Reinskinn i stedet for rød løper under rørende verdenspremiere

– Jeg lo og gråt om en annen, sa en rørt masiværing Issát Sámmol Hætta etter urpremieren.

For han betyr det mye at den første visningen ble lagt til hjembygda.

– Det er en glede og en ære. Ikke bare for oss, men òg til de folkene som ikke er blant oss lengre, sier Hætta.

Folk i den lille samebygda mellom Alta og Kautokeino hadde gått mann av huse da Ole Giævers film «La elva leve» hadde verdenspremiere i bygda fredag kveld.

Så fullt var det at hovedpersonen i filmen, Ella Marie Hætta Isaken, og regissør Giæver først stod i fare for ikke å få sitteplasser. Heldigvis klarte man å presse de to inn på bakerste rad.

Det normale er at publikum ankommer store filmpremierer på rød løper, men i Masi ankom et koftekledd publikum, som seg hør og bør, på reinskinn.

I 15 minusgrader og med nordlyset flerrende over himmelen kunne ikke kulissene vært bedre for dramaet som utspilte seg på kinolerretet inne på skolen.

Nærmere bestemt i gymsalen, som for kvelden var omgjort til kinosal.

Filmen tar for seg den mest omstridte kraftutbygginga i norsk historie, nemlig kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget. En kamp som ikke minst også dreide seg om kampen for samiske rettigheter.

Hadde de mest ytterliggående forslagene til norske myndigheter fått gjennomslag for 40 år siden, skulle ingen ha kunnet leve i Masi i dag.

Bygda ble nemlig foreslått demmet ned i jakten på mer kraft.

Ole Giæver forteller at han kjenner på enorm lettelse og glede.

Det å få vise filmen for alle første gang, til noen av dem som har vært aller mest berørt, var viktig for ham:

– Det å se og oppleve filmen sammen med de som bor her, og som har den tematikken så tett på seg, det er ganske sterkt. Rett og slett.

Gjenopplevde minnene

For Issát Sámmol Hætta ble fredagens filmpremiere av det helt spesielle slaget. Han var nemlig en av de som var med i Stilla utenfor Alta, under de store demonstrasjonene for fire tiår siden.

Ulydighetsaksjonen i Stilla i 1981 kulminerte i den største politiaksjonen i Norge etter 2. verdenskrig.

Hætta minnes et stort samhold mellom aktivistene fra den gang. Aktivister som kom fra hele verden.

Alt dette fikk han gjenoppleve i filmen til Giæver.

– De mellommenneskelige relasjonene, sorgen, gleden, kjærligheten og døden. Alt dette fortelles utrolig godt gjennom denne filmen, sier Hætta.

Han mener filmen er universell og tar for seg problematikk om utbyggingsprosjekt kontra vern av natur og den lille manns rett.

Han tror filmen vil ha stort nedslagsfelt, også utenfor Finnmark og Norges grenser.

Artist Ella Marie Hætta Isaksen fra Tana i Finnmark bærer hovedrollen i filmen. Filmen er en fiksjonsfilm, basert på ekte hendelser fra den gang, som viser en ung jentes interne kamp.

Den eldre Hætta roser den unge Hætta.

– Det var veldig flinke skuespillere og hovedrolleinnehaveren, hun kan mer enn bare å synge og joike, skryter Issát Sámmol.

Intern kamp

Ella Marie håper den interne kampen som hun har gått gjennom med denne rollen skal ha vært til nytte:

– Og at det til slutt gjør at flere begynner å bry seg om samenes rettigheter, sier hun.

Etter hennes oppfatning er det viktig å huske på at slitet ikke er over.

– På mange måter er kampen som ble igangsatt på 70-tallet, ennå ikke avsluttet. Det er for meg svært viktig å ha fokus på gjennom denne filmen, sier hun.

Fra filmen startet til siste ord i rulleteksten var borte og lysene ble slått på, var det helt stille i salen.

– Det var svært spesielt å se filmen for første gang i Masi. Det var enda bedre enn jeg trodde, sier en beveget Elle Májja Eira.

Ungjenta har bodd i Masi hele sitt liv og kjenner ekstra på det faktum at hjemstedet hennes stod i fare for å legges under vann.

– Jeg er stolt over å være fra Masi. Våre forfedre har vært så harde, så sta, sier Eira med tårevåte øyne.

En internasjonal film

I forbindelse med forestillingen joiket Issát Sámmol Hætta joiket sitt hjemsted:

– Ingen klarer seg mot oss, sier Hætta leende.

Filmen har Norgespremiere 6. februar, men skal før det vises på Tromsø filmfestival 16. januar.

Den er allerede nominert til Göteborg filmfestivalens hovedkonkurranse, hvor den kan vinne «Dragon Award»-prisen, som er en av de største filmprisene i verden.