Store forventninger møtte Sannhets- og forsoningskommisjonen

Forventningene kom fram på de første åpne møtene i Sannhets- og forsoningskommisjonens regi. Her blei folk invitert til å komme med innspill rundt arbeidet i kommisjonen, et arbeid som starta for rundt ett år siden.

Blant anna problemer rundt sjølaksefiske, en fiskeripolitikk som har drevet den sjøsamiske befolkningen på land, barnevernets inngripen i familier og manglende språkopplæring var temaer folk ville at kommisjonen skulle ta med seg.

Og Høybråten avviste ikke temaene, selv om noen kanskje virker å være utafor kommisjonens mandat. Han sier deres perspektiv er fornorskningspolitikken og konsekvensene av den og fortsetter:

–Men det griper jo inn i mange samfunnsområder. Vi har et bredt perspektiv på det, selv om vi ikke kan gå inn og løse dagsaktuelle politiske problemstillinger. Det er ikke vår oppgave, det er vår oppdragsgiver Stortinget som har til oppdrag å gjøre det, sier han.

Starta i «Lille Finland»

I tre dager har Høybråten og resten av Sannhets- og forsoningskommisjonen for fornorskningen av samer, kvener og norskfinner vært på tur rundt Varangerfjorden for å informere og for å snakke med folk. Til sammen fem møter er arrangert.

Det starta på Bugøynes onsdag ettermiddag, og bygda tok imot kommisjonen i strålende høstvær. Her fikk professor ved Universitetet i Oslo, Pia Lane, som er fra Bugøynes, åpne ballet, her kom hun hjem til sine egne. Et titalls personer var møtt opp for å høre på blant anna henne.

• Her er kommisjonens medlemmer

–Jeg er mest spent på er om vi klarer å formidle hva kommisjonens oppdrag er. Jeg håper folk opplever at dette kan være nyttig – eller viktig er det bedre ord – for dem også, sa hun før møtet.

• Les også: – Vi skal ikke sitte fast i smerten, men komme oss videre
• Les også: Framtida ser lys ut i «Pikku-Suomi»/Bugøynes

Bugøynes har en spesiell historie i den kvenske – eller heller norsk-finske historien – i Norge. Her vil man heller si at man snakker finsk enn kvensk, selv om språket som snakkes stort sett er det samme som kvensk. Bygda er kalt «Lille-Finland» fordi det har vært en stor innvandring fra Finland og Tornedalen, og ikke minst fordi man har bevart språket her lengre enn de fleste andre steder.

Fortsatt snakkes det finsk i bygda, selv om det er blitt stadig færre som behersker språket. Da Pia Lane vokste opp var finsk dagligspråk.

– Selv om de voksne bare snakka norsk til oss, sier Lane.

• Les også: «Vil noen ta imot oss?»

Mange har mista språket

Og det har fått konsekvenser. En av dem som kom til møtet var Anne Ingilæ Vælitalo, hun er vokst opp her, men har ikke fått lære språket foreldre og besteforeldre snakka.

– Jeg er vokst opp i ei finsk bygd, men kan ikke finsk sjøl. Finsk har vært dagligtalen i hele min oppvekst, men jeg er av dem som ikke kan språket. Og det føler jeg som veldig sårt, jeg føler at jeg har et tapt språk. Staten har brukt 150 år på å fornorske meg, jeg er første generasjon som ikke snakker finsk, sier hun.

• Les også: Norsk-finsk historie i Bugøynes blei opera

Også Åshild Weigama har mista språket etter 30 år i Tromsø, sjøl om hun snakka finsk i sin ungdom. Men hun er spent på kommisjonens arbeid.

– Det blir spennende og det er en viktig jobb også, sier hun.

Etter møtet går samtalen ivrig over bordene. Mange vil bidra med historier, blant anna det å få formidla historiene fra de eldre. Skal de for eksempel gå på sykehjemmene og snakke med de eldre, er et av spørsmålene som er dukka opp er. Kommisjonsmedlem Ketil Zachariassen syns det er en god idé.

Han syns det er flott å møte folk på denne måten, i direkte møter.

– Jeg tror det har en kjempestor verdi. Vi får nyttige innspill til kommisjonen og så håper jeg at vi når ut med litt av budskapet vårt, hvordan bidra til kommisjonsarbeidet og hvordan folk skal få levert inn sine historier, sier han.

Vil ha inn både små og store historier

Dagen etter var det møte i Vadsø, her møtte rundt sytti personer.

Her fortalte Høybråten om arbeidet og la vekt på at også hverdagshistoriene er viktig. Kommisjonen vil også ha de historiene som ikke handler om direkte urett eller traumatiske opplevelser fra barndommen på grunn av fornorskningspolitikken.

– Vi er opptatt av å ikke bare beskrive historien slik vi kan lese den ut av forskningsrapporter, arkiver og dokumenter, men også ut av folks egne opplevelser av historien og konsekvensene av fornorskningen. Alt av det folk kan fortelle om hvordan de og deres familier er blitt berørt av dette er av interesse, sier han.

• Her kan du melde inn at du har en historie du vil fortelle: Del din historie

Også Pia Lane legger vekt på at folk må ta kontakt.

– Vi er helt avhengig av at folk sender inn sine historier, forteller at de vil bli intervjua, at vi får det materialet slik at vi vet hva som rører seg i dag. Det er utrolig viktig at alle benytter sjansen som er her nå, sier hun.

Mange ulike problemstillinger

Og at det er forventninger til arbeidet kommisjonen skal gjennom, er det ingen tvil om. Problemstillingene var som sagt mange, et av spørsmålet som blei reist var: Er fornorskningen over? Og Høybråtens svar på det var at de skal se på politikkens virkninger helt til i dag.

Kommisjonen var også i Varangerbotn, Neiden og Kirkenes på fredag. Til sammen 120 personer deltok på disse møtene. I Kirkenes blei særlig skoltesamenes skjebne tatt opp.

Høybråten sier han blir satt ut av noen av de sterke fortellingene de har fått inn.

– De gjør dypt inntrykk. Når jeg har møtt forsamlinger som dette og fått høre enkelthistoriene så har jeg alltid behov for å bearbeide det, også for min egen del i tillegg til den faglige bearbeidelse som skjer i sekretariatet og i kommisjonen, sier han.

• Les også: Høybråten berørt av møte med kvener