– Bare sett dere her, sier en dame og smiler til oss.

I rommet ved siden av sitter en gruppe norske stortingspolitikere i møte. De er på studietur i Canada.

NRK må pent sette seg utenfor. Møtet er lukket og vi får ikke lov å være med inn.

Det skal fortelles åpne og ærlige historier fra en mørk del av Canadas historie.

Av og til er døra mellom oss på gløtt. Vi klarer ikke å høre hva som blir sagt men NRKs to utsendte sitter med et inntrykk:

Dette er viktig.

På tirsdag skal spørsmålet «hvordan kan vi forsones med uretten som har blitt begått» opp i Stortinget.

I over hundre år har den norske stat undertrykt samene som er Norges urfolk, og de nasjonale minoritetene kvener og skogfinner. Tidsrommet kalles fornorskningspolitikken, ofte bare kalt fornorskninga.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen fra Stortinget har vært i Canada for å lære hva som skal til når Norge selv skal ta et oppgjør med en mørk fortid:

«Hvordan kan man gjøre det godt igjen?»

Satt spor

Da Jennifer Wood fra Canada skulle begynne på skole ble hun revet vekk fra det trygge hjemmet sitt og familien.

Hun ble sendt på internatskole langt hjemmefra. Et sted man både bor og får undervisning.

I Canada var det mange urfolksbarn som ble sendt på internat.

Målet var ikke bare at de skulle få utdanning.

De skulle fjernes fra kulturen sin og bli mer lik resten av befolkningen: mer engelsk eller fransk – og kristen.

Det er mange tiår siden Jennifer selv var elev der, men det hun opplevde på internatet har satt dype spor.

NRK møter henne i Winnipeg, en av Canadas største byer. Men det er ingen selvfølge at hun er her nå.

For mange av barna kom aldri hjem fra skolen.

– For å overleve

Totalt ble 150.000 urfolksbarn i Canada revet vekk fra familien og det trygge hjemmet sitt.

Jennifers mor og hennes eldre søsken ble også hentet hjemme og sendt på internatskole.

Jennifer var den yngste i søskenflokken. Hun begynte på skolen i 1973. Hun var kanskje heldig at hun ikke ble født litt tidligere?

Da hennes eldre bror ble sendt på internatskole fikk han et nummer. Det var hans nye navn, forteller hun.

Skolebarn ble mishandlet og misbrukt psykisk, fysisk og seksuelt (ekstern lenke).

Når NRK spør hva Jennifer husker fra tiden på internatskolen svarer hun «det var tungt».

Hun tar en pause.

Det kommer tårer. Mange tårer.

– Det var tungt fordi jeg måtte forlate pappa, og vi var veldig, veldig nær.

Det å se familien var ikke hverdagskost for elevene på internatskole.

– Jeg lærte raskt at jeg måtte ha en positiv holdning. For å overleve, sier Jennifer.

Hva skjedde med jenta?

I Canada er Jennifer kjent som en «survivor». En som overlevende internatskolen. Men alle overlevde ikke.

Som ung skoleelev skulle hun forstå hva døden betyr. Det at man blir borte.

Hun opplevde at flere elever gikk bort på skolen, og den dag i dag lurer hun fortsatt på hva som skjedde med den ene jenta som døde.

– En av elevene døde mens vi var der og det knuste oss.

Hendelsen gjorde et stort inntrykk på henne. Hverken hun eller de andre elevene visste hva døden var, sier Jennifer.

Men skolevennen hennes var ikke den eneste eleven som døde.

– Slutt å registrere

Man har ikke nøyaktige tall på hvor mange barn som tok sitt siste åndedrag på internatskolene i Canada, forteller Ketil Zachariassen til NRK.

Han er førsteamanuensis i moderne historie ved Universitetet i Tromsø (UiT) og har vært med i Norges sannhets- og forsoningskommisjon.

Zachariassen forteller at man anslår at mellom 3200 og 6000 elever døde på internatskolen.

Av omtrent 150.000 elever kan det i verste fall bety at hver 25. elev døde.

På spørsmål om hvorfor man ikke vet har mer nøyaktige tall forteller han at i starten var hver skole pliktig til å registrere dødstallene og rapportere de til myndighetene.

– Men i 1918, da spanskesyken slo inn og dødstallene steg, besluttet myndighetene å slutte å registrere antall døde for å spare penger. Det gjør at man ikke har total oversikt over hvor mange som døde, sier Zachariassen.

Men over hele Canada er det enda familier som venter på at liket av barnet sitt snart skal komme hjem igjen. Men det er ikke alltid like enkelt.

Se for deg at du finner en umerket grav. En gravstein som det ikke står navn på. Da lurer du kanskje på:

Hvem sin grav er dette?

Det var harde kår på skolene. Mange barn døde og ble lagt i umerkede graver på skolens områder.

Hvem var de? Hvordan døde de? Hvor ligger de begravet? Det er noe Kimberly Murray jobber med finne ut.

Hun leder arbeidet med å finne barn som aldri kom hjem til familiene sine igjen.

NRK møter henne i Canadas hovedstad Ottawa. Med et alvorlig blikk forteller Murray om jobben sin.

– I 2022 ble jeg utnevnt til å støtte lokalsamfunn og for å høre problemene de står overfor i arbeidet med å finne barna. Jeg støtter dem med teknologi og å få de rette menneskene som har ekspertisen til å finne umerkede graver.

Barn ble begravd tusenvis av kilometer unna hjemmet deres og flere familier finner barnet sitt først nå, alt fra 30 til 60 år etter de gikk bort, forteller Murray.

Det er ikke alltid man vet hvem som ligger i gravene. Noen ganger kan flere hundre døde ligge sammen.

Massegraver

Med en alvorspreget stemme forteller Murray om hvordan barn den dag i dag fortsatt ligger i massegraver over hele Canada.

– Mange barn er i umerkede graver og mange er i massegraver, sier Murray.

Hun forteller de kan finne 30 levninger liggende i samme grav. Det skaper utfordringer for familiene til de døde barna som ønsker å ta med de avdøde og gi dem en ordentlig grav.

– De kan ikke ta barnet hjem før vi vet hvem alle de andre 30 barna i den graven er.

I 2021 ble 215 barn funnet i en massegrav i Canada.

– Var det et sjokk for Canada?

– Overlevende har snakket om det i flere tiår og folk lyttet ikke. Mange har snakket og vitnet om barna som lå døde i gravene, sier Murray.

Der har også mange vitner fortalt om hvordan de som barn måtte grave graven til sine døde klassekamerater, forteller Murray.

Gjensidig respekt

– Den destruktive arven etter internatskole-systemet er skammelig og pågående, sier Eric Head til NRK.

Han er talsperson for Crown-Indigenous Relations and Northern Affairs Canada og representerer regjeringen i landet.

Head forteller at i 2008 ga den Canadiske regjeringen en unnskyldning for skadene som har blitt gjort over generasjoner.

Head sier og at man fortsatt kan se den mørke tiden i Canada har gjort stor og varig skade.

I 2015 var Canadas sannhets- og forsoningskommisjon ferdige med sin gransking.

Da startet en prosess for å etablere og opprettholde forhold med gjensidig respekt mellom urfolk og ikke-urfolk, sier han.

Head forteller at Canadas regjering også støtter utviklingen av et nasjonalt register på nett for skoleelever som døde på internatskolene. De hjelper også med å finne og minnes de savnede barna som gikk på internat.

– Vi erkjenner at forsoning er en pågående prosess som skjer i sammenheng med utvikling og at prosessen er avgjørende for å sikre urfolks kulturelle overlevelse og for å beskytte urfolks rettigheter, sier Head.

– 30. september 2024 var det nasjonaldagen for sannhet og forsoning for fjerde gang, en nasjonal fridag som ble erklært av Canadas regjering, som oppfordrer canadiere til å reflektere over den skadelige arven fra internatskolene og lytte til de overlevende, sier han.

Da en seks år gammel jente kom på første skoledag på internat hadde hun på seg en oransje skjorte. Den ble den tatt fra henne og derfor markeres dagen med oransje skjorter for fargen har minnet henne om at følelsene hennes ikke betydde noe.

– Menneskesyn

Tilbake hos Ketil Zachariassen forklarer han gravene slik:

– Skolene var ofte langt unna hjemmet. Canada er et gigantisk land og det var også dårlig utbygde kommunikasjonsmåter. Det var nødvendigvis ikke like lett å frakte de døde hjem til familiene.

Han legger til:

– Men mer grunnleggende handler det om et menneskesyn som gjør at man velger å legge de døde elevene i umerkede graver istedenfor en ordentlig begravelse og å sende likene hjem, sier han.

– Hvorfor døde så mange?

– Først og fremst var det sykdom, men det er også grunn til å tro at det også var enkelte selvmord. Det var også tilfeller med lite mat og dårlig behandling, forteller Zachariassen

– Som en fangeleir

Tiden med internatskolene varte fra slutten av 1860-tallet og nesten helt fram til 2000-tallet, sier Zachariassen.

– Skolene skulle være selvforsynte med mat og brensel, så de ble ofte omtalt som arbeidsskoler. Det var et ønske om å gi utdanning og en kristen oppdragelse, men det var det også en sterk motivasjon om assimilering, forteller han.

Det regnes nå som en dyster tid i canadisk historie.

– De verste skolene i Canada må nærmest betegnes som en fangeleir. Det er vanskelig å bruke noe annet dekkende grep. Det var gjerder og innelåsing og alle den type ting.

Men det er ikke bare Canada som har en fortid med internatskoler, forteller Zachariassen. Også her i Norge har vi hatt det, men de var av en helt annen art enn skolene i Canada

I Finnmark gikk norske, samiske og kvenske elever som bodde langt unna internatskolene sammen, sier han

Målet var å styrke skolen og fremme fornorskning. Men det var forskjell på hvordan reglene for samisk og kvensk språk og kultur ble ivaretatt på skolene, forteller Zachariassen.

– Erfaringene fra internatlivet er delte. Noen synes det var greit å gå på internat, andre likte det ikke. For elever med samisk og kvensk som hjemmespråk var det ofte vondt og vanskelig, sier han.

Flere har fortalt om deres opplevelser på internat i Norge. De kunne bli slått om de ikke snakket norsk.

Selv om de norske internatskolene i det ytre kan minne om de canadiske internatskolene var det en stor forskjell på skoleslagene, sier Zachariassen.

– Gjennomført med stor kraft

Norges sannhets- og forsoningskommisjon hadde som oppgave å gransket staten for hvordan man behandlet samer, kvener og skogfinner. Den besto av 12 fagfolk og i 2023 leverte de sin rapport til Stortinget.

En av de som var med i kommisjonen var Ivar Bjørklund som er professor emeritus i kulturvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

– Fornorskninga har vært total og omfattende og gjennomført med stor kraft i nærmere 150 år med det resultat at samer, kvener og skogfinner har blitt redusert i veldig stor grad, sier han.

Bjørklund forteller at kommisjonen ikke trodde at omfanget og skadene var så stort som det faktisk var.

– Det var mye voksenopplæring som fant sted i kommisjonen i løpet av de fem årene vi jobbet. Vi intervjuet nærmere 700 mennesker og det var et svært materiale som skulle prosesseres. Mye av det var ikke noe hyggelig lesning.

Folk kunne fortelle om hvordan fornorskinga hadde virket inn i livene deres. Det var rett og slett tragiske historier som kom fram, forteller han.

– Det gjaldt hvordan enkeltpersoner har blitt hetset gjennom livet på grunn av sin samiske tilhørighet. Folk var støtt ut i fattigdom på grunn av storsamfunnets inngrep, sier Bjørklund.

– Særlig gjaldt det alle de menneskene som hadde fått livsgrunnlaget sitt ødelagt på grunn av inngrep i den samiske reindriften. Det som har skjedd gjennom tiden er stygge historier. Det gjorde dypt inntrykk på alle i kommisjonen, legger han til.

– Hvem har tapt på grunn av fornorskninga?

– Det er to grupper som har tapt. Den ene gruppa er de som ble fornorska. Altså samer, kvener og skogfinner. Det er fortid som er nærmest forsvunnet og lagt lokk på.

– Den andre er det norske samfunnet. Hva har ikke de gått glipp av? Det vi ser nå, er mange norske personer og institusjoner som ikke skjønner problemet. Man har fraskrevet seg muligheten til å leve i et flerkulturelt fellesskap hvor det samiske har blitt usynliggjort, og dermed har nordmenn ikke blitt kjent med det, sier Bjørklund.

– Skikkelig diskusjon

På tirsdag skal sannhets- og forsoningskommisjonens rapport behandles i Stortinget og Bjørklund mener man har ulik erfaring hvordan norske politiske myndigheter er i stand til å forstå og håndtere situasjonen.

– Men den beste løsninga hadde vært at denne innstillinga nå fører til en skikkelig diskusjon på Stortinget om hva som har skjedd og hva vi kan gjøre for å bøte på det.

Bjørklund forteller at det har blitt lagt frem en del fornuftige forslag til forsoning, og kanskje kommer det flere forslag når det nå skal behandles.

– Håpet ligger i at Stortinget for alvor gjør en kuvending og tar grep. Og prøver å rette opp den urettferdigheten som har skjedd over så lang tid.

– Oppgjør med en mørk fortid

NRK venter fortsatt på politikerne som sitter i møterommet ved siden av. Vi er tilbake i Canada hvor vi startet historien.

– Trenger dere noe mer?

Den blide damen i resepsjonen tilbyr oss noe å drikke og forteller at møtet med de norske politikerne snart er ferdig. Det betyr at NRK snart skal få slippe til.

Blant høye skyskrapere møter vi Peter Frølich (H). Han uttaler seg i denne saken som kontroll- og konstitusjonskomiteens leder.

Det er denne komitéen som skal legge frem forslag til Stortinget for oppfølging av sannhets- og forsoningskommisjonen.

– Hva er det viktigste dere har lært i Canada?

– Jeg tror det aller viktigste vi tar med oss tilbake igjen er følelsen. Følelsen av hvor viktig det er for storsamfunnet å ta et oppgjør med en mørk fortid. Det er noe som er universelt. Enten vi er i Norge eller vi er i Canada.

Frølich forteller at jobben som nå skal gjøres på Stortinget kommer til å bli viktig.

– Vi har kjent på et historisk ansvar helt fra begynnelsen. Vi har skjønt at dette er noe som kommer til å stå i generasjoner. Da må vi gjøre et veldig grundig arbeid, sier Frølich.

– Å komme til Canada har vært ekstra viktig fordi de har gjort mye riktig, men også mye galt. Det er viktig for oss å høre på erfaringene der, slik at vi ikke gjør de samme feilene som de har gjort.

Gjennom de norske politikernes tur i Canada har de hørt mange til dels grusomme historier om ofre for politikken i Canada, forteller han.

– Men så vet vi at vi har tilsvarende mørke historier hjemme. Det har vært viktig for oss å se likhetene mellom oss og Canada.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen kom sist tirsdag med 17 forslag til Stortinget om hvordan man skal forsones med fortiden.

Viet livet sitt

Tilbake hos Jennifer Wood jobber hun nå for at urfolk i Canada skal få det bedre.

Det er over 50 år siden hun ble sendt på internat.

Nå jobber Jennifer på det nasjonale sannhets- og forsoningssenteret og snakker på vegne av andre som overlevde internatet.

– I stedet for å se ned i bakken, holder jeg hodet høyt og snakker på vegne av andre overlevende, sier hun.

Det har tatt lang tid å finne stemmen sin, sier hun. Da Jennifer gikk på internatskole ble hun aldri bedt om å uttrykke seg.

Nå sier hun ifra ved enhver anledning hun har mulighet til. Hun har endelig funnet stemmen sin, forklarer Jennifer.

Selv om intensjonen med internatskolene var å ødelegge urfolket i barnet, så ødela det aldri henne.

– Faktisk gjorde det meg sterkere, sier Jennifer til slutt.