Nils Arne Hætta

VENTER: Nils Arne Hætta (23) skjøt sine første ender som smågutt. For ham har det aldri vært aktuelt å jakte på høsten.

Foto: Marie Elise Nystad / NRK

Den fordømte jakta

Nils Arne Hætta gjør ikke som andre jegere i Norge. Han jakter ikke om høsten. Det blir det bråk av.

– Jeg kan havne i fengsel.

Han sukker dypt.

Etter å ha sittet stille en stund på reinskinn ved elvebredden i Kautokeino, smiler Nils Arne litt. Hagla lar han ligge selv om en toppand kommer flyvende.

Med de grønnbrune kamuflasjeklærne går han nesten i ett med lyngen. Bare solbrillene og lua bryter med fargene i terrenget.

Så forteller han stolt om sin første store jegeropplevelse på en tur med faren en vårnatt for mange år siden.

– Jeg var vel åtte-ni år første gang jeg fikk skyte et svartand-par. Det husker jeg som om det var i går.

Nils Arne gjorde det faren hadde lært ham helt siden han var fem år gammel. Og faren igjen gjorde det som i lang tid hadde vært en livsviktig tradisjon for bygdefolket.

Guttungen ble ikke fortalt at dette var ulovlig etter norske lover og regler. Jakta var en del av barneoppdragelsen.

– Jeg var vel 16 år da jeg skjønte det. Før da jeg pleide å være med faren min, var det aldri snakk om at det ikke var lov. Jakta var bare noe fint.

Men de siste årene har det ikke vært idyll og glede.

Staten har brukt betydelige ressurser for å passe på jegerne. Myndighetene mener jakt om våren er problematisk av dyreetiske og økologiske hensyn.

Jegerne og lokalsamfunnet føler seg fordømt.

Må bryte loven for en familiemiddag

Fem måneder har gått siden NRK fikk være med 23-åringen på andejakt.

Vi kjørte med båten hans langs den flomstore elva i begynnelsen av juni. Bjørketrærne var fortsatt nakne og svarte. Det var helt på tampen av jaktsesongen.

Nils Arne var en av 137 jegere i Kautokeino som hadde fått lov til å jakte selv om all jakt om våren i utgangspunktet er ulovlig i Norge.

Nils Arne Hætta

PÅ ELVA: Andejakta skjer når det er «vårvinter». Nils Arne Hætta håper han får fortsette å jakte slik han er lært opp til.

Foto: Marie Elise Nystad / NRK

Selv om han hadde jaktkort og tillatelse virket han urolig og på vakt hele tiden.

Han følte seg overvåket av noen som kanskje satt i buskene ved elva med kikkert eller som plutselig kunne fly inn over ham med helikopter.

Han hadde lov til å skyte én stokkand. Den totale kvoten for jegerne var 150 fugl.

– Det er ikke noe vits å skyte én and om du har familie. Én fugl er ikke nok til en middag til flere personer. Man må bryte loven hvis hele familien skal få seg et måltid, sa Nils Arne i vår.

Men noe spesielt skjedde etter årets jakt.

Indre Finnmark tingrett avsa i høst en dom som sier at vårjakta må anses som lovlig fordi det er samisk sedvane. En jeger ble nemlig frikjent for å ha jaktet før den vedtatte perioden.

Nye dommere høyere oppe i rettssystemet skal imidlertid vurdere saken og komme med en ny dom.

Hvorfor staten ikke gir seg, kommer vi tilbake til senere.

Men verken myndigheter eller fagfolk er i tvil.

– Jakt på våren driver vi ikke med i dette landet.

Statssekretær Maren Hersleth Holsen (V) i Klima- og miljødepartementet er tydelig. Hun støtter seg på faglige råd fra forskere og biologer. En av disse er Christian Pedersen ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).

– Våren er den viktigste perioden i fuglenes liv, sier han.

– Det er hekkesesong. Da skal de finne partnere og bygge reir. De legger egg og fostrer opp unger. Spørsmålet er om det er riktig å jakte på disse fuglene i den mest sårbare tiden i deres liv, spør biologen.

Forbudet ingen brydde seg om

Men i Kautokeino og andre steder i Indre Finnmark skjer det likevel.

For å forstå hvorfor det er slik dro vi med en av jegerne.

Elva er helt isfri i begynnelsen av juni. Noen ender blir skremt av motorduren og flakser av gårde når båten nærmer seg. Nils Arne tar opp kikkerten.

– Det der var et par sjøorrer. De har jeg lært å jakte på allerede som guttunge, sier han.

Nils Arne Hætta

PÅ VAKT: Nils Arne Hætta føler seg overvåket når han er på tur.

Foto: Marie Elise Nystad / NRK

For 23-åringen og de aller fleste i Kautokeino er våren den viktigste tiden på året.

Slik har det vært svært lenge.

På senvinteren og om våren var det dårlig tilgang på ferskt kjøtt. Andejakta var derfor en livsnødvendighet spesielt for de fastboende samene flere steder i Finnmark og andre arktiske områder.

Selv om det i 1954 kom et forbud mot dette i Norge, fortsatte folk likevel med jakta straks de første fuglene landet i råkene på elva og i vannene. Noen jegere ble tatt, bøtelagt og fratatt jaktretten i en periode.

Etter sterk press både fra folket, kommunen og Sametinget gikk myndighetene i 1994 med på en begrenset jakt i Kautokeino.

Jakta hadde en sterk kulturell forankring som ble oppfattet som en rettighet for folk. Noen kaller dette også for sedvanerett.

Slike forhold er beskyttet av internasjonale regler for urfolk og som Norge har forpliktet seg å følge ettersom samene er urfolk.

Nå kan jegerne felle til sammen 150 ender i bestemte områder. De kan bare skyte hannfugler av artene stokkand, toppand og siland.

Det er kommunen som hvert år bestemmer når den ti dagers lange jakta kan starte i perioden 15. mai til 10. juni. Årets jakt startet 30. mai.

Nils Arne svinger inn mot et lite nes. Før båten glir helt mot land setter han ut fire lokkeender i vannet.

Lokkeendene er laget av isopor og gamle strømper, og skal forestille sjøorrer og svartender.

Lokkeender i Kautokeino

LOKKEENDER: Nils Arne Hætta har selv laget disse lokkeendene. De skal forestille sjøorre og svartand. Ingen av disse artene er det ifølge regelverket lov å skyte i Kautokeino.

Foto: Marie Elise Nystad / NRK

– Disse bruker å være effektive. Når fuglene får øye på dem så pleier de å lande ved siden av. De beste lokkeendene er de man lager selv.

Han kaster et kamuflasjenett over trestokkene som allerede er satt opp før. Reinskinnet legges på innsiden, og hagla klargjøres. På samisk kalles jaktskjulet čillá.

– Nå er det bare å vente på den ene stokkanda som staten unner meg i år, sier han ironisk.

Den ubehagelige følelsen

Langs elva og ved vannene er det mange slike jaktskjul. I mange generasjoner har bygdefolket brukt disse stedene.

Sola skinner. Småspurvene kvitrer og flyr mellom dvergbjørkene langs vannkanten. Vinden har økt i styrke, og da er det få ender som flyr.

For Nils Arne er livet komplett og godt når han kan sitte i jaktskjulet, kjenne den friske lufta som varierer mellom å være kjølig og mild på denne tiden av året.

Slik var det i alle fall før.

Nå er det ikke glede å se i ansiktet hans. Bare når han prater om barndomsminnene smiler han. Ellers er han alvorlig. Og når han snakker, høres han både trist og sint ut.

– Hele ordningen er et overtramp og en stor vits, sier han.

At familiene kan samles for å spise ferskt andekjøtt om våren er fortsatt en viktig del av livet i Kautokeino. Det er ikke behovet for mat som er det sentrale, slik det var før.

For Nils Arne er det snakk om tradisjon, kultur, tilhørighet og kunnskap om det som skjer i naturen.

– Norske myndigheter bryr seg ikke. De skjønner ikke hvordan dette fungerer. De forstår ingen ting, sier han.

Tillatelsen til å skyte én eneste and gjør ham provosert.

– Man jakter slik at man får nok ender til ett måltid. Da er man fornøyd. Du skyter ikke mindre, men heller ikke mer. Til en middag for en familie trenger man seks-sju ender. Og and fryser man ikke ned til senere bruk, men spiser den fersk, forklarer han.

Det er nå på høsten andejakta i Norge pågår, og i fjor ble det skutt 41 150 andefugler.

Én gang har også kautokeinomannen prøvd jakt på høsten. For ham opplevdes det helt feil.

– Jeg pakket sammen sakene mine kjapt. Å skyte andunger er ikke noe vi gjør, sier han.

Nils Arne river en kvist med fingrene. Han ser utover vannet og er tankefull.

Sakte tar han opp kikkerten, og speider lenge langs bredden på den andre siden.

– Jeg klarer ikke å slappe ordentlig av. Det er utrolig stressende. En ubehagelig følelse. De er ute etter å ta deg. De kan ligge og lure i timevis, sier han mens han fortsatt har kikkerten mot øynene.

«De», det er folkene fra Statens naturoppsyn (SNO) eller politiet.

Oppgaven deres er å passe på at bare lovlige jegere jakter, at de jakter i de bestemte områdene og ikke minst at de bare skyter stokkand, toppand og siland. Og kvoten på én fugl.

Jegerne, Kautokeino kommune og Sametinget mener hver eneste paragraf som SNO og politiet skal passe på blir etterlevd, er en hån mot jaktkulturen deres.

– Det er trist å sitte her i skjulet og vite at man bryter loven hvis jeg jakter slik man har lært at det skal gjøres. Hvis man følger tradisjonen og det som er vanlig, så tar du en risiko. Det kan få alvorlige konsekvenser. Våpenet kan bli beslaglagt. Du kan miste muligheten til å jakte i flere år. Du kan i verste fall havne i fengsel, sier Nils Arne Hætta.

23-åringen sukker og sier at han føler seg stemplet som en kriminell bare ved å dra ut.

Sist vår ble frustrasjonen så stor at jegerne overvåket overvåkerne.

En app på telefonen fungerte som en jaktradio, og slik holdt jegerne kontakt med hverandre med oppdateringer om hvor SNO til enhver tid var.

– Vi var sikkert 20 biler en stund. Vi kjørte etter dem i mange mil. Hele natta fulgte vi etter. De forsøkte å kjøre ifra oss, men det klarte de ikke. Når de stoppet tok vi kontakt for å prate, forteller Nils Arne.

Statens naturoppsyn (SNO) stopper opp for andejegere fra Kautokeino

PASSET PÅ OPPSYNET: SNO fikk en hel gjeng med andejegere etter seg da de hadde oppsyn i Kautokeino sist vår.

Foto: Privat

Han hevder SNO bare er ute etter å «ta» folk, men avdelingsleder Kjartan Knutsen i SNO avviser at de overvåker jegerne. De holder vanlig oppsyn.

– SNO er både synlig og usynlig når vi foretar oppsyn rundt om i Norge. Vi dokumenterer det som skjer. Hvis vi ser lovbrudd er det naturlig å reagere mot det, sier Knutsen.

– Vil kunne dø ut

At det skjer ting som ikke er i samsvar med lover og regler, oppdager SNO noen ganger.

Samme kveld som Norge feirer 17. mai 2018, flyr et helikopter over elva i Kautokeino.

Feiringen av nasjonaldagen er viktig også i samiske områder. For i Grunnloven er det en egen paragraf som skal sikre og utvikle samene «sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Paragrafen kalles «sameparagrafen».

Om bord sitter to oppsynsbetjenter.

Fra lufta oppdager de røyk fra et bål ved elvebredden, en båt, to personer bak et kamuflasjenett og seks lokkeender i vannet.

Etter forskriften var det ikke lov å jakte før 24. mai dette året.

Andejakt i Kautokeino

17. MAI 2018: Dette bildet er tatt fra et helikopter Statens naturoppsyn kom flyvende med. Jegerne ble frifunnet i Indre Finnmark tingrett selv om de ble oppdaget før jakta startet det året.

Foto: Statens naturoppsyn

Etter å ha landet finner betjentene ei pumpehagle i vannet, 31 haglpatroner, seks lokkeender og en ribbet and i skogen.

Anda er fortsatt varm og som sannsynligvis er forsøkt stekt på bålet, mener SNO-betjentene.

Saken er helt klar for SNO, og statsadvokatene i Troms og Finnmark tar ut tiltale.

I Indre Finnmark tingrett i september nekter 26-åringen fra Kautokeino straffskyld.

Og mannen blir hørt, forstått og støttet av flertallet i retten. To av de tre dommerne sier at «vårjakten er regulert så sterkt at den i praksis vil medføre at jakttradisjonen vil kunne dø ut».

Flertallet i tingretten viser også til den sterke lokale misnøyen fordi reguleringene bryter med jakttradisjonen.

«Reguleringen har således spilt fallitt som en ordning for en ordnet andejakt», heter det i dommen.

Konklusjonen er at 26-åringen må frifinnes fordi hans andejakt må anses som lovlig i medhold av samisk sedvane.

Statsadvokatene i Troms og Finnmark har anket dommen til lagmannsretten.

– Resultatet av tingrettens dom er at den åpner for uregulert og ukontrollerbar vårjakt i Kautokeino. Påtalemyndigheten mener dette er i strid med allmenne frednings- og forvaltningsprinsipper, sier politiadvokat Are Aarhus i Finnmark politidistrikt.

Også en mann i 70-årene ble frifunnet med samme begrunnelse. Han ble også tatt av SNO på den samme turen 17. mai 2018. Mannen mente han drev jaktopplæring for en gutt.

Påtalemyndigheten har under tvil valgt å godta denne avgjørelsen.

Andejakt i Kautokeino

BEVIS: I Indre Finnmark tingrett la påtalemyndigheten fram bilde av ei and som var forsøkt stekt på bålet.

Foto: Statens naturoppsyn

– Uetisk å drepe andeunger om høsten

Fra huset sitt ovenfor elva i Kautokeino har Liv Østmo god utsikt. Nå på høsten er det ingen aktivitet på elva.

Den pensjonerte forskeren har i 20 år arbeidet med samisk tradisjonskunnskap ved Samisk høgskole.

– Ender har man aldri jaktet på om høsten. De er ikke så fete da, og ungene er enda så små. Ifølge samisk tradisjon er det uetisk å drepe fugleunger. Dessuten skremmer man bort andungene fra områdene hvor de ble klekket, sier hun.

Østmo mener andejegerne ofte blir misforstått.

– Det påstås at de jakter i hekketiden, men det gjør de ikke. Tradisjonelt starter jakta straks det dannes råker på elva og de første endene kommer sørfra. Da er det etter samiske årstider «vårvinter». Vi har åtte årstider her, og ikke fire som i den norske, sier hun.

Østmo viser til at våren starter minst en måned senere på Finnmarksvidda enn lenger sør i landet. Når den «norske» våren begynner, er det fortsatt «vårvinter» nordpå.

– Og når våren kommer her, avsluttes jakta, sier hun.

Østmo minner også om at heller ikke rypejakta har startet så tidlig som 10. september.

– Først når den aller første snøen har lagt seg, og rypekyllingene har vokst seg større, da starter den tradisjonelle rypejakta, forteller hun.

I Kautokeino ble det i fjor skutt 5250 liryper. Tilreisende jegere tok en stor del av disse.

1600 kilometer fra Kautokeino har statssekretæren i Klima- og miljødepartementet så vidt begynt å tenke på hva som skal skje med vårjakta.

I 2022 skal departementet avgjøre om de vil videreføre den kvoteregulerte jakta.

– Det er for tidlig å konkludere nå, sier Maren Hersleth Holsen.

Maren Hersleth Holsen (V), statssekretær i klima- og miljødepartementet

BESTEMMER: Maren Hersleth Holsen er statssekretær i Klima- og miljødepartementet.

Foto: Even Lusæter / NRK

Myndighetene i Oslo lover å snakke med Sametinget før de bestemmer seg for hva som skal skje.

Sametingspresident Aili Keskitalo har i mange år forklart til departementet og andre at jakta ikke er en trussel mot verken fugler eller naturen.

– Vår største utfordring er at myndighetene sørpå vil avvikle ordningen. Strategien er å regulere jakta med så strenge regler at den dør ut av seg selv. De ønsker slutt på jakta fordi den strider mot deres oppfatning, men det kan de ikke gjøre helt uten videre. Dette er faktisk også et rettighetsspørsmål som gjelder en samisk tradisjon, sier Keskitalo.

Sametingspresident Aili Keskitalo

KJEMPER: Sametingspresident Aili Keskitalo sliter med å få myndighetene til å forstå hvor viktig andejakta er for jegerne i Kautokeino.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK

Statssekretær Hersleth Holsen er ikke enig i at de jobber for en avvikling.

– Slik er det ikke. Selv om vårjakt egentlig ikke er lovlig, mener vi at dagens jaktordning fungerer fint. Både tradisjonell kunnskap, kultur og natur er ivaretatt, sier hun.

Slutter ikke uansett hva som skjer

Ved elvebredden i Kautokeino tenker også Nils Arne Hætta mye om hva som vil skje fra 2022.

Håpet hans er at de kan begynne jakta når naturen er klar, og ikke etter en fastsatt dato.

Han vil jakte på plasser hvor folk har gjort det i generasjoner, og ikke der det er bestemt av noen bak skrivebordene.

Og han vil skyte artene forfedrene hans har skutt, ikke de myndighetene har plukket ut.

Men Nils Arne er redd for at mange er i ferd med å gi opp.

– Jeg prøvde å få fetteren min med i dag, men han synes ikke dette er det noe artig lenger. Han har mistet gnisten. Det er synd, men slik er det, forteller han.

En enslig and senker farten. Den ser ut til å ville lande ved lokkeendene, men fortsetter når Nils Arne strekker seg etter kikkerten.

Knoppene på trærne i krattskogen brister snart, og det er naturens varsel til jegerne. Nå skal jakta avsluttes.

– All isen på elva har tint. Fuglene har spredt seg videre til fjellvannene, sier han mens samler sammen reinskinnene og tar bort kamuflasjenettet.

Han blir stående stille. Så smiler han.

– Jeg var 10 år da jeg fikk min første hagle. Den måtte forkortes slik at den passet. Hagla var så liten, akkurat passelig til at jeg kunne skyte med den. Skjeftet var bare så langt, sier han og viser lengden med hendene.

Nils Arne Hætta

Våren er komplett når Nils Arne får sette seg bak jaktskjulet. – Da mangler jeg ingenting, sier han.

Foto: Marie Elise Nystad / NRK

Lokkeendene tas opp og legges i båten. Samtidig flyr noen ender like over vannflaten. Smilet hans blir større.

– Jeg slutter ikke med andejakt. Den har jeg vokst opp med, og det vil jeg fortsette med. Uansett hva som skjer, sier han.

Loga áššii sámegillii: