme over sitt eget liv. Det handler ikke nødvendigvis om å dø, men å takle et vanskelig liv.

– Å stoppe dem fra å begå selvmord er ofte en kortsiktig og krenkende intervensjon som få vil ha. På lang sikt er den behandlingen skadelig. Det betyr at noen andre har i oppgave å ta vare på deg, for du klarer ikke å regulere dine egne følelser, forklarer Stangeland.

Kan ikke avverge selvmord

For mange pårørende som står igjen oppleves det som provoserende at pasienter har fått med seg personlige eiendeler inn på avdelingen som senere ble brukt til å skade seg, eller ta sitt eget liv med.

– Det er lett å forstå, for de har mistet den de er glad i – nettopp i den situasjonen hvor de trodde at noen passet på. Men vi må ta beslutningene våre uten at vi vet hvem som dør. De aller fleste dør ikke i selvmord, sier han.

– Jeg tror fagfeltet har oversolgt evnen vår til å avverge selvmord. Vi kan ikke hindre individuelle tilfeller av selvmord, for vi kan ikke se dem komme, sier Stangeland.

Han mener man må være forsiktig med å si at det er behandlingsapparatets ansvar å passe på at noen lever.

– Det virker som om det har blitt en kultur der vi tenker at helsevesenet bør ta over ansvaret, slik at alle overlever. Det er en behandlingsform som er ganske skadelig. For vårt ansvar er å sette folk i stand til å ta ansvar for sitt eget liv, sier Stangeland.

Det å bruke risikovurdering som en slags spådom kan skape inntrykk av at hvis helsepersonell bommer har helsevesenet gjort noe galt. Det mener Stangeland er skummelt. De kan ikke vite hvem som dør, og de gjør vurderinger ut fra hva de har av informasjon om risikoen på forhånd.

Det er vanskelige vurderinger. Over 150.000 pasienter mottok behandling i psykisk helsevern for voksne i fjor. Og tallene øker, viser tall fra Helsedirektoratet. Men de aller fleste som får behandling tar ikke livet sitt.

Venter fortsatt på tilsynsrapport

Preben Wilhelmsen ble ikke tatt fra alle eiendeler som han kunne bruke til å skade seg med da han ble innlagt. Etter at han tok sitt liv fant ansatte blant annet to tomme spritflasker på rommet hans.

– Slike pasienter skal ha kontinuerlig tilsyn. Hvorfor fikk ikke Preben det? Jeg er rasende. Dette burde aldri skjedd, sier Helga Wilhelmsen.

Familien venter fortsatt på Helsetilsynets vurdering om sykehuset brøt forsvarlighetskravet i helseloven eller ikke.

Vor Frue Hospital, der Preben var innlagt, har fått lese alle påstandene fra Prebens familie, men vil likevel ikke kommentere dem så lenge saken er under tilsyn. Avdelingsoverlege Morten S. Selle skriver i en generell kommentar på epost at:

«Selvmordet har gått inn på oss også, og vi beklager på det sterkeste det tragiske utfallet. Når de pårørende forteller at de ikke ble til lyttet til på en tilstrekkelig måte, så er dette en veldig viktig tilbakemelding til oss som vi tar med i arbeidet for forbedring i våre rutiner og arbeidsmåter».