Utfordrer til ny samebevegelse

Han fikk nærmest «sjokk» da han vendte tilbake til hjembygda etter 30 år. Bare eldre folk var igjen. Nå ønsker han en ny samisk mobilisering. Denne gang for å redde den sjøsamiske kulturen.

HISTORISKEBILDER

Valerius Hildonen-Nilsen (innfeldt) håper på å få samme oppmerksomhet for den sjøsamiske kampen, som Alta-aksjonen fikk for 30 år siden da utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget raste i landet.

Foto: Løchen, Per / SCANPIX

– Tiden er i ferd med å renne ut for den sjøsamiske kulturen, mener sjøsamen Karl Kristian Valerius Hildonen-Nilsen (61) fra Olderfjord i Porsanger kommune.

Slektsforskeren, tegneren og illustrøren som til daglig ønsker å bli kalt for Valerius, er enig med forskerne når de slår katastrofealarm .

– Jeg trenger ikke å speide langt for å oppdage at forskerne har rett i sin analyse, svarer Valerius.

Pessimismen er i ferd med å ta overhand i hjembygda som han flyttet tilbake til etter 30 års bortreise.

Olderfjord ligger omtrent midt i mellom Kistrand (4,3 km) og Smørfjord (6,8 km) ved veikrysset E6 og E69, og passeres av alle veifarende på tur til og fra Honningsvåg og Nordkapp.

– I sin tid var KOS-området (les: Kistrand, Olderfjord og Smørfjord) et levende bygdesamfunn, med tre skoler, fire butikker, to kafeer, gatekjøkken, posthus, to bensinstasjoner og eget helsehus. De fleste familier hadde fiske og jordbruk som hovedlevevei.

– Jeg har mest bare gode minner fra denne tida, forteller Valerius.

Startet egen kartlegging

Men i 1979 valgte Valerius å flytte fra Olderfjord på grunn av jobb. Først til Karasjok, senere til Sør-Norge.

– Da jeg 30 år senere, i 2009, flyttet tilbake til hjemplassen og så endringene, var det nærmest som et sjokk for meg. Nedgangen var slående og området var ikke til å kjenne igjen.

Posten, tre butikker, en bensinstasjon, helsestasjonen, gatekjøkkenet og den ene kafeen var lagt ned.

Høsten 2009 ble også den siste skolen og barnehagen, Russenes oppvekstsenter, gått over i historiebøkene. Nå må de få elevene som ennå finnes her, pendle til Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter og Kokelv oppvekstsenter som ligger i nabokommunen Kvalsund.

Tidligere var det et pulserende fiskeri- og jordbruksmiljø her. Men også dette er i ferd med å bli en historie. Nå er det bare en håndfull heltidsfiskere og ett gårdsbruk igjen her.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Melkerampe

KOS-området har tidligere hatt et aktivt jordbruk. Nå er det nærmest bare minner igjen.

Foto: Valerius Hildonen-Nilsen

Hvor er det blitt av folket?

Nysgjerrigheten på hva som var årsaken til denne dramatiske endringen og hvor det var blitt av folket, gnaget den hjemvendte slektsforskeren.

– Derfor begynte jeg min egen lille kartlegging på hvor folk hadde flyttet.

I dag bor det cirka 135-40 personer i KOS-området. For 30 år siden da Valerius flyttet fra stedet, var tallet minst dobbelt så stort.

Men fraflyttinga har begynt å skje allerede før den tid. På det meste har det bodd 650 personer her etter krigen.

– Selvsagt har jeg ikke klart å få en fullstendig kartlegging av hvor folket har flyttet. Hittil har jeg kartlagt 240 utflyttere.

Radbrukket kultur er resultatet

Valerius forklarer at flyttemønsteret er todelt:

– De fleste har flyttet ut av kommunen, til byer rundt omkring i landet. Manglende jobb- og utdanningsmuligheter, er hovedårsaken.

Artikkelen fortsetter under kartet:

Utvandringen fra Olderfjord i Porsanger kommune

NORD-NORGE: Valerius Hildonen-Nilsen har kartlagt hvor folk fra KOS-området har flyttet til. I Nord-Norge er Alta og Lakselv trekkplasteret.

Foto: Valerius Hildonen-Nilsen

I Finnmark er det Alta som er hovedtrekkplasteret.

Ekteparet Ronny og Line Marion Wilhelmsen sammen med deres tre barn, er de siste ofrene for nedleggelsesspøkelsen.
Da den siste skolen og barnehagen ble lagt ned, var valget lett. Det var lett å få seg jobb i Alta.

– Egentlig hadde vi hele tida skjønt hvilken vei det bar. På en måte var vi derfor litt forberedt. Men det var likevel bittert å måtte selge huset og etablere hjemmet sitt på en helt ny plass, forteller Line Marion Wilhelmsen.

Men kartlegginga viser at det også skjer en intern flytting i kommunen, og de fleste har flyttet til Lakselv som er kommunesenteret.

– Dette er en villet sentraliseringspolitikk fra myndighetenes side. Resultatet er en nærmest radbrukket sjøsamisk kultur.

– Den tradisjonelle sjøsamiske næringsvirksomheten med kombinasjon mellom jordbruk, fiske, jakt og fangst, er allerede blitt en historie, mener Valerius.

– Heller ikke lovgivende myndigheter har vært på sjøsamenes side. Og når det ikke finnes andre alternative arbeidsplasser, hva kan da ungdom gjøre annet enn å flytte, forklarer Valerius.

Artikkelen fortsetter under kartet:

Utflytting fra KOS-området i Porsanger

SØR-NORGE: Sør for Nord-Norge er det Trondheim og Oslo som tiltrekker de fleste utflyttere fra KOS-området.

Foto: Valerius Hildonen-Nilsen

– Gløden sloknes

I tida han sjøl var bortreist, mener han det har skjedd en stor forandring også med folket.

– Mens det tidligere rådet en slags ungdommelig optimisme, sitter vi stort sett igjen med et passivisert eldre folk igjen. Man har gitt opp og man ser ikke fremover. Det er lite optimisme å finne.

Russenes oppvekstsenter var viktig samlingspunkt for Kistrand, Olderfjord og Smørfjord.

– Her ble det drevet forskjellige kulturelle aktiviteter; revygrupper, leikaringer, idrettsaktiviteter, foreningsliv osv. Mesteparten av aktiviteten forsvant med nedleggelsen av oppvekstsenteret.

– Vi er ikke bare en valgkampsak

Valerius er glad for at sametingspresidenten nå vil ha større fokus på de utfordringene som en fraflytting skaper for de sjøsamiske bygdesamfunnene.

– Men det er omfattende jobb å kunne snu flyttestrømmen fra de sjøsamiske bygdene.

– Det største arbeidet kan være å bevisstgjøre lokale politikere hvor viktig det er å ta vare på den sjøsamiske kulturen. Men også lokalbefolkningen, både de som er igjen og de som har flyttet ut, må bevisstgjøres. Vi må dra lasset sammen i større grad enn det vi gjør i dag for å bevare den flerkulturelle bakgrunnen.

Valerius har litt problemer med å ta løftene fra sametingspresidenten på alvor:

– Dette kan være noe som kastes frem bare i forbindelse med valgkamp. Men hvis han får god dialog med andre krefter også, ikke minst lokalt, så er ingenting umulig.

– Fører en "alene-kamp"

Selv om Sametinget forsøker å ta også sjøsamene under sine vinger, savner Valerius likevel en samlet kamp for å få en oppreisning for den sjøsamiske kulturen.

– Sjøsamene bor spredt og har ikke en samlet organisasjon som kan kjempe for deres sak. Vi bør ta lærdom av bygder som har klart å danne et nettverk rundt seg for å skape utvikling. Leter vi nok, finnes det heldgivs noen få slike også.

Men Valerius antar at de fleste sjøsamer bor i bygder med nedgang.

– Og de som førsøker å ta opp kampen for sine rettigheter, opplever fort å bli alene om det.

Håper på en ny "Alta-aksjon"

Kystfiskeutvalgets innstilling ga et håp. Kjernen var at samene og andre som bor langs kysten i Finnmark, har rett til fiske, på grunnlag av den historiske bruken og etter folkeretten.

Men vi lot sjansen gå fra oss, og det ble bare med håpet.

– Vedtaket ble noe helt annet. Filmen «Kasta på land» spøker i bakholdet.

Men Valerius ønsker ikke å gi opp håpet. Nå vil han ha en ny felles mobilisering for en felles sak.

– Resultatet av Alta-aksjonen er et godt eksempel på hva en samlet front kan føre til. Dette førte til sterk fokus på samesaken, og etablering av Sametinget.

Vil du ha en ny Alta-aksjon?

– Ja, svarer Valerius humrende, og legger til:

– Men spørsmålet er hvor en slik aksjon skulle foregå.

Bak svaret er det også alvor.

– Hit, men ikke lenger!

Alta-konflikten var en politisk strid på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet vedrørende utbyggingen av et vannverk i Altaelva.

Den opprinnelige planen var å legge deler av samebygda Máze under vann. Samene mobiliserte til felles kamp mot planene. Stilla, syv mil nord for Máze, ble nullpunktet:

– Hit men ikke lenger! Det var den klare meldingen til kolonimaktene den gangen.
Alta-aksjonen handlet derfor ikke bare om elva. Men var selve symbolet på norsk kolonisering av samiske områder. Demonstrantene var den siste skanse. Dette ble et vendepunkt – miljøkampen som ble en urfolksak .

Nå vil Valerius ha et nytt nullpunkt. Denne gang i kampen for de sjøsamiske rettighetene.

– Jet vet ikke hvor et slikt nullpunkt skulle ligge. Men man kunne kanskje satt fokus på et bestemt sted og samlet kjempe for å få vekst i bygda. Hvis folk får vite hvordan situasjonen for den sjøsamiske kulturen egentlig er, så vil de forstå, mener Valerius.

Målsettingen er å få fokus på livssituasjonen for sjøsamene og den øvrige fjordbefolkning i sjøsamiske områder. .

Elevtallet på Russenes oppvekstsenter

Utvikling av elevtallet på Russenes oppvekstsenter fra 1992 til 2009:

   Årstall:

Gutter:

Jenter:

Totalt:

1992-93

 29

 16

 45

1993-94

 25

 19

 44

1994-95

 22

 21

 43

1995-96

 17

 24

 41

1996-97

 18

 23

 41

1997-98

 24

 25

 49

1998-99

 15

 22

 37

1999-00

 14

 16

 30

2000-01

 15

 16

 31

2001-02

 18

 14

 32

2002-03

 18

 13

 31

2003-04

 18

 10

 28

2004-05

 17

 9

 26

2005-06

 15

 7

 22

2006-07

 12

 5

 17

2007-08

 12

 4

 16

2008-09

 5

 2

 7

2009-10

Skolen nedlagt og elevene flyttet til Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter

Utvikling av elevtallet på Russenes oppvekstsenter