NRK Meny
Normal

Derfor flytter folk fra sjøsamiske områder

– Når det materielle grunnlaget for deres næringsvirksomhet forsvinner, så forsvinner også levebrødet.

Steinar Pedersen

Forskere vil vite hvordan det står med den trdisjonelle kunnskapen i samiske områder. Historiker Steinar Pedersen er leder for Árbediehtoprosjektet.

Foto: Nils Henrik Måsø / NRK

Det er den enkleste forklaringen til at sjøsamiske områder «tømmes» for folk, forklarer historiker Steinar Pedersen fra Tana.

I to dager har forskere og tradisjonsbærere hatt seminar om tradisjonell kunnskap i samiske områder. Seminaret ble holdt i Olderfjord, en av de mange sjøsamiske områder som preges av fraflytting.

Pedersen som opprinnelig er fra sjøsamebygda Vestertana i Tana kommune, har i lengere tid vært opptatt av den sjøsamiske historien.

Gamle båter og jordbruksredskap

Den sjøsamiske kulturen kan i verste fall bare bli en historie dersom fjordbefolkningen ikke får anerkjent sine historiske fiskerettigheter, frykter historiker Steinar Pedersen.

Foto: Synnøve Ackermann

Han er enig med sjøsamen Valerius Hildonen-Nilsen fra Olderfjord, at det trenges et krafttak for å redde bosettingen i sjøsamiske områder.

– Hvis man nå ikke samler alle positive krefter i samme retning, så vil den negative utviklingen for den sjøsamiske kulturen bare fortsette.

Pedersen mener at Sametinget vil spille en avgjørende rolle dersom denne mobiliseringen skal lykkes.

I den sammenheng viser han til Stortingets behandling av innstillingen fra Kystfiskeutvalget .

– Tålegrensen er oppnådd

Utvalget hadde denne konklusjonen:

«Folk bosatt ved fjordene og langs kysten i Finnmark har rett til fiske i havet utenfor Finnmark på grunnlag av historisk bruk og folkerettslige regler om urfolk og minoriteter.»

– Dette ga et håp, sier Pedersen.

Men Kystfiskeutvalget som tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith ledet, kan også bli drømmen som brast.

– Slik saken står i dag ligger man farlig nær et slikt resultat, frykter Pedersen.

– Vedtaket fra Stortinget i juni i år slår nemlig på et uhyre spinkelt grunnlag fast, at folk i Nord-Norge, verken samer eller andre, har noen grunnleggende rettigheter til å drive fiske i sjøen.

Pedersen mener at det nå er opp til Sametinget å avgjøre om de vil godta avvisningen av at det foreligger grunnleggende rettiehger til å drive sjøfiske eller ikke.

– Man er nå på et nullpunkt når det gjelder sjøsamenes og den nordlige befolkningens rettighetskamp på dette området, slik Stilla var i kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget på 1970-80-tallet.

– Hvis Stortingets vedtak blir stående, vil kyst- og fjordbefolkningen i nord bli stående helt uten grunnleggende rettigheter innenfor en næring de har drevet med mer i enn ti tusen år, mener Pedersen.

- Trålere «overtok» fjordene

Han har denne hovedforklaringen på hvorfor folk flytter fra sjøsamiske områder:

– Trygt og stabilt næringsgrunnlag er en klar forutsetning for at den sjøsamiske bosettingen og kulturen skal bestå. Utviklingen i sjøsamiske områder i Nord-Norge, viser at næringsgrunnlaget her har vært alt annet enn stabilt de siste hundre år.

Invasjon av store båter og aktive redskaper i fjordene, er hovedårsaken til denne utviklingen, mener Steinar Pedersen.

– Lenge var det også slik at det ikke fantes noen vern for fjordressurser. Ringnotsnurpere, snurrevadsnurpere, seinotsnurpere og loddesnurpere kunne fiske helt inne i de minste fjordarmene. Slik ble fjordene tømt for sild, sei, tosk, lodde og andre fiskeslag.

Selv om situasjonen i den senere tida er blitt noe bedre, så har datidens herjinger fortsatt negative ringvirkninger i dag, mener Pedersen.

Småbåtfiskere kasta på land

– Innføring av fartøykvoteordningen i 1990 førte til at de minste båter ble presset ut, forteller Pedersen.

Dette kommer også klart frem i dokumentarfilmen "Kasta på land" laget av Torill Olsen og Harry Johansen.

Filmen er også blitt sendt i Brennpunkt 6. oktober 2009.

Fartøykvote er en garantert kvote som et fartøy kan fiske. Dette blir gitt på bakgrunn av lengde på fartøy, lasteromvolum og lignende.

For å få fartøykvote, måtte man vise til et visst kvantum oppfisket torsk i løpet av de tre siste årene før ordningen ble innført. Men fiskere som drev med småskalafiske, fylte ikke disse kriteriene. Årsaken var en naturkatastrofe – år etter år med invasjoner av grønnlandssel – som gjorde at torsken ikke kom inn i fjordene.

– De som ikke oppnådde fartøykvoten, ble satt utenfor muligheten til fullferdig inntektsmuligheter fra fisket, forklarer Pedersen.

– Til tross for at folk i disse områdene hadde drevet med fiske i mer enn ti tusen år, var det den manglende fangsten de par siste årene forut for 1990, som ble brukt som begrunnelse til å frata folk rettigheter.

Kvoten er blitt en salgsvare

Tilgangen til fisket har vært gratis i mer enn ti-tusen år tidligere. Nå må ungdom som ønsker å bli yrkesfiskere, kjøpe kvote. Dette er en utgift som kommer på toppen av andre nødvendige investeringer, som båt og bruk.

– Også denne ordningen har åpenbart vært med å svekke grunnlaget for bosettingen i sjøsamiske områder, forklarer Pedersen.

Omsettelige kvoter er kvoter som kan selges til andre. Ordningen går enkelt ut på at en fordeler kvoteandeler til fiskerne, som de eier. Deretter kan fiskerne kjøpe og selge kvoteandeler seg i mellom.

– Denne endringen har åpenbart vært med på å svekke det tradisjonelle næringsgrunnlaget i sjøsamiske bosettingsområder.

Laksefisket raderes

Men også reguleringer av laksefisket mener Steinar Pedersen har gått i gal retning.

– De stadige innskrenkinger har blant annet gjort laksefisket mindre lønnsom enn tidligere.

Nå er oppdrettsindustrien i ferd med å overta, mener Pedersen.

– Ivasjon av slike anlegg i samiske fjordområder, har ført til at verdien av villaksen er redusert.

Kiloprisen er blitt syv ganger mindre enn for noen ti-år siden. Også dette har svekket det tradisjonelle næringsgrunnlaget, mener Pedersen.

Spørsmålet er hvor lenge befolkningen i fjordområder skal finne seg i at deres historiske fiskerettigheter skal bli neglisjert. Kystfiskeutvalgets innstilling ga et håp. Men nå kan dette være drømmen som brast, mener Pdersen.

– Ikke alt er så svart

Selv om sametingspresident Egil Olli (Ap) forstår frykten, er han likevel ikke like skeptisk.

– Det er mye bra i vedtaket fra Stortinget, svarer Olli.

Et av de tiltakene som han mener er positivt, er at bare fartøy under 15 meter med konvensjonelle redskaper kan fiske innenfor en fastsatt fjordlinje.

– Nå er vi i full gang i samarbeid med fiskeriministeren, om å få gjennomført vedtaket i praksis. Første skritt vil være å få kartlagt områder hvor store båter ikke skal kunne fiske.

– Men også fjordfiskenemnda, det rådgivende organet for fisket i sjøsamiske områder, skal på plass så snart som mulig. Også dette er noe som Stortinget vedtok i forbindelse med Kystfiskeutvalgets innstilling.

– Vanskelig å omgjøre vedtaket

Til tross for at Stortinget ikke har anerkjent de historiske fiskerettighetene, står Olli fast på at disse eksisterer.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Sametingspresident Egil Olli og fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen

Her legger fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen frem sitt syn om Kystfiskeutvalgets innstillling. Ikke alt ble like godt mottatt av sametingspresident Egil Olli.

Foto: FOTO: Nils Henrik Måsø / NRK

– De har alltid eksistert på bakgrunn av bosetning og bruk ved kysten i uminnelige tider. Derfor er vi uenige med Stortinget når de ikke vil anerkjenne disse rettighetene i lovsform, forteller Egil Olli.

Etter hans oppfatning er det ingen tvil om at samer og andre bosatt ved kysten har slike rettigheter på alders tids bruk og lokale sedvanerettigheter.

– Dette er et uomtvistelig faktum. Derfor vil vi fortsatt arbeide for å få anerkjent disse rettighetene i lovsform. Jeg er glad for å ha et enstemmig Sameting bak dette kravet, forklarer Olli.

Veien om å få omgjort stortingsvedtaket er å gå via internasjonale organer.

– Vi jobber for å levere en egen rapport om saka til FNs spesialrapportør for urfolkssaker, forteller Olli.

– Frykter du for at fiskere i sjøsamiske områder kan bli kasa på land på nytt også i fremtiden, dersom de historiske rettighetene ikke blir anerkjent i lovsform?

– Nei det frykter jeg ikke. Det lar seg ikke gjøre med de øvrige tiltakene Sametinget har fått på plass. Men man vet aldri hvordan flertallet på Stortinget vil være i tida fremover. Stortinget vedtar lover. Men de kan også endre lover, så der ligger det en usikkerhet, innrømmer Olli.

Tiltakene som Stortinget har vedtatt, er bygget på godvilje. Dette gir ikke samme sikkerhet som hvis de var begrunnet med historiske rettigheter. Der ligger forskjellen.

Forstår frustrasjonen som sprer seg

Han har stor forståelse hvis den misnøyen som nå sprer seg i de sjøsamiske områdene.

– Jeg har ingen problemer med å støtte en eventuell sjøsamisk aksjon for å få oppreisning for deres kultur, dersom de sjøl vil det, svarer Egil Olli.

Han tror ikke er det umulig å få til en ny samebevegelse slik Valerius Hildonen-Nilsen ønsker det.

– Alt er mulig, bare folk sjøl ønsker det.

– Kan ikke dette oppfattes som en kritikk av Sametinget?

– Det kan det selvfølgelig være. Sametinget har jobbet med sjøsamiske saker i over tyve år. Og en eventuell sjøsamisk aksjon kan være en god støtte for den kampen som Sametinget fører for den sjøsamiske befolkningen, svarer Olli.