Hopp til innhold

– Barna skal mestre kniv

Samisk oppdragelse kan være så annerledes at foreldre ber barna om å fortelle minst mulig utenfor hjemmets vegger.

Hjerte

Samisk oppdragelse. – Ett år: kjenne på brødkniven. Tre år: egen tollkniv. Seks til åtte år, avhengig av modenhet: egen samekniv.

Foto: Kenneth Hætta

Ett barn, to kulturer og et samfunn under forandring.

– Hysj. Ikke si noe.

Kautokeino, Indre Finnmark. Flere barnevernsaker har rystet bygda. Fire foreldrepar med barn i samme barnehageavdeling forteller til NRK at de alle har fått brev fra barnevernet.

Debatten har foregått over lunsjbordet, på Facebook og i avisa. Foreldre har sagt seg bekymret for at en barnevernsak skyldes institusjoner som ikke aksepterer samiske normer. Barnehage og barnevern tilbakeviser dette, og har også fått støtte.

– Jeg tror vi er i en brytningstid, sier en ung samisk forelder med småbarn. Ikke alle vil snakke med journalister, og i hvert fall ikke annet enn anonymt. Hun mener mange er bekymret. – Vi er mellom barken og veden, besteforeldrene som har riset hengende på veggen og barna som aldri må få ris.

Ann-Silje Guttorm fra Karasjok går siste året på førskolelærerutdanningen på Samisk høgskole. Hennes sønn Benjamin arbeider med kniven i snøen. For Guttorm er det ikke lek.

Hjertet

– Det er artig, sier Benjamin (4 1/2) i Kautokeino og håndterer samekniven.

Foto: Kenneth Hætta

– Han kan holde på med kniv fordi jeg selv har vokst opp med bruk av kniv. Vi fikk kniv da vi var små, og jeg synes at han skal lære å respektere kniven, som er et verktøy, ikke et leketøy.

– Selvfølgelig kan noen utenfor det samiske samfunnet reagere på det. Kanskje er det fordi de ikke bruker kniven som verktøy like ofte som vi gjør.

I samisk barneoppdragelse inngår også nárrideapmi - herding og čáhcerávga - skremsel for å hindre fare når man ferdes ved vann - som draugen, nøkken og hulder i norsk kultur. Her i Indre Finnmark forekommer det at unge samiske foreldre truer med ris om barnet er uskikkelig. Men ingen sier at de gjør alvor av truslene.

Karen Marie Eira Buljo er en markant kvinne innen reindrift og duodji - samisk håndverk. Hun sitter hjemme i sin stue og strikker i hverdagskofta. Med lav stemme forteller hun om samer som har vært stolte over å ha fått ris, i en oppdragelse som også inneholdt de ti bud og som var full av kjærlighet.

Læreren, ble det kalt, riset som hang på veggen. Oppfører du deg ikke, ser læreren deg. De fikk ris over kofta hvis de var uskikkelige. Jeg sier ikke at man skal rise, men jeg spør - finnes det noe bedre når barna er uskikkelige eller vil stygt skade andre barn?

Jag har icke sett någt annat folk andvande så mycken tid till at jollra med de små an lapparna

Rosberg, sitert i Bruhn 1935, s.92 I: Balto s.38

Buljo mener man ikke skal ikke gå til sengs med dårlig samvittighet som barn, og at man kan ta skade av det senere i livet. Å be om tilgivelse kan være hardt, men nødvendig.

– Fra barndommen av skal man lære å klare seg selv og hele tiden være selvbergende. Vi skulle lære hva som er rett og galt i ung alder. For meg virker den norske kulturen overbeskyttende.

– Jeg kjøpte mitt eget el-strykejern etter at strømmen kom og ville lære å dampe. Sydde lue da jeg var åtte og et halvt, og kofte da jeg var elleve. I den norske kulturen ville det blitt sett på som barnearbeid. Hos oss var det naturlig å ville kunne alt.

Samisk barneoppdragelse har blitt beskrevet som en såkalt «risk-taking culture», hvor barna skal få utforske selv. Men Buljo mener vestlig barneoppdragelse er mer risikofylt enn samisk barneoppdragelse.

– Jeg er ikke enig i at samisk barneoppdragelse er risikofylt, sier hun og rister på hodet. – Barna forstår at komfyren er farlig når de blir tatt bort til gryta og får kjenne at den er varm tre-fire ganger før de er et halvt år.

– Her har nordmenn noe å lære. Jeg er redd for at vi blir fornorsket og at de samiske metodene forsvinner.

Bilde

Riset henger fremdeles på veggen hos eldre i Kautokeino.

Foto: Kenneth Hætta

– I dag har det dessverre allerede endret seg endel her i bygda. Befolkningen har valgt den frie, norske barneoppdragelsen og barna vet ikke lenger hva som er rett og galt og hva de må unngå for ikke å ødelegge seg selv.

53-åringen, som sier hun er sterkt imot Halloween-masker, har seks barn.

– Samisk barneoppdragelse er å lære barna å mestre kniv. Barna har fått bordkniven i hendene som ettåring, også har det gått videre derfra. Jeg har seks barn og ingen har skadet seg. Som skolelærer så jeg andre barn som skulle bruke kniv i lavvo - og skar seg. De voksne gjemmer saksa og gjerder inn vedovnen. Er det god pedagogikk å henge knivene over skapet? Skal ikke barna få se det som er farlig her i livet?

– Fra tidlig av brukes det čáhcerávga - hvor man viser at noe kan trekke deg ned i elva isteden for å forklare at det finnes. Barna blir tatt med og fortalt hvorfor de ikke bør gå for nært og drukne. Er skammekroken bedre? spør Buljo og legger fra seg strikketøyet.

– Jeg har aldri gått til elva etter at jeg fikk høre at det var farlig, sier yngstedatter Berit, sittende med den bærbare PC-en på fanget, omringet av samisk håndverk i hyller og på veggen.

I det stille i lavvoen kunne det bli fortalt om bjørn, elg og firfisler som kunne komme om man gikk for langt i skogen. Kalven din ville miste synet på det ene øyet hvis du lekte med pinne i bålet.

– Samisk kultur er ikke slik det var for femti eller hundre år siden. Det har skjedd en rask modernisering og globalisering. Vi lever ikke helt isolert. Det er mer av faste måltider og leggetider, og mindre av å ikke følge klokka. Barna skal i barnehagen og på skolen, forteller kommunepsykolog Anne Lene Turi på det moderne helsesenteret i bygda.

– Men det er fremdeles noe som heter samisk barneoppdragelse i dag. Å lære barn å prøve ut selv, klare opp trær, kniven, høy toleranse og risikotaging og tidlig ansvar. Barna blir tatt med på voknes aktiviteter og forventes ikke å tie stille. Jeg har selv vært i selskap hvor de samiske familiene lar barna springe til elleve på kvelden, mens de norske har dratt hjem halv åtte.

Turi er psykologspesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, har tatt doktorgrad med en avhandling knyttet til samiske helsespørsmål og er selv fra Kautokeino.

Bilde

– Jeg mener synet på samisk barneoppdragelse er negativt fordi samene er et urfolk, sier Karen Marie. Datteren Berit gjør lekser.

Foto: Kenneth Hætta

– Nå tar jeg kanskje feil, men mitt inntrykk er at å få beskjed om å kle på seg er et norsk ideal. Samiske foreldre prøver å motivere barnet til å vite hva man selv vil. Nei, jeg vil ikke ha på meg votter og lue. Nei vel, så får barnet gå ut uten votter og lue. Så begynner barnet å fryse, og går inn og kler på seg. Da tenker barnet, oj, nå frøs jeg nesten ihjel.

– Poenget med nárrideapmi, å terge og erte ungene litt, er ikke å være ekkel, men å herde dem litt. Det at man skal lære dem å ikke bli sint. Man kan spørre en jente: hvem sin gutt er du? Og jenta skal da si at man ikke er gutt, men jente, og skal øve seg til å regulere sine følelser og tåle litt.

– Det kan virke slemt. Kan det være riktig? Man ser barna an. Jeg tror at ikke alle barn får samme behandling, sier Turi.

En annen forskjell fra det norske er at en ikke griper inn, men bruker indirekte metoder som å lure, lirke og avlede framfor å si stopp. Man skal ikke ydmyke ungen og sier vi har visst blitt litt våt i buksa, forklarer Turi.

– Dette er elementer av samisk barneoppdragelse jeg helt klart kan se at vi fremdeles har i dag, sier Turi.

Hun sier hun ikke vet om čáhcerávga - å skremme barn med overnaturlige vesener, egentlig er så skremmende.

Det som oppfattes som et problem i en kultur, trenger ikke å være et problem i en annen kultur.

Kunnskapsdepartementet, 2006

– Er det ikke litt i en julenissekategori? Å true barn med dette er ikke terrororisering som fører til mareritt og ikke tør å leve eller blir nervevrak. Her må man også se litt an.

– Man har også brukt tatere og nordmenn som andre fremmede som kan komme og ta deg. Men jeg tror ikke det førte til at barna ble livredd fremmede.

– Når det gjelder fysisk avstraffelse som ris har det nok vært vanlig tidligere, som det også har vært i den norske kulturen. Jeg har snakket med mange voksne i dag som alle husker at de enten har fått ris da de var mindre, eller er blitt truet med å få ris. Alle husker det godt. Samtidig sier de at de aldri ville rist sin barn, men «jeg fikk ris og tok ikke skade av det». Ris fikk man når man virkelig, virkelig hadde gått over streken og var ikke del av hverdagen.

For endel år tilbake ble det gjort en undersøkelse hvor det framkom at å true med ris var litt mer vanlig blant samiske familier enn ikke-samiske familier.

– Hvis kultur og tradisjon er argumentet alene, vil jeg ikke kjøpe det. Du slår ikke barn fordi det er akseptert. Jeg er usikker på hvor akseptert det er å gi ris. Jeg tror synet på å slå barn er mindre akseptert i dag.

– Vi er i en brytningstid. Det akkurat derfor jeg tror samisk barneoppdragelse er noe mange er opptatt av. Gammelt og ungt lever side om side. Kautokeino er litt tradisjonelt, men samtidig veldig moderne. Historisk sett har den voldsomme fornorskningen ført til at det samiske har vært litt dårlig og mindreverdig. Også fulgte samebevegelsen hvor vi skulle vekke kulturen til live og bli stolt av vår kultur. Er vi så dårlig? Har vi gjort feil? spør kanskje noen. Jeg tror vi trenger å ha litt kulturell selvtillit. Vi trenger ikke å skamme oss over vår oppdragelse. Vi skal ikke rise eller slå barn. Vi kan finne en annen negativ konsekvens. Men se på det gode ved samisk barneoppdragelse.

Bilde

– Jeg beundrer mange deler av samisk barneoppdragelse. Jeg synes selvstendighet og selvregulering er gode idealer, sier kommunepsykologen.

Foto: Kenneth Hætta

– Hvis du tar fra mennesker troa på den samiske barneoppdragelsen, kan det skape forvirring. Du kan ikke din egen kulturs måte å gjøre det på, og du kan ikke den norske kulturen. Til slutt vet du ikke helt hvordan du skal oppdra barnet. Kanskje er det derfor samiske foreldre skriver ned kommentarfeltene. Det råder en slags kulturell forvirring.

Ole Mathis Hetta er nestor i norsk samfunnsmedisin. Den tidligere fylkeslegen i Rogaland i dag ansatt som seniorrådgiver i samisk samfunnsmedisin for Helsedirektoratet. Han mener samer og nordmenn er ulike, og dette blant annet gjenspeiles i livssti.

Han mener identiske tjenester ikke automatisk er likeverdige. For å kunne ivareta et likeverdig tjenestetilbud til den samiske befolkning er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig at enkeltpersoner behersker samisk språk eller kjenner til samisk kultur og historie. Det kan også være sentralt at hele institusjoner bærer preg av kunnskap og respekt for samiske forhold og individuell tilpasning innenfor etablerte strukturer, ifølge Hetta.

– Det norske samfunnet er så monokulturelt og ikke alle utdanninger tar høyde for ulike kulturer. Dermed blir de som tar denne utdanningen avkulturert i forhold til sin egen kultur, sier Hetta.

Den tradisjonelle samiske barneoppdragelsen står fremdeles sterkt i mange familier.

Forsker Cecilie Javo, 2011

– Samer er et eksempel. Det ser vi innen helsetjenesten, hvor det er helt typisk. Jeg vil anta at dette også gjelder innen barnevernet. Om det samme gjelder innen utdanning tør jeg ikke være sikker på, da man gjennom Samisk utdanningsråd og Sametinget har vært med på å legge premisser for hva man skal lære barn. Det kan hende at det er bedre i skolen enn ellers i samfunnet.

– Ser du det generelt slik at dette kan innebære at selv samer ikke evner å ta høyde for sin egen kultur i yrkesutøvelsen?

– Ja, det vil føre til at man kommer i en slags lojalitetskonflikt hvis man ikke er bevisst på dette, hvor man på en måte må forsake det ene og fremheve det andre, sier Hetta.

Anders Nordahl Hansen, doktorgradsstipendiat i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, tror det er noe å lære av samisk barneoppdragelse.

– Norsk kultur har kanskje noe å lære av samisk kultur i forhold til oppdragelse til selvstendighet og autonomi. For mye overbeskyttelse kan også hemme barna i sine behov for utprøving, en utprøving kanskje den samiske oppdragelsen i større grad tar høyde for, sier Hansen.

29-årige Ann-Silje Guttorm har lært mye om samisk barneoppdragelse gjennom sin utdanning og tror tror ikke på forskning som skal vise at barn ikke skjønner ironi før de er ti år. Nå vil hun jobbe i samisk barnehage, og ønsker å bruke nárrideapmi - herding - i sin pedagogikk. Men det avhenger av hvor hun begynner å jobbe.

Noen foreldre uten samisk bakgrunn har reagert på samiske oppdragelsesmetoder i barnehager. Barn har måtte stille spørsmål ved det de har lært i barnehagen.

– Jeg tror ikke det er så mange som bruker herding i barnehagen i dag. De vet ikke hvordan foreldrene vil reagere. De kan se det som mobbing. Men da har det gått for langt.

Korte nyheter

  • Fosen-rettssaken: Ba om frifinnelse

    I sin avsluttende prosedyre i rettssaken mot Fosen-aksjonistene i Oslo tingrett mandag, la aksjonistenes forsvarer Olaf Halvorsen Rønning ned påstand om at de 13 tiltalte i saken frifinnes.

    I sin prosedyre viste han blant annet til at de tiltalte handlet slik de gjorde fordi de opplevde at det i denne saken ikke fantes alternative ytringsformer for å få sentrale myndigheter til å erkjenne at det pågikk et menneskerettighetsbrudd i Norge, og få myndighetene til å følge opp en enstemmig dom fra Høyesterett.

    – Etter vårt syn er disse handlingene de har foretatt, rettmessige i lys av den retten de har etter Grunnloven og EMK til å ytre seg i fred, sier Rønning.

    Han trakk også fram at folk som har engasjert seg i saken hadde skrevet kronikker, arrangert lovlige demonstrasjoner, holdt appeller og skrevet leserinnlegg.

    Likevel hadde ikke regjeringen fått på plass en løsning som fikk menneskerettighetsbruddet til å opphøre.

    Aktoratet la fram påstand om at Fosen-aksjonistene bør straffes med bøter på 6000 kroner hver, eller fengsel i seks dager.

    12. april forkynnes dommen til de tiltalte.

  • 13 kunstnere fra Nordland får Statens kunstnerstipend

    12.000 kunstnere i alderen 20-80 år søkte om å motta Statens kunstnerstipend. Av dem har 13 fra Nordland fått det gjeve stipendet:

    Kristine Larmo

    Lasse Marhaug (bildet)

    Fredrik Tjærandsen

    Markus Johnsen Thonhaugen:

    Astrid Felicia Ardagh

    Thoralf Fagertun Karoline

    Una Moen

    Marianne Lauritsen

    Truls Krane Meby

    Cathinka Mæhlum

    Pernille Øiesvold Øien

    Marie Kristine Skogvang-Stork

    Mia Tian Stenbro

    Utvalgsleder i Statens kunstnerstipend, Arnfinn Bjerkestrand, forteller at det var hard konkurranse for å motta stipend.

    – Vi har 120 representantar i 23 komitear som har vurdert søknadene. De har gjort tøffe prioriteringer og svært mange kvalifiserte søkerere får avslag.

    Lasse Marhaug
    Foto: Presse