Utøverne du ikke ser på pallen

– Jeg trener ti til tolv økter i uken. Du må trene 25 til 35 timer hvis du skal bli blant de beste, sier Audun Laugaland (33).

Klokken er ti på morgenen. Det er flere timer siden skiløperen våknet av sønnen Brede, sto opp, og lagde frokost til familien. Etter å ha sendt ettåringen i barnehagen, kjørte Laugaland til Stavanger Turnhall.

– Det er ingen tvil om at jeg blir egoistisk av å drive på med idrett på toppnivå. Jeg setter mine behov først for at satsingen skal lykkes. Det er godt jeg har ei kone som kan korrigere meg litt noen ganger, sier 33-åringen.

Han går barbeint bort til en bolle som står midt i rommet, og dypper hendene i talkum.

– Det er viktig å trene alternativt. Nå skal jeg forbedre kjernemuskulaturen og overarmene mine, sier Laugaland.

Han klapper hendene sammen. Skiløperen, som har vinterens sure Vasalopp-opplevelse friskt i minnet, er klar for dagens første treningsøkt.

– Jeg må bli bedre. Jeg må bli sterkere, sier Laugaland.

Vilje av stål

«Mmmbop, ba duba dop, ba du bop, ba duba dop». Skøyteløperen Marit Fjellanger Bøhm (26) klarer ikke å la være å synge når Hanson-guttas store hit strømmer ut av hodetelefonene. Det er tidlig på morgenen, og stavangerjenta har allerede tilbakelagt seks kilometer på tredemølla.

– Dette er dritkjedelig. Når jeg løper her inne på mølla, føler jeg hele livet passerer forbi, sier hun.

Fjellanger Bøhm stanser når kilometertelleren viser syv. Det er tid for å gjøre utfall, etterfulgt av en halvtimes tøying og bøying.

– Da jeg ble 23 år, måtte jeg begynne å ta mer vare på kroppen min. Det går ikke lenger å bare trene det jeg vil og synes er gøy. Jeg er nødt til å gjøre det som må til, sier 26-åringen.

For 20 år siden, i januar 1994, var hun på sin første skøytetrening. Faren hennes, Frode Bøhm, ville trene på kunstisbanen som var lagt i Sørmarka, og seks år gamle Fjellanger Bøhm ble med. Stavangerjenta fikk kjapt dreisen på skøytene, og da isen forsvant i begynnelsen av februar, begynte hun allerede å glede seg til neste år når isen skulle komme tilbake.

Da hun var ungdom og det fremdeles ikke fantes noen permanent skøytebane i Stavanger, brukte hun sklibrett til å lære seg den rette teknikken. Hun og faren trente i timevis i kjelleren i svømmehallen. Fjellanger Bøhm ble stadig flinkere på å bøye seg godt nok ned, holde hendene på ryggen, se framover og skli i takt.

– Nå kan jeg nesten ikke skjønne at jeg gadd å stå nede i en hall og bruke timevis på sklibrett, men skøyter er min og pappas store lidenskap. Det var en fin tid, selv om jeg gjerne skulle hatt mer istrening, sier Fjellanger Bøhm.

I 2010 åpnet skøytebanen i Sørmarka Arena, og stavangerjenta kunne endelig kaste sklibrettene.

– Jeg elsker følelsen du får når du kjenner at du går i ett med isen. Det er vanskelig å forklare, men det er så mye som skal stemme før du får den følelsen. Noen ganger tar det en halv time, mens noen ganger tar det flere uker. Skøyter er en utrolig teknisk sport, og du får ingenting gratis, sier hun.

26-åringen er en av dem som vet akkurat det, altfor godt. For veien til å bli en av Norges beste skøyteutøvere har vært lang, og langt ifra enkel. Og hun er ennå ikke den som går verdenscupløp, slik landslagsløperne Ida Njåtun og Hege Bøkko gjør.

Gutten med det blå håret

Bjørnar Ustad Kristensen (32) kunne vært sur. Han kunne rett og slett vært forbannet. De siste ti årene har han fått åtte brudd, og mange småskader. Men sandnesgutten er vant til å hoppe over hinder.

– Jeg skal til VM neste år. Sånn er det bare, sier han.

For fire år siden kvalifiserte Ustad Kristensen seg til EM-finalen i Barcelona. Plutselig var han i medienes søkelys. Alle ville ha en bit av hinderløperen, og i finalen fikk Ustad Kristensen sportsjournalistene til å glise. Den hvite gutten i den røde trikoten, hadde farget håret blått.

– Det var egentlig bare noe jeg gjorde for gøy. Jeg hadde aldri trodd det var det blå håret jeg skulle bli husket for, sier Ustad Kristensen og ler.

Han løp inn til 9.-plassen på 3000 meter hinderløp med tiden 8.27.89. En måned senere vant han NM-gull hjemme i Sandnes. 2010 var hinderløperens beste sesong, og han kjente på seg at de neste årene kom til å gå enda bedre.

Nå er håret svart, og Ustad Kristensen kan se tilbake på fire ødelagte sesonger.

Årets beste og verste dag

Det er 2. mars 2014. Audun Laugaland ligger i tetgruppen i Vasaloppet. Åtte mil ut i løpet, én mil før mål, bestemmer han seg. Laugaland stikker fra de andre, og etter noen kilometer er han 40 sekunder foran 2.-plassen.

Skiløperen fra Rogaland er i ferd med å oppnå målet sitt. Han staker det han er god for, men når det gjenstår én kilometer til mål, skjer det som ikke skal skje. Publikum begynner å rope på en konkurrent som nærmer seg. Like etterpå blir Laugaland forbipassert av nordmannen John Kristian Dahl. Heldigvis er sølvet ennå hans.

300 meter før mål blir Laugaland igjen forbigått. Denne gangen av Johan Kjølstad og Jørgen Brink. Rogalendingen kommer i mål på en 4. plass, ni sekunder etter vinneren. Laugaland må nok en gang reise tomhendt hjem fra årets viktigste renn.

– Hadde jeg visst da jeg var 20 år at en sur 4. plass var det beste jeg kom til å oppnå de neste 13 årene, er jeg usikker på om jeg hadde satset så hardt. Men nå som jeg er 33 år, er jeg glad jeg gjorde det. Hobbyen min er jobben min, og 4.-plassen viser at jeg kan bli best. Jeg kommer nærmer pallen for hvert år som går, sier skiløperen.

Han har vasket talkumen av hendene og kledd på seg tigerstripete tights. Asfalten utenfor Stavanger Turnhall er tørr, og mens vestlandsvinden har tatt seg en overraskende hviledag, har skiløperen spent på seg rulleskiene. Refleksvesten hans glinser i sola.

Laugaland staker seg av gårde. Forbi Siddishallen, Stavanger stadion og fengselet på Randaberg. Dagens andre treningsøkt er i gang. Den 15. mars nærmer seg, og skiløperen nekter å stå medaljeløs i 2015.

– Hadde nivået vært slik det var for ti år siden, hadde jeg vunnet lett som en tablett. Men samtidig som jeg har blitt bedre, har også de andre blitt bedre. Jeg er likevel sikker på at jeg kan ta gullet. Det er det som driver meg, sier 33-åringen.

Når sekundene teller

Marit Fjellanger Bøhm har gått på skøyter så lenge hun kan huske, men har aldri kunnet leve av sporten. Derfor har hun studert og jobbet ved siden av all treningen. Men i fjor kom telefonen hun lenge hadde drømt om. Norges Skøyteforbund tilbød henne en plass på skøyteakademiet i Inzell. Fjellanger Bøhm var ikke i tvil om hva hun skulle svare.

Men første sesongen på skøyteakademiet gav ikke så gode resultater som hun hadde forventet. Fjellanger Bøhm kvalifiserte seg ikke til å gå verdenscupløp og hun tok heller ingen medaljer under NM.

– Jeg følte jeg dreit meg ut. Jeg fikk ikke kortet ned tidene mine med så mange sekunder som jeg burde. Samtidig fikk jeg bekreftelse på hva som bor i meg. Jeg må bare være tålmodig, for jeg har mye på lager som jeg ikke har fått vist skikkelig fram, sier stavangerjenta.

Det er fredag kveld, og Marit Fjellanger Bøhm skjelver litt idet hun sklir bortover isen i Sørmarka Arena. Nå synes hun kveldstreningen snart må komme skikkelig i gang. Hundre meter lenger borte, i den ene svingen, står Frode Bøhm.

– Hun har riktig motivasjon og er bra trent, men hun må bli tøffere under konkurranser. Marit kan nå langt, men da må hun også ha marginene med seg. Slik hun hadde under verdenscupkvalifiseringen sist helg. En bronsemedalje på 3000 meter er bra, sier faren.

Når datter passerer ham i fint driv, kikker han på stoppeklokka. Hennes personlige trener i en årrekke er klar på at 26-åringen har lyktes uansett om resultatene til nå ikke har gitt henne plass i verdenscupen eller de store mesterskapene.

– Veien er også en del av livskvaliteten, og Marit har lært masse av den harde jobbingen hun har lagt ned, sier Bøhm.

Selv er hun enig i at idretten har gitt henne mye glede, men å gi seg nå uten å ha kommet øverst på pallen, ville vært et nederlag.

– Jeg skal nå toppen. Det vet jeg at jeg kan klare, sier Fjellanger Bøhm.

«Break a leg»

Tretthetsbrudd etter tretthetsbrudd. I sommer ba legen Bjørnar Ustad Kristensen om å gi seg. Sandnesgutten hadde pådratt seg et brudd, denne gangen mellom halebeinet og korsryggen. Nå fikk nok være nok, mente legen. Hinderløperen var uenig.

– Jeg kjenner jo at jeg har hatt flere brudd de siste årene. Men så lenge det ikke er vondt, bare ubehagelig, så kan jeg jo leve med det, sier 32-åringen.

Han løper lett bortover gatene i Sandnes. Inntil noen år siden, var han byens beste friidrettsutøver, men ulykkesfuglen har blitt tatt igjen. Henrik Ingebrigtsen (23) har både EM-gull og norgesrekorder. Alt det Ustad Kristensen trodde han skulle ta etter EM-finalen i Barcelona.

– Når jeg får en skadefri sesong, vil jeg kunne komme i nye internasjonale finaler. De tidene jeg har klart mens jeg har hatt flere av skadene, har vist at jeg kunne løpt i en VM-finale. Jeg vet jeg har det i meg, og jeg har utrolig lyst til å vise det, sier 32-åringen.

Men ikke alle kan bli best

Dosent Leif Inge Tjelta på Universitetet i Stavanger, mener gener kan være en av grunnene til at noen toppidrettsutøvere ikke når helt opp nasjonalt og spesielt internasjonalt.

– Suksess i idrett er bare delvis et resultat av et hardt treningsprogram. Hvis 30 personer hadde trent tilnærmet likt over en lang tid, ville resultatene likevel variert. Mange kan bli veldig gode, men de færreste har genene for å nå toppen, sier Tjelta.

Han påpeker også at noen idrettsutøvere er mer disponert for skader enn andre, og at det også kan hindre dem i å nå toppen. Slik som i Ustad Kristensens tilfelle.

– Det er vanskelig å si om Bjørnar kunne kommet til en VM-finale, men det er helt klart at han ikke har fått vist fram sitt potensial. Han er ekstremt kjapp når han er i form, sier Tjelta.

Så får tiden vise om ulykkesfuglen igjen kan farge håret sitt blått. Om Laugaland endelig får en medalje i Vasaloppet, og om Fjellanger Bøhm får gått verdenscupløp.

Ingen av de toppidrettsutøverne ville uansett valgt annerledes. Gulljakten er altfor spennende.